Verdens dritt og ytringsfrihet

Det er så mye dritt i verden. Det er sikkert ikke mer eller verre enn det alltid har vært. Mennesker er rett og slett fulle av.... ja, gudene må vite hva de er fulle av. Noen mener de selv er fulle av gud, og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Andre mener de bare er høyt hevet over andre og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Jeg fatter bare ikke hvorfor ikke folk kan respektere at andre mener og tror noe annet enn dem selv.

Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.

Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.

I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.

Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.

Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.

God helg. Husk  respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.

Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!