Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!