Noen ganger er det fantastisk å hoppe av karusellen. Den karusellen som heter livet. Der alt bare raser forbi og man lar seg engasjere i både dette og hint. Kan man stå litt på sidelinjen, betrakte alle som snurrer rundt og rundt, som forsøker å holde seg på mens følelser og virkelighet sliter i dem. Høres ganske negativt ut? Vel, det er egentlig ganske underholdende.
Jeg snakker ikke om en ondskapsfull iakttakelse. Jeg snakker om det å se en situasjon fra utsiden. Se hvordan menneskene er små. Er egosentriske. Er opptatt av sitt eget ego. Kjenne en tilfredsstillelse i at man klarer å ikke la seg rive med, men se på verden, se på karusellen. Bare eksistere. Jeg er.
Og så er det mange andre ganger man ikke klarer å hoppe av. Bare betrakte.
Nå skal jeg hoppe på karusellen igjen. Jeg skal nyte den J*** magien med å være gravid. Sparkes så middagen aldri blir liggende der den skal ligge, urinblæra brukes vekselsvis som trampoline og pute, bekkenet slarker i alle retninger og energien ble lagt igjen en gang i august. Godt det blir langt mer magisk når barnet er ute. Da er det andre magiske elementer jeg skal betrakte - i spedd kroppsvæsker og manglende søvn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar