Han var sinna på deg og meg og alle som ikke tenkte slik som han.
En dag var den sinna mann alene i sitt bo. Han la ned boken sin og reiste seg og lo. Han skulle håne oss som ikke tenkte slik som han. Latteren stanset brått i strupen hans og nektet å komme fram.
Den sinna mann hadde ingen flere å være sinna på for alle var et annet sted. Ingen vil vel alltid være sammen med en sinna mann. Den sinna mannen satte seg tilbake i sin stol. Ikke lenger sinna han, men ensom i sitt sinn.
Ingen ville mere hånes av den sinna mann som mente han var bedre enn. Han døde snart deretter, ensom i sin stol. Til pass for ham. Eller kanskje det var mest syns på en som var så sinna slik som han?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar