Virker den offentlige debatten forlokkende? Lyst til å hive deg hodestups uti og bidra til å overbevise verden om at du har rett? Føler du at du ikke orker, du har ikke energien til det, for det er uansett nyttesløst? Du er ikke alene.
Engasjement
Mange har ment mye i den offentlige debatten. Til alle tider har man vel også fått svi for å mene noe. Spesielt hvis man mener noe som ikke helt stemmer med det som er den gjengse oppfatningen av hva som er "riktig" å mene. Vi har ytringsfrihet innenfor det som er akseptert. Det som er akseptert blir mer og mer snevert.
Jeg har mange ganger ønsket å hive meg ut i debatten. Ikke bare i statusoppdateringer på facebook, som jeg uansett har strenge personverninnstillinger på, men offentlig. Jeg er engasjert i mye. Jeg mener noe om mye. Enten det er straffevoldtekter i India, skolekretser, mobbing, innvandring eller miljøpolitikk. Noe av det jeg mener noe om, er jeg forsiktig med å diskutere for heftig. Hvilken kunnskap har jeg for å virkelig kunne diskutere landbrukspolitikk eller klimapolitikk? Der er det mange som vet langt mer enn meg. Men jeg kan stille spørsmål. Noen dumme for å opplyse meg selv. Andre for at motparten kanskje tenker nytt.
Prisen for å mene noe
Hvorfor hiver jeg meg ikke bare ut i debatten? Prisen oppleves som for høy. Jeg mener ofte noe som strider mot den gjengse oppfatning av hva som er greit å mene. Jeg er en ekstrem forsvarer av ytringsfriheten. Også for de som ytrer det jeg ikke vil høre.
I løpet av livet har jeg flere ganger gitt uttrykk for meninger, eller bare kommet med påstander, som strider mot det resten av flokken er enige om at er "korrekt". Det er ikke populært. Jeg har vært uglesett og ikke akkurat hyllet for min frittalenhet.
Det er ikke helt sant. Det hender faktisk at noen har rost meg for frittalenheten. For at jeg sier det mange tenker og mener, men ikke tør å si. Likevel kjenner jeg på upopulariteten ved å ytre meg på tvers av alle andre. Vi har alle et behov for tilhørighet i flokken. Det er kanskje det viktigste våpenet vi har i kampen mot reell rasisme og mobbing.
Rasisme og innvandring
I min ideelle verden, en utopi, så finnes ikke landegrenser. Alle respekterer hverandre. Ingen lider nød for vi har tross alt nok til alle om vi bare vil dele. Vi har i overflod til alle om vi bare vil dele. I min utopi så er det sånn. Der er det også sånn at det ikke finnes landegrenser. Vi kan alle bevege oss fritt. Det hadde vært fint.
Vi lever ikke i min utopi. Vi lever ikke i noen utopi. Vi lever i en brutal verden. En verden der spedbarn voldtas av voksne menn fordi de fikk lyst. Menn selger sine koner for å få penger mens de er på flukt. En verden der sult, nød og desperasjon rår. Nå har den delen av verden også nådd vår verden av overflod. Vi begynner å ane konturene av noe vi har lest om i mange år. Noe vi har grøsset over, disse grusomhetene i andre land. Kvinneundertrykkingen knyttet til enkelte kulturelle og religiøse fraksjoner. Det er å vei hit, og vi må ha en beredskapsplan for å håndtere dette. Kan det være en del av krigføringen man har ytret vil komme mot vesten? Er det starten på en krig i eget nabolag vi ser?
Det eneste jeg vet er at jeg ikke ønsker at mine to jenter skal vokse opp et sted hvor overgrep er hverdagslig. Hvor de ikke kan bestemme over egen kropp. Hvor menn skal kunne ta seg til rette fordi ingen makter å hindre dem. Hvordan skal vi hindre det?
Kampsport og selvforsvar
Ettersom jeg selv driver med kampkunst så ser jeg venner rope fort og høyt om selvforsvar og kampkunstrening når vi leser om overgrep. Men om vi tar masseovergrepene i Köln som eksempel, et angrep mot nyttårsfeirende kvinner som er mistenkt planlagt, så bør de fleste se at selvforsvar og kampkunst ikke ville fungert. Jeg ser for meg en kamptrent kvinne omringet av 20-40 menn, gjerne beruset som disse (ironisk nok) var. Menn av utenlandsk opphav, oppdratt i en kultur hvor kvinner er eiendeler og mindreverdige. Kvinnen, eller kvinnene om de skulle være to, slår fra seg. Hva skjer med en mann, beruset, oppdratt i et patriarkalsk samfunn som blir nedverdiget ved at en kvinne slår eller sparker? Jeg kan ta feil, men jeg tror det ville eskalert konflikten med et potensielt fatalt utfall.
Regler for opptreden
I etterkant av disse hendelsene på nyttårsaften har det dukket opp liknende historier både fra samme tid, men også tidligere. Disse hendelsene skal ha forekommet flere steder i Europa.
I ettertid har man i Tyskland kommet med regler, eller tips og råd for hvordan kvinner skal opptre for å unngå overgrep!! Og da begikk man et nytt overgrep mot kvinnene!! Hva med å ta tak i problemet? Disse mennene. Deres holdninger.
Personlig tenker jeg: Kast dem ut. Send dem tilbake dit de kom fra. At de kan skades ved å returneres, vel det skulle de tenkt på før de forgrep seg på vårt frie samfunn! For det er ikke bare kvinnene de angriper. Det er hele vårt samfunn.
Er jeg rasist? Nei. Mener jeg at alle muslimer, alle fra Syria, alle mørkemenn er som de som begikk overgrepene? Mener jeg at de er mindreverdige i et humanistisk helhetsperspektiv? Eller dummere enn meg og oss? Nei.
Hva mener jeg da? Jeg mener at disse mennene er oppegående. De er sikkert både kunnskapsrike og intelligente. Det de i hvertfall er, er myndige og ansvarlige for egne handlinger. Når de gjør noe av dette kaliber, så må de ansvarliggjøres for det også.
Øye for øye
Det som kan startes ved denne typen hendelser er noe jeg frykter og noe som kanskje var intensjonen deres dersom dette er planlagte angrep - nemlig hevn. Hvis myndighetene ikke håndterer denne typen angrep på en tilfredsstillende måte, i følge landets borgere, hva vil da skje? Landets borgere vil håndtere det selv! De tar igjen. De angriper tilbake.
Akkurat dette har Tyskland nå opplevd. Men er det overgriperne som blir angrepet? Neppe. Her plukker man tilfeldig utvalgte, fordi de har samme eller liknende opprinnelse som overgriperne. De som angripes kan være født og oppvokst i ditt nabolag. Sekularisert og like i harnisk over masseovergrepene. Da blir dette dobbelt feil.
Ta tak i de som har forgrepet seg og send dem ut. Gi et klart signal om at dette finner vi oss ikke i. Vi må stå sammen mot de få som begår denne typen overgrep. Enten vi er hvite, brune, svarte, kristne, jøder eller muslimer. Denne typen opptreden vil vi ikke ha - hverken fra den ene eller den andre.
Forøvrig begås overgrep også av individer med statsborgerskap. Jeg er for at de som er innvilget statsborgerskap kan fratas dette. De som er født til et statsborgerskap må håndteres på annen måte, kanskje automatisk 20 års forvaring?
Snømann
Jeg klarte visst ikke å la være å bli engasjert likevel. Dette skal være en oransjeblogg. Ikke helt seriøs. Ikke helt rosa. I dag ble den seriøs. Jeg forsøker igjen i morgen å være mindre seriøs.
mandag 11. januar 2016
søndag 10. januar 2016
Winter Wonder bevegelseshemmet
En måned etter fødsel. Sneen laver idyllisk ned. Det har kommet en halvmeter-ish på ganske kort tid. Høvdingen skulle til en kompis. Hva er vel da bedre enn å kle på Vesla også, ta frem kjelken og traske avgårde.
Allerede på vei dit bakken snur retning kjente jeg at jeg er i tidenes dårlige form. Sliten! Herregud er det mulig.
Vi kavet oss opp bakken i hva som føltes som motvind i storm styrke, snøstorm og snødybde på en meter. Og våt snø.
Sannheten var nærmere ti-femten cm snenpå bakken, motvind av typen bris og snøfokk. Og helt tørr puddersnø som et resultat av rundt ni kuldegrader.
Rett før vi var halvveis til kompisen, fikk jeg merke at bekkenløsningen ikke er festet enda. Jeg haltet meg resten av veien. På returen fikk jeg merke at andre hoften også slarker. Hurra! Da haltet jeg på begge bena. Men det gikk. Etterpå var det deilig å ha beveget seg også. Snaart kan jeg satse på trilleturer og trening igjen.
fredag 8. januar 2016
Mine fødsler
Det har gått litt tid siden lille ble født. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan fødselen foregikk, både hennes og de to andres.
En fødsel er vel det mest intime, intense og forvirrende man kan oppleve. I hvertfall første gangen. Har du gjort det før så vet du jo hva du kan forvente og hva som foregår, både rundt deg og med deg.
En fødsel er vel det mest intime, intense og forvirrende man kan oppleve. I hvertfall første gangen. Har du gjort det før så vet du jo hva du kan forvente og hva som foregår, både rundt deg og med deg.
En fin opplevelse er avhengig av mange ting. Trygghet ift sykehus og jordmor selvsagt. Men forholdene rundt deg, som økonomi, forholdet til pappaen, jobb osv har også utrolig stor betydning både for svangerskapet, fødselen og tiden etterpå. Jeg har merket meg enorme forskjeller i mine egne opplevelser som svanger, fødende og i barsel, alt avhengig av situasjonen i livet mitt.
Høvdingen
Da jeg gikk ned førstemann så leste jeg alt jeg kom over. Veldig akademisk riktig. Teoretisk var jeg godt forberedt. Jeg var ikke forberedt på svangerskapsforgiftning. Jeg følte jeg tipp topp og i knallform. Det er ikke noe særlig å da få beskjed om å sitte rolig og ikke gjøre noe siste del av svangerskapet. Kroppen var råtten, jeg la på meg over 30 kg, formen var på bånn. Humøret var forsåvidt godt. Økonomisk hadde jeg det trangt, og selv om barnets far stilte opp en god del, så var jeg alene. Jeg bodde på denne tiden i Finnmark, og visste at jeg ville flytte sørover etterhvert og at faren da ikke ville være med. Jeg var med andre ord mentalt forberedt på å være alenemamma.
Under fødselen var pappan superflink! Han skal bare ha ros at han stilte opp og han gjorde så godt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig.
På grunn av forgiftningen, som ikke utviklet seg til akutt preeklampsi, så ble jeg satt igang. På sykehuset spurte jeg om jeg kunne få kattunger i stedetfor. Jeg skjønte jo at nå skulle jeg gjennom ganske enorme smerter. Men snodig nok sa de nei...
Jeg sa nei til epidural. Dumme meg. Jeg ønsket meg mest mulig naturlig fødsel og ville klare meg med lystgass. Dumme meg. Fordi jeg fikk stikkpiller som satte igang fødselen, så fikk jeg "doble" rier. Vanligvis varer de ikke så lenge, og du har greit med pause mellom. Mine varte i 45 sekunder, og jeg hadde 15 sekunder pause. Det var vondt det.
Heldigvis har ikke jeg spesielt langdryge fødsler. Riene startet rundt 2130, og Høvdingen kom i en rasende fart 0241. Noen sting ble det fordi han kom så fort.
Det jeg har merket meg mest i forhold til denne fødselen, er at jeg ikke klarte å slappe av og puste tilstrekkelig. Jeg klarte ikke å la kroppen jobbe, og jobbe med den. Smertene gjorde at jeg var anspent. I tillegg var jeg ikke trygg i situasjonen, hverken fødselssituasjonen eller situasjonen min.
Min manglende trygghet gjorde nok også at tilknytningen ikke var der momentant. Beskytterinstinktet og stoltheten over det fantastisk fine barnet jeg hadde produsert var der. Men den enorme lykkerusen man har snakket om, den var ikke der. Jeg er tigermamma, ikke forsøk å tull med barnet, men noen rosa boble fordi jeg var blitt mamma, den var ikke der. På den annen side så kom den etterhvert, og den kjærligheten jeg føler for Høvdingen er enorm og altoppslukende.
Vesla
Da jeg skulle ha vesla var livet veldig annerledes. Vi var to som skulle gjøre dette sammen. Jeg hadde gjort det før og visste at jeg ville få det til. Jeg visste også at jeg klarer meg, om så alene, dersom det skulle være nødvendig. Jeg var derfor mye roligere i forhold til denne fødselen. Jeg hadde Mannen, jeg hadde bistand fra foreldrene mine. Ting var mer på stell. Det at forholdet til Mannen var ganske ferskt, vi hadde et kaotisk hus vi holdt på å gjøre i stand og flytte inn i, gjorde nok at jeg var litt for stressa til å kunne nyte tiden fullt ut. At jeg fikk bekkenløsning rundt tre måneder ut i svangerskapet, og endte med å bli sofaliggende hjalp ikke. Men likevel var det en tryggere og mer stabil situasjon enn første gangen.
En uke før termin, midt i romjulen, dro Mannen og Høvdingen ut for å mate fuglene ved havet. Jeg orket ikke å være med fordi jeg var litt småkvalm og generelt uvel. De var tilbake ca 1430, og det passet bra. Jeg lå på sofaen og sov. Slamringen i bildørene da de kom hjem vekket meg, og jeg reiste meg for et toalettbesøk. Rakk dit og tisset før vannet gikk. Da var det bare å si fra til opphavet som skulle passe Høvdingen, pakke oss klar, finne beskyttelse til bilsete og komme oss avgårde. Mannen er rolig som havet, så han vasket opp, satte klær som var tilgriset med fostervann til vask og ordnet en hel masse. Opphavet rakk å vente en halvtimes tid på oss før vi kom frem til sykehuset. De begynte å bli stresset.
Riene mine var ikke skikkelig startet, men fordi Vesla lå i seteleie, så ble vi bedt om å komme med en gang uansett. Det tok ikke så lang tid før riene var i gang og vi fikk en fødestue. Denne gangen ba jeg også om epidural. Åpningsfasen er vond! Fokuset mitt var på å puste og at hver eneste rie betød en mindre før jeg var ferdig.
Jeg klart å forholde meg rolig gjennom fødselen. Jeg hverken ropte eller skrek og Mannen var superflink. Jeg sovnet mellom riene, slappet godt av og hadde ganske god kontroll. Når utdrivningsfasen var i gang, så var det så fullt av folk der inne at det nok var litt trangt. Helt ærlig så husker jeg veldig lite. Jeg luller meg - mentalt - inn i en kokong hvor bare jeg, nået og smerten eksisterer. Jeg hører ikke, jeg ser ikke og jeg bare er. Jeg har blitt fortalt at det var jordmor, barnepleier og i hvertfall en fødselslege til stede. De sto klar med saks og tang og det hele. Setefødsel er regnet som risikofødsel og de var klare til å hjelpe til. Fødselslegen var på vei bort med saksen, men ble rett og slett føyset bort av jordmor som mente at dette ville jeg få til helt utmerket alene. Og det gjorde jeg. En perfekt liten jente fikk jeg. Helt uten problemer, og jeg fikk ikke en liten rift en gang. Rett og slett fordi jeg klare å slappe av og jobbe med kroppen.
Lille
Nå i desember 2012 ventet vi på Lille. Siste tilskudd, og nå kommer det ikke flere heller. Denne gangen startet fødselen også en uke før termin. Jeg var diiiiiiiiger. For første gang poppet navelen min, jeg opplevde at magen ble "liggende igjen" om jeg forsøkte å snu meg, og jeg hadde selvsagt bekkenløsning fra ganske tidlig av. På slutten var jeg diger, tung og hadde vondt. Det er en enorm underdrivelse å påstå at jeg var lei.
Men som sagt, en uke før termin så bestemte Lille seg for å komme. Jeg hadde hatt god tid til å grue meg til fødselen. Etterhvert som det nærmet seg, så kom jeg nemlig på at dette gjør jo vondt. Veldig, skikkelig, innmari vondt. Men jeg måtte jo gjennom det.
Gubben sto opp til vanlig tid, og skulle gjøre seg klar til å levere barn. Jeg tuslet opp på toalettet, og så gikk vannet. Varslet opphavet som skulle passe barna og ringte sykehuset. Jeg forventet å få beskjed om å komme inn direkte når vannet hadde gått, men der tok jeg skammelig feil. Så lenge riene ikke var begynt, så skulle jeg bare vente til riene startet, eller kontrolltime kl 1430. Whichever came first. Og det ble riene. Jeg ringte sykehuset ca kl 07. Bildene under viser loggingen min av riene....Med andre ord tok det ikke så lang tid før vi bare måtte pakke oss helt klare å komme avgårde.
Opphavet satt her og tvinnet tommeltotter mens Mannen puslet rundt og ordnet med frokost til dem og det hele. Ingen fortalte ham at riene virkelig begynte å komme, så han hadde god tid.... helt til opphavet ikke klarte å tie lenger, og sa fra at nå måtte vi da vel pakke sammen og dra. Så da gjorde vi det.
Kom oss til sykehuset, ble undersøkt, fikk fødestue og jordmor. Verdens søteste jordmor! Etterpå fortalte hun at hun i flere år nå hadde jobbet med papirarbeid og ikke hadde vært med på fødsler. Dette var den første på lenge. Men hun var så trygg, selvsikker og rolig at det ikke var noe problem.
Jeg hade ca 3 cm da jeg kom inn på sykehuset. Ba om epidural, og heldigvis hørte jordmor på meg så jeg fikk ganske med en gang. Ellers kunne det blitt for sent.
Mye av åpningsfasen satt jeg i skredderstilling og holdt Mannen i hånden. Pustet, fokus på at en rie gjennomført er en mindre til jeg er ferdig. Phew. Jeg kom med en skikkelig kraftsalve to ganger... da sa jeg med vanlig innestemme: "Å dæven." Ellers pustet jeg meg gjennom riene. Fokuset mitt var på ned. Kroppen jobber babyen nedover. Derfor er det vondt. Det er det som skal skje. Derfor var det også ganske fint å sitte oppreist.
En periode fikk jeg ikke lov til det. Like etter at jeg fikk epidural måtte jeg legge meg ned. Og det var lurt for da ble jeg brått svimmel. Jeg mistet kontrollen over det ene benet, som falt ut av sengen gjentatte ganger. Mannen og jordmor måtte lempe benet mitt tilbake i sengen. Litt morsomt egentlig.
Når åpningsfasen var over, så satte jeg meg opp igjen i skredderstilling. Egentlig litt fascinerende at det var fysisk mulig mtp at jeg hadde slitt med bekkenløsning så lenge. Men det var godt å sitte sånn.
I de to foregående fødslene, så startet pressriene ganske raskt etter at åpningsfasen var over. Denne gangen gjorde de ikke det. Jeg satt lenge og slappet av og skravlet med Mannen og jordmor før jeg virkelig opplevde at jeg måtte presse. Når den tid kom, så holdt jeg litt igjen, tok det med ro. Babyen var estimert til å være stor. Også denne gangen var det ekstra personer på plass. En dansk jordmor var invitert til å lære hvordan man gjennomfører fødsler på Ullevål fordi det er så lav grad av ruptur. Jeg er veldig glad for den kompetansen! Lille var nemlig 37 cm i hodeomkrets og 4.4 kg da hun kom. Hadde ikke jordmor gjort de rette tingene da, så kunne jeg behøvd både to og ti sting. Ettersom jordmor var superdyktig, så fikk jeg ikke bare en fantastisk fødsel, men jeg slapp sting også!
EN super jordmor. EN fantastisk Mann som gjorde alt rett og totalt sett en drømmefødsel. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve dette igjen.
Under fødselen var pappan superflink! Han skal bare ha ros at han stilte opp og han gjorde så godt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig.
På grunn av forgiftningen, som ikke utviklet seg til akutt preeklampsi, så ble jeg satt igang. På sykehuset spurte jeg om jeg kunne få kattunger i stedetfor. Jeg skjønte jo at nå skulle jeg gjennom ganske enorme smerter. Men snodig nok sa de nei...
Jeg sa nei til epidural. Dumme meg. Jeg ønsket meg mest mulig naturlig fødsel og ville klare meg med lystgass. Dumme meg. Fordi jeg fikk stikkpiller som satte igang fødselen, så fikk jeg "doble" rier. Vanligvis varer de ikke så lenge, og du har greit med pause mellom. Mine varte i 45 sekunder, og jeg hadde 15 sekunder pause. Det var vondt det.
Heldigvis har ikke jeg spesielt langdryge fødsler. Riene startet rundt 2130, og Høvdingen kom i en rasende fart 0241. Noen sting ble det fordi han kom så fort.
Det jeg har merket meg mest i forhold til denne fødselen, er at jeg ikke klarte å slappe av og puste tilstrekkelig. Jeg klarte ikke å la kroppen jobbe, og jobbe med den. Smertene gjorde at jeg var anspent. I tillegg var jeg ikke trygg i situasjonen, hverken fødselssituasjonen eller situasjonen min.
Min manglende trygghet gjorde nok også at tilknytningen ikke var der momentant. Beskytterinstinktet og stoltheten over det fantastisk fine barnet jeg hadde produsert var der. Men den enorme lykkerusen man har snakket om, den var ikke der. Jeg er tigermamma, ikke forsøk å tull med barnet, men noen rosa boble fordi jeg var blitt mamma, den var ikke der. På den annen side så kom den etterhvert, og den kjærligheten jeg føler for Høvdingen er enorm og altoppslukende.
Vesla
Da jeg skulle ha vesla var livet veldig annerledes. Vi var to som skulle gjøre dette sammen. Jeg hadde gjort det før og visste at jeg ville få det til. Jeg visste også at jeg klarer meg, om så alene, dersom det skulle være nødvendig. Jeg var derfor mye roligere i forhold til denne fødselen. Jeg hadde Mannen, jeg hadde bistand fra foreldrene mine. Ting var mer på stell. Det at forholdet til Mannen var ganske ferskt, vi hadde et kaotisk hus vi holdt på å gjøre i stand og flytte inn i, gjorde nok at jeg var litt for stressa til å kunne nyte tiden fullt ut. At jeg fikk bekkenløsning rundt tre måneder ut i svangerskapet, og endte med å bli sofaliggende hjalp ikke. Men likevel var det en tryggere og mer stabil situasjon enn første gangen.
En uke før termin, midt i romjulen, dro Mannen og Høvdingen ut for å mate fuglene ved havet. Jeg orket ikke å være med fordi jeg var litt småkvalm og generelt uvel. De var tilbake ca 1430, og det passet bra. Jeg lå på sofaen og sov. Slamringen i bildørene da de kom hjem vekket meg, og jeg reiste meg for et toalettbesøk. Rakk dit og tisset før vannet gikk. Da var det bare å si fra til opphavet som skulle passe Høvdingen, pakke oss klar, finne beskyttelse til bilsete og komme oss avgårde. Mannen er rolig som havet, så han vasket opp, satte klær som var tilgriset med fostervann til vask og ordnet en hel masse. Opphavet rakk å vente en halvtimes tid på oss før vi kom frem til sykehuset. De begynte å bli stresset.
Riene mine var ikke skikkelig startet, men fordi Vesla lå i seteleie, så ble vi bedt om å komme med en gang uansett. Det tok ikke så lang tid før riene var i gang og vi fikk en fødestue. Denne gangen ba jeg også om epidural. Åpningsfasen er vond! Fokuset mitt var på å puste og at hver eneste rie betød en mindre før jeg var ferdig.
Jeg klart å forholde meg rolig gjennom fødselen. Jeg hverken ropte eller skrek og Mannen var superflink. Jeg sovnet mellom riene, slappet godt av og hadde ganske god kontroll. Når utdrivningsfasen var i gang, så var det så fullt av folk der inne at det nok var litt trangt. Helt ærlig så husker jeg veldig lite. Jeg luller meg - mentalt - inn i en kokong hvor bare jeg, nået og smerten eksisterer. Jeg hører ikke, jeg ser ikke og jeg bare er. Jeg har blitt fortalt at det var jordmor, barnepleier og i hvertfall en fødselslege til stede. De sto klar med saks og tang og det hele. Setefødsel er regnet som risikofødsel og de var klare til å hjelpe til. Fødselslegen var på vei bort med saksen, men ble rett og slett føyset bort av jordmor som mente at dette ville jeg få til helt utmerket alene. Og det gjorde jeg. En perfekt liten jente fikk jeg. Helt uten problemer, og jeg fikk ikke en liten rift en gang. Rett og slett fordi jeg klare å slappe av og jobbe med kroppen.
Lille
Nå i desember 2012 ventet vi på Lille. Siste tilskudd, og nå kommer det ikke flere heller. Denne gangen startet fødselen også en uke før termin. Jeg var diiiiiiiiger. For første gang poppet navelen min, jeg opplevde at magen ble "liggende igjen" om jeg forsøkte å snu meg, og jeg hadde selvsagt bekkenløsning fra ganske tidlig av. På slutten var jeg diger, tung og hadde vondt. Det er en enorm underdrivelse å påstå at jeg var lei.
Men som sagt, en uke før termin så bestemte Lille seg for å komme. Jeg hadde hatt god tid til å grue meg til fødselen. Etterhvert som det nærmet seg, så kom jeg nemlig på at dette gjør jo vondt. Veldig, skikkelig, innmari vondt. Men jeg måtte jo gjennom det.
Gubben sto opp til vanlig tid, og skulle gjøre seg klar til å levere barn. Jeg tuslet opp på toalettet, og så gikk vannet. Varslet opphavet som skulle passe barna og ringte sykehuset. Jeg forventet å få beskjed om å komme inn direkte når vannet hadde gått, men der tok jeg skammelig feil. Så lenge riene ikke var begynt, så skulle jeg bare vente til riene startet, eller kontrolltime kl 1430. Whichever came first. Og det ble riene. Jeg ringte sykehuset ca kl 07. Bildene under viser loggingen min av riene....Med andre ord tok det ikke så lang tid før vi bare måtte pakke oss helt klare å komme avgårde.
Opphavet satt her og tvinnet tommeltotter mens Mannen puslet rundt og ordnet med frokost til dem og det hele. Ingen fortalte ham at riene virkelig begynte å komme, så han hadde god tid.... helt til opphavet ikke klarte å tie lenger, og sa fra at nå måtte vi da vel pakke sammen og dra. Så da gjorde vi det.
Kom oss til sykehuset, ble undersøkt, fikk fødestue og jordmor. Verdens søteste jordmor! Etterpå fortalte hun at hun i flere år nå hadde jobbet med papirarbeid og ikke hadde vært med på fødsler. Dette var den første på lenge. Men hun var så trygg, selvsikker og rolig at det ikke var noe problem.
Jeg hade ca 3 cm da jeg kom inn på sykehuset. Ba om epidural, og heldigvis hørte jordmor på meg så jeg fikk ganske med en gang. Ellers kunne det blitt for sent.
Mye av åpningsfasen satt jeg i skredderstilling og holdt Mannen i hånden. Pustet, fokus på at en rie gjennomført er en mindre til jeg er ferdig. Phew. Jeg kom med en skikkelig kraftsalve to ganger... da sa jeg med vanlig innestemme: "Å dæven." Ellers pustet jeg meg gjennom riene. Fokuset mitt var på ned. Kroppen jobber babyen nedover. Derfor er det vondt. Det er det som skal skje. Derfor var det også ganske fint å sitte oppreist.
En periode fikk jeg ikke lov til det. Like etter at jeg fikk epidural måtte jeg legge meg ned. Og det var lurt for da ble jeg brått svimmel. Jeg mistet kontrollen over det ene benet, som falt ut av sengen gjentatte ganger. Mannen og jordmor måtte lempe benet mitt tilbake i sengen. Litt morsomt egentlig.
Når åpningsfasen var over, så satte jeg meg opp igjen i skredderstilling. Egentlig litt fascinerende at det var fysisk mulig mtp at jeg hadde slitt med bekkenløsning så lenge. Men det var godt å sitte sånn.
I de to foregående fødslene, så startet pressriene ganske raskt etter at åpningsfasen var over. Denne gangen gjorde de ikke det. Jeg satt lenge og slappet av og skravlet med Mannen og jordmor før jeg virkelig opplevde at jeg måtte presse. Når den tid kom, så holdt jeg litt igjen, tok det med ro. Babyen var estimert til å være stor. Også denne gangen var det ekstra personer på plass. En dansk jordmor var invitert til å lære hvordan man gjennomfører fødsler på Ullevål fordi det er så lav grad av ruptur. Jeg er veldig glad for den kompetansen! Lille var nemlig 37 cm i hodeomkrets og 4.4 kg da hun kom. Hadde ikke jordmor gjort de rette tingene da, så kunne jeg behøvd både to og ti sting. Ettersom jordmor var superdyktig, så fikk jeg ikke bare en fantastisk fødsel, men jeg slapp sting også!
EN super jordmor. EN fantastisk Mann som gjorde alt rett og totalt sett en drømmefødsel. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve dette igjen.
torsdag 7. januar 2016
Helvete er ikke i Karasjok
Det er Kaldt i det ganske land. Noen steder kaldere enn andre. Enkelte steder er det så sinnsykt kaldt at du må ha frostvæske i årene for i det hele tatt å tenke på stedet. Eller kaffe som de kaller det der. I dag morges viste termometeret 13 kalde her i Oslo. Det er kaldt det. Det er så kaldt at treåringen sutret og ville ikke gå en meter fordi det er så kaldt. Men i Karasjok ble det målt ytterligere 30 grader nedover i dag. Der ble det målt 43 minus. Det er så kaldt at helvete ville fryst tror jeg. Derfor konkluderer jeg med at helvete ikke er i Karasjok. I tillegg kjenner jeg på at jeg er glad jeg ikke dro på intervju på jobb i Karasjok for ti år siden. Da hadde jeg nok fryst fast....
onsdag 6. januar 2016
Avrusning....
....eller "avhveting". Det føles nesten som å slutte å røyke. Det er ganske intenst. Spesielt på kvelden. På dagtid er jeg mer våken og det er lettere å kontrollere tankene og ha fokus på rett vei. Men om kvelden er jeg fryktelig nærme å spise kake, sjokolade osv. Egentlig er det ikke sukker jeg avvennes fra nå. Jeg skal tillate meg sukker og sjokoloade og det hele på lørdager. Men spesielt hvetemel skal jeg holde meg unna. Helst også på lørdager, men i hvertfall på hverdager.
Sukker er ikke min verste fiende og heller ikke det første jeg fjerner fra kostholdet. Hvetemel derimot... spiser jeg hvetemel så kjenner jeg at hver eneste celle i kroppen går i shut-down. Jeg blir sløv, treg og lat. Hodet fungerer som å svømme i sirup, armene er blytunge og jeg blir rett og slett sløv. Ulovlig dop er rett og slett unødvendig. Jeg klarer meg med hvetemel.
Reduksjon av hvetemel gir samme opplevelsen som da jeg sluttet å røyke. Jeg blir rastløs og utålmodig i kroppen, om ikke i humøret. Det kjennes som om hver celle i kroppen skriker etter å få tilbake dopet som sløver dem ned, mens det som egentlig skjer er at de åpner seg som blomster i sommersol og jubler over endelig å få puste. Se for deg Nikel i Russland. Det er mørkt, dystert og grått (ok, så har jeg bare kjørt forbi på vinteren). Men så kommer solen og våren og lyset. Blomstene titter forsiktig frem og drukner seg i herlig sollys. Litt sånn føles det. Dette er en god begynnelse, og så skal jeg regulere kosten ytterligere etterhvert. Foreløpig har jeg fjernet hvetemel som sagt, og så har jeg gjeninnført fettkaffe, dog som et supplement til frokost og lunsj og ikke istedetfor.
Badevekt og målebånd skal til pers i slutten av uken. Jeg er spent på om det har gitt resultater utover mine opplevde positive sider. Jeg har litt abstinenser for å sjekke, men har bestemt at det gjør jeg bare en gang i uken. Jeg kan bli litt paranoid på den vekten. Greit å la den ligge.
Ellers er det svinkaldt og peisen vil ikke leke med meg i dag.... Glad vi har varmepumpe også.
Sukker er ikke min verste fiende og heller ikke det første jeg fjerner fra kostholdet. Hvetemel derimot... spiser jeg hvetemel så kjenner jeg at hver eneste celle i kroppen går i shut-down. Jeg blir sløv, treg og lat. Hodet fungerer som å svømme i sirup, armene er blytunge og jeg blir rett og slett sløv. Ulovlig dop er rett og slett unødvendig. Jeg klarer meg med hvetemel.
Reduksjon av hvetemel gir samme opplevelsen som da jeg sluttet å røyke. Jeg blir rastløs og utålmodig i kroppen, om ikke i humøret. Det kjennes som om hver celle i kroppen skriker etter å få tilbake dopet som sløver dem ned, mens det som egentlig skjer er at de åpner seg som blomster i sommersol og jubler over endelig å få puste. Se for deg Nikel i Russland. Det er mørkt, dystert og grått (ok, så har jeg bare kjørt forbi på vinteren). Men så kommer solen og våren og lyset. Blomstene titter forsiktig frem og drukner seg i herlig sollys. Litt sånn føles det. Dette er en god begynnelse, og så skal jeg regulere kosten ytterligere etterhvert. Foreløpig har jeg fjernet hvetemel som sagt, og så har jeg gjeninnført fettkaffe, dog som et supplement til frokost og lunsj og ikke istedetfor.
Badevekt og målebånd skal til pers i slutten av uken. Jeg er spent på om det har gitt resultater utover mine opplevde positive sider. Jeg har litt abstinenser for å sjekke, men har bestemt at det gjør jeg bare en gang i uken. Jeg kan bli litt paranoid på den vekten. Greit å la den ligge.
Ellers er det svinkaldt og peisen vil ikke leke med meg i dag.... Glad vi har varmepumpe også.
Vi ble venner etterhvert.... Om enn bare for en kort periode. 
tirsdag 5. januar 2016
i dag møttes vi nesten for første gang...
I dag møttes vi nesten for første gang. Møtet ville ikke blitt hyggelig. Jeg satt nemlig inne i bilen min. I fart. Du jogget over veien. I fart. Du ville fått fysisk vondt. Jeg ville vært ødelagt psykisk. Hvorfor kan du ikke ta litt hensyn?
Det som skjedde er enkelt: Jeg kjørte på vei hjem etter å ha levert barn på skole og i barnehagen. Ett kort stykke er det fryktelig mørkt. Jeg vet ikke hva som gjør det. Kanskje det er et kort stykke uten gatebelysning eller med redusert belysning. Uansett er det ekstra mørkt der, i den retningen. Du kom joggende. Over veien. På fotgjengerfeltet. Det er flott. Men du hadde på deg mørketidskamuflasje. Du var kledd i grå og svarte nyanser. Jeg er sikker på at bekledningen din ikke hadde en hvit søm. Refleks tror jeg ikke du vet hva er. Jeg hadde ikke sjans i have til å se deg når jeg samtidig fulgte med på øvrig trafikk.
Hva i alle dager gjør at enkelte ikke skjønner at de også har et ansvar for sikkerheten til seg selv og andre trafikanter? Greit at du er myk trafikant og jeg som bilist skal være ekstra oppmerksom. Det har jeg ingen problemer med. Men du skal også vise hensyn. Hadde du stått stille i veikanten så hadde jeg aldri oppdaget deg! Er det så vanskelig å bruke en pitteliten refleks? Nå har man jo sånne kule blinkende led-reflekser også. Et par sånne og trafikken er tryggere for oss alle.
De aller fleste joggere bruker refleks. Jeg møtte flere på kjøreturen og du var den eneste som ikke hadde noen form for refleks. Jeg er glad Høyesterett endelig har begynt å legge litt ansvar for ulykker også på den myke trafikanten. Vær så snill BRUK REFLEKS!
mandag 4. januar 2016
Det nye året er ikke lenger nytt
Det nye året har allerede rukket å bli noen dager gammelt. I dag er den fjerde faktisk. I tillegg er dette den første hverdagen. Mange har dagen i dag som start for et nytt og bedre liv. Andre har allerede gitt opp nyttårsforsettene sine.
Selv starter mitt gamle bedre liv igjen i dag. Selv om jeg skal tilbake til endel gamle vaner, så er det mange endringer og jeg skal forsøke å bygge grunnmuren enda stødigere enn før.
Når det gjelder kosthold og trening, så har jeg et mentalt bilde av målet. Et bilde både av meg selv på "seierspallen", men også av hva målet er - altså et tall. Et tall jeg har bestemt at er trivselsvekten for min kropp. Hjernen må forstå at det er der vi hil være.
For å oppnå dette eller disse målene, så gjør jeg ikke enorme endringer. Jeg kutter ut godter osv på hverdager. Heretter er det sjokkis KUN på lørdag. Hvetemel er ut igjen. Etterhvert ønsker jeg å fjerne det meste av korn. Må forsøke å finne en god oppskrift på lk granola forresten. Er så greit som frokost i en hektisk hverdag. Noen som har tips?
Med tanke på trening gjør endel seg selv ved at jeg gjør mye av det som har ligget og venteti huset. I tillegg kommer etterhvert trilleturer. Men for ikke å gape for høyt, så har jeg tenkt enkel hjemmetrening med ca 20 min varighet hver dag. Ikke mer enn hva jeg bør få til også når jeg er tilbake i jobb. Snart kan jeg ta opp treningen igjen også!
Godt nytt år
Abonner på:
Innlegg (Atom)