Ottar kan ta seg en bolle

Jeg kjenner at jeg er litt irritert. Jeg er lei. Egentlig kjempelei. Hva er jeg lei? Jeg er lei av bedrevitere som skal fortelle meg hva jeg skal like og ikke like. Jeg er lei av kjerringer som skal styre min seksualitet. Jeg er lei av at jenters seksualitet skal presses inn i en boks og bli der. De er sikkert velmenende, men Kari Jaquesson og kvinnegruppa Ottar kan ta seg en bolle. Gjerne med obskøne former!

Hvorfor kommer dette nå egentlig? Årsaken til min indignasjon er dette arrangementet. For all del, det er greit å syns at porno er noe dritt. I ytringsfrihetens navn skal du få lov til å gi uttrykk for det. Jeg kan velge å se en annen vei, og gjør som oftest det også. Men jeg skulle gjerne hatt noen som gikk ut og sa at porno er helt alright også!

Det er helt på sin plass å anerkjenne at det er mye dritt med pornobransjen. Det produseres smussfilmer som ikke er greie. Barn, dyr, drap, tvang osv. Det har ikke noe med seksualitet å gjøre. Det er sykdom. Det vil si, det er ikke bransjen som sådan det egentlig er noe galt med. Problemet er   menneskelige lyster som skaper en etterspørsel, et marked, fordi noen er villige til å betale, og med de som er villige til å produsere og få betalt.

Når man setter til side den syke delen av filmatiserte seksuelle handlinger, og ser på porno i seg selv, sex mellom to voksne, frivillige mennesker, så er da ikke det ille. Både kvinner og menn liker porno. Ikke alle. Men mange. Og det er da helt ok! Hvorfor skal noen da inn og fortelle at det ikke er ok? Hvorfor skal noen gjøre seksualiteten til noe skittent og ekkelt. I 2015?

Ottar og deres kumpaner vil si at porno er ren utnytting av jenter. Ingen jenter gjør dette frivillig eller liker det. Hva vet de om det? Hvorfor degenerer noen som påstår seg å være feminister andre kvinner til å være idioter som lar seg styre og lure? Hvorfor degenererer de menn til å være primater som bare vil pule? Jeg tror mange kvinner som jobber som pornoskuespillere liker jobben sin. De er sikkert lei innimellom de også. Men i et frigjort samfunn kan de jo velge å slutte, om ikke pengene blir for fristende. Jeg tror ikke menn generelt, eller menn i pornobransjen nødvendigvis er primater og idioter.  De tjener penger på sex. Og så?

Jeg syns Jens Bjørneboe sa det best i hele debatten egentlig. I boken "uten en tråd" skrev han at alt er ok og alt er normalt i den menneskelige seksualitet dersom det er mellom voksne personer som deltar frivillig. Ottar er jo også kjent for å demonstrere mot stripping. Hvis jeg vil kle av meg for penger - og noen skulle gidde å betale for det - hvorfor skal de skambelegge det for meg og min familie? Hvorfor kan ikke det være greit? Kan de ikke heller sette skytset inn mot heldekkende klesplagg og landsbyvoldtekter i India? Her snakker vi om en viktig jobb som må gjøres.

Jeg ønsker å oppfordre alle utnevnte og selvutnevnte feminister som maser om porno, stripping, swinging og whatever, finn en kamp som er å kjempe. La oss andre finne ut av vår egen seksualitet uten at dere skal gjøre det vanskeligere enn det allerede er i det moderne samfunn.

Kukkiwon...

I dag fikk jeg endelig sertifikatet mitt fra Kukkiwon. Nå har jeg bevis på at jeg har en internasjonalt godkjent 2. dan i taekwondo!! Woohooo!!! Ikke for det, jeg har beltet og diplomet fra selve graderingen også, men det er jo noe spesielt med den internasjonale godkjenningen. Så nå føler jeg meg enda mer klar for å begynne å trene igjen.

Viss og vass

I dag mangler jeg virkelig inspirasjonen til å skrive. Men jeg må øve. Og som en redaktør jeg kjenner sa: Skriv, skriv, skriv... også når du ikke har lyst eller er inspirert. Det rådet går egentlig igjen flere steder. Det er vel ikke sånn at inspirasjonen detter i hodet på deg, og så har du en fiks ferdig bestselger. Det må jobbes med. Materien må knas og formes og prosessen må gjentas. Derfor skriver jeg nå.

Men jeg har ikke allverdens å komme med. Livet mitt består i stor grad av hvile og å være alene, så jeg har ikke alltid allverdens med impulser å skryte av. Men jeg har noen bilder fra tidligere.
De to første er tatt 27. oktober. Full blomstring fortsatt. 

Det er jo unektelig ganske koselig, selv om det er sen blomstring.

Dette vakre treet tilhører naboen. Jeg beundrer det hver eneste høst med de knallrøde bladene. Fantastisk nydelig. 

Til slutt ser vi at MDG inntok Oslos gater i høst...

Øver, øver.... jeg prøver, prøver

For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...

For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?

Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.

2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.

Og det bringer oss til min største utfordring:

3.

Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....

Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene. 

Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!

Min mening er bedre enn din!!

Onsdag morgen startet med at en kamerat ga uttrykk for forargelse over kritikk- og vettløs deling av artikler og meninger fra ikke spesielt høyverdige nettsider. Den forargelsen er forståelig, grei og riktig reaksjon innen et demokratisk samfunn som skryter av ytringsfrihet. 

Selv om det som sto var helt greit, så hadde han også lagt inn en beskjed om at han ønsket og kom til å slette innlegg/venner som linket til nettopp denne siden. Det er helt greit og innenfor ytringsfriheten. Jeg vet at akkurat denne kameraten er en oppegående mann og jeg ønsket å få ham til å tenke litt videre. Jeg la inn en kommentar om at vi har ytringsfrihet og må ha ytringsfrihet. Den har grenser og noen grenser må den ha, men å hevde egne meningers berettigelse over andres er ikke veien å gå. Hvordan skal vi da ha mangfold, demokrati og toleranse? 

Bare så det er sagt: jeg kan min juss. Jeg vet at ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Jeg vet også at den er begrenset i grunnloven. Videre er jeg også fullstendig klar over at dette kan endres, sågar hvordan det skal gjøres. Jeg kan si mer om min mening om grensene etterpå. 

Det som virkelig "tok" meg var enkelte personers totalt manglende respekt for at noen mener noe helt annet enn dem. Noen skal eie sannheten om hva som er greit å mene og ytre. Dette er en sensur jeg ikke kan være med på. Jeg kan ikke dele den. Jeg kan ikke stille meg bak den. Det likner for mye på Putin, på andre semi-demokratiske ledere, på åpne diktatorer. Jeg vil IKKE at noen skal fortelle hva jeg får lov til å mene. Hva jeg får lov til å ytre. Enten det måtte være det ene eller det andre. Hva kjempet våre forfedre for da? Hva står 1814, 1905, 1945 for? 

Nå må jeg også legge til at noen grenser for ytringsfriheten må det være. Og her snakker jeg ikke om jussen som er vedtatt og gjeldende rett, men min personlige og politiske mening. Grensen for ytringsfriheten må være ekstremt vid. Reell oppfordring til hatefulle og straffbare handlinger er ikke greit. Vi kan ikke tillate at noen oppfordrer til å slå ned mørke, lyse, homofile osv. Men vi må godta at noen ikke ønsker de som er annerledes som en del av samfunnet. Det heter demokrati. Det heter ytringsfrihet. Jeg kan deretter velge om de som ytrer seg slik får være en del av min omgangskrets eller ikke. Om jeg sletter innleggene deres fra min newsfeed på Facebook eller ikke. 

Jeg misliker svært mange uttalelser. Jeg ser meg kvalm på enkelte ytringer. Jeg fascineres av manges totale mangel på kildebevissthet. Men jeg vil kjempe for deres rett til å ytre seg. Jeg vil kjempe med pennen. Jeg vil også kjempe MOT holdningene ved å forsøke å hjelpe dem til å tenke selv. 

For de som husker Hvit valgallianse, så hadde vi dommen mot Kjuus fra Høyesterett som en del av pensum. Uten å ytre meg om resultatet som sådan, så opplevde jeg dommen som en diskriminerende dom - "andre veien". Mulig resultatet var "riktig", men dommen var et makkverk av fordommer og forhåndsdømming, og altfor politisk preget. Høyesterett som uavhengig organ mistet mye av min respekt da. 

Jeg blir rett og slett lei meg når vi er så lite åpne og respektfulle overfor hverandre. Hvordan kan man forvente åpenhet for andre annerledestenkende, andre kulturer og religioner om vi ikke får det til i vårt eget lille, lukkede samfunn. 

Det var en gang en fugl... og så måtte jeg støvsuge trappen

Omgangssyke er noe skikkelig dritt. Rett og slett. Natt til lørdag bråvåknet vi av at vesla kastet opp. Over hele seg og sengen sin. Stakkars lille prinsessen vår! Det er ikke noe stas å være tre år og kastet opp. Det vondt uansett alder, for all del, men hjertet mitt blør ekstra for de små.

Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.

Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.

Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..

Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....

Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D

Fordi han fortjener det....

Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille. 

Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer. 

Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne. 

Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.

Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.

Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!