Mange har snakket om ammetåke. Gubben påstår jeg har vært preget av det siden en god stund før fødselen. Jeg har venninner som har låst ytterdøren på huset og gått fra nøkkelen i låsen. Selv har jeg tenkt at jeg ikke er så preget. Men er nå det helt sant?
Hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi?
Røverne i Kardemommeby var vel kanskje ikke plaget av ammetåke, selv om de aldri fant noen ting. De var i grunnen bare godt gammeldags rotete. Det kan gi mer enn nok utfordringer det også. Selv er jeg jo veldig systematisk og pertentelig, egentlig - syns jeg selv i hvertfall. Jeg vet alltid (Nesten) hvor mobil, nøkler og lommebok er. De tre viktigste tingene.
Selv om jeg ikke har glemt mobilen i kjøleskapet, puttet melken i peisen eller tilsvarende tåkete ting, så er jeg redd for å gjøre nettopp noen virkelig dumme ammetåketing. Jeg frykter aller mest at jeg skal gjøre noe som går utover barna. Glemme dem igjen ett eller annet sted for eksempel.
Hva glemte jeg?
Jeg leverer de to store hver dag. Hver eneste dag på vei hjem ser jeg for meg at jeg har satt fra meg bilstolen med Lille i og at hun står igjen i barnehagen eller i veikanten. Altså, jeg setter henne jo ikke fra meg annet enn inne i barnehagen mens jeg hjelper Vesla. Men likevel....
I dag klarte jeg likevel å rote. Jeg har ikke glemt noen av barna og ingen skade skjedd. Da jeg kom hjem og skulle gripe håndvesken (som egentlig er mer som en liten bag å regne), så var den ikke der! Bilstolen med Lille hadde jeg kjent etter flere ganger på vei, i tillegg til at hun knirket litt så jeg hørte at hun var med. Men vesken min, der hvor bleieskift, lommebok osv lå, den var ikke med. Den sto igjen i barnehagen!! Heldigvis har vi kodelås så jeg kom meg inn uten å måtte reise tilbake for å hente vesken.Det hadde nok blitt kaos ettersom Vesla gjerne ville være hjemme (og kjede seg) i dag. Nå gjenstår det å se om Mannen husker å ta den med hjem for meg.
Hormonmonstre
Apropos hormonmonstre så har jeg flere av dem. Jeg har ganske mange faktisk. Den svake nakken og det digre hodet til disse små er noe av det som skremmer meg mest. Her snakker vi om frykt for at det skal falle av. Enten ved at jeg dunker hodet deres i en dørkarm, en hun kommer og river av dem hodet eller tilsvarende. Noe særlig mer endelig finner man ikke. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med i samme grad nå som da Høvdingen var helt ny. Jeg har blitt roligere for hvert barn som har kommet. Nå er jeg som sagt mest redd for å glemme igjen barna i veikanten...
Viser innlegg med etiketten perfekt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten perfekt. Vis alle innlegg
onsdag 13. januar 2016
tirsdag 12. januar 2016
Kaosidyll
Kos med kaos er det en som har kalt bloggen sin. En annen skriver casakaos. En bekjent har fokus på kaos og kontroll. Kontrollert kaos. Er det da kaos?
Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.
Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!
Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.
I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...
Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.
Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...
Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.
Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....
Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.
Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!
Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.
I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...
Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.
Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...
Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.
Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....
søndag 6. desember 2015
Kunsten å skrive.... og å gi bort
Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.
Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.
Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.
I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.
Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.
Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.
Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.
I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.
Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.
torsdag 3. desember 2015
Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering
Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.
Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.
Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:
Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.
Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:
Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?
Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit.
På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk?
Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se.
Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....
onsdag 2. desember 2015
Ruge, ruge.... klekke snart??
Magen stikker fortsatt laaangt foran puppene. Den har ikke blitt mindre. Og det er jo egentlig et godt tegn så lenge lille vil være inni der litt til.
Men jeg må passe på balansen. Går både bredbent og bakoverlent. Ellers ramler jeg. Rett og slett. Skikkelig gravid gange. Heldigvis er vi ganske godt forberedt i forhold til julaften. Da kommer nemlig bøtteballetten hit og vi blir 8 til bords.... pluss en baby enten i magen eller på armen. Vi satser på armen.
Selv syns jeg bare at jeg er diger, men mannen syns visst fortsatt at jeg er flott.. selv når han sier at jeg er diiiiiiiger. Godt jeg elsker ham tenker jeg.
Ellers er jeg i overraskende god form. Jeg er flink til å hvile, det skal sies. Det er nok et viktig bidrag i forhold til bekkenet. Men jeg er ellers i ganske god form. Hvis jeg gjør akkurat passe så har jeg ikke allverdens halsbrann, jeg har et bekken som fungerer ok og energien er egentlig ganske bra. Jeg har det nesten bedre i svangerskapet nå enn jeg hadde for en måned siden. Og nå er det straks over. Kanskje jeg skal øve meg på å nyte å være gravid nå?
Nei, jeg gleder meg til lille bylten i armene mine. En bitteliten som koser. Det blir en fin adventspresang.
torsdag 26. november 2015
Øver, øver.... jeg prøver, prøver
For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...
For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?
Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.
2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.
Og det bringer oss til min største utfordring:
3.
For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?
Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.
2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.
Og det bringer oss til min største utfordring:
3.
Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....
Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene.
Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!
søndag 15. november 2015
I-landsproblemer...
Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.
Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.
Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?
Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....
Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.
Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?
Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....
mandag 2. november 2015
Svangerskap, fødsel, seksualitet....
Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.
Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)
Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?
For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.
Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...
Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....
Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.
Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.
Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.
Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.
Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.
Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv, og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.
Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)
Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)
Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?
For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.
Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...
Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....
Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.
Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.
Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.
Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.
Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.
Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv, og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.
Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)
onsdag 30. september 2015
Verdens underholdsningsverdi
Noen ganger er det fantastisk å hoppe av karusellen. Den karusellen som heter livet. Der alt bare raser forbi og man lar seg engasjere i både dette og hint. Kan man stå litt på sidelinjen, betrakte alle som snurrer rundt og rundt, som forsøker å holde seg på mens følelser og virkelighet sliter i dem. Høres ganske negativt ut? Vel, det er egentlig ganske underholdende.
Jeg snakker ikke om en ondskapsfull iakttakelse. Jeg snakker om det å se en situasjon fra utsiden. Se hvordan menneskene er små. Er egosentriske. Er opptatt av sitt eget ego. Kjenne en tilfredsstillelse i at man klarer å ikke la seg rive med, men se på verden, se på karusellen. Bare eksistere. Jeg er.
Og så er det mange andre ganger man ikke klarer å hoppe av. Bare betrakte.
Nå skal jeg hoppe på karusellen igjen. Jeg skal nyte den J*** magien med å være gravid. Sparkes så middagen aldri blir liggende der den skal ligge, urinblæra brukes vekselsvis som trampoline og pute, bekkenet slarker i alle retninger og energien ble lagt igjen en gang i august. Godt det blir langt mer magisk når barnet er ute. Da er det andre magiske elementer jeg skal betrakte - i spedd kroppsvæsker og manglende søvn.
Jeg snakker ikke om en ondskapsfull iakttakelse. Jeg snakker om det å se en situasjon fra utsiden. Se hvordan menneskene er små. Er egosentriske. Er opptatt av sitt eget ego. Kjenne en tilfredsstillelse i at man klarer å ikke la seg rive med, men se på verden, se på karusellen. Bare eksistere. Jeg er.
Og så er det mange andre ganger man ikke klarer å hoppe av. Bare betrakte.
Nå skal jeg hoppe på karusellen igjen. Jeg skal nyte den J*** magien med å være gravid. Sparkes så middagen aldri blir liggende der den skal ligge, urinblæra brukes vekselsvis som trampoline og pute, bekkenet slarker i alle retninger og energien ble lagt igjen en gang i august. Godt det blir langt mer magisk når barnet er ute. Da er det andre magiske elementer jeg skal betrakte - i spedd kroppsvæsker og manglende søvn.
tirsdag 17. mars 2015
Hvordan skrive en perfekt blogg?
Si det? Hvordan gjør man det? Og hvem avgjør om det er en perfekt blogg? Det finnes vel ingen objektiv sannhet for hva som er perfekt, men det er noe som er opp til den enkelte.
For meg er dette en fin øvelse i mindfullness. Eksistere i øyeblikket. Jeg puster dypt, gir slipp på alle tanker og fokusererer på at jeg skal skrive. Ikke på hva jeg skal fortelle om. Det hender jeg har noen EUREKA øyeblikk i forkant og vet hva jeg vil skrive om, men stort sett så må jeg sette meg ned med maskinen, puste dypt og så bare skrive. Se hva som trylles frem på skjermen. helt uten plan, planlegging, mål og mening. Og så blir det hva det blir.
Ute hører jeg fuglene kvitrer. Eller "blåker" som vesla på 2 år bedyrer at de gjør. Hyggelig bråk. Perfekt på en vårdag. Litt kaldt drag i luften. Overskyet, men solen slåss med skyene. Sneen er borte. Sneklokkene, krokusen, hestehoven er fremme. Det spirer i kassene jeg har sådd inne. Kan man være annet enn lykkelig i et perfekt liv?
Ikke så perfekt sier du? Kan ikke annet enn å klage. Pleier jeg å si. Men hva mener jeg egentlig med det? Mener jeg med det at jeg har det kjipt og vanskelig. Nei, absolutt ikke og tvert i mot. Hadde jeg hadde det kjipt, så hadde jeg kunnet gjøre noe med det. Jeg forsøker å ta tak i det som ikke er bra, eller helsefremmende for meg. Utover det, er det noe som ikke er bra, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Da kan jeg bare klage. Fullstendig formålsløst og uten mål og mening. Hvorfor jeg sier det? Tja, si det.... Dårlig vane kanskje.
I dag skal jeg ikke klage. Jeg har tatt tak. Jeg tar tak. Det er vår i luften. Fuglene bråker og våren er i anmarsj.
Legger ved noen bilder jeg tok fra Son Quality og Spa torsdag/fredag forrige uke. Nydelig hotell. Fikk fantastisk suite. Flott utsikt. Ha en strålende dag alle. Ta tak der det er noe å ta tak i. La resten fare. Don't push the river.
For meg er dette en fin øvelse i mindfullness. Eksistere i øyeblikket. Jeg puster dypt, gir slipp på alle tanker og fokusererer på at jeg skal skrive. Ikke på hva jeg skal fortelle om. Det hender jeg har noen EUREKA øyeblikk i forkant og vet hva jeg vil skrive om, men stort sett så må jeg sette meg ned med maskinen, puste dypt og så bare skrive. Se hva som trylles frem på skjermen. helt uten plan, planlegging, mål og mening. Og så blir det hva det blir.
Ute hører jeg fuglene kvitrer. Eller "blåker" som vesla på 2 år bedyrer at de gjør. Hyggelig bråk. Perfekt på en vårdag. Litt kaldt drag i luften. Overskyet, men solen slåss med skyene. Sneen er borte. Sneklokkene, krokusen, hestehoven er fremme. Det spirer i kassene jeg har sådd inne. Kan man være annet enn lykkelig i et perfekt liv?
Ikke så perfekt sier du? Kan ikke annet enn å klage. Pleier jeg å si. Men hva mener jeg egentlig med det? Mener jeg med det at jeg har det kjipt og vanskelig. Nei, absolutt ikke og tvert i mot. Hadde jeg hadde det kjipt, så hadde jeg kunnet gjøre noe med det. Jeg forsøker å ta tak i det som ikke er bra, eller helsefremmende for meg. Utover det, er det noe som ikke er bra, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Da kan jeg bare klage. Fullstendig formålsløst og uten mål og mening. Hvorfor jeg sier det? Tja, si det.... Dårlig vane kanskje.
I dag skal jeg ikke klage. Jeg har tatt tak. Jeg tar tak. Det er vår i luften. Fuglene bråker og våren er i anmarsj.
Legger ved noen bilder jeg tok fra Son Quality og Spa torsdag/fredag forrige uke. Nydelig hotell. Fikk fantastisk suite. Flott utsikt. Ha en strålende dag alle. Ta tak der det er noe å ta tak i. La resten fare. Don't push the river.
torsdag 5. februar 2015
Delikat tur på IKEA
De ble utsolgt en gang i høst, og har hatt problemer med produksjonen av en del helt siden da. Vi har derfor måttet vente. Men nå var den perfekte sengen endelig på plass, så vi måtte jo ut og shoppe. Og det på det BESTE tidspunktet ever! Nå ble det seng og madrass og ny madrass til vesla og det hele.
På vei til plukkelageret fant jeg disse:
Sjekk den flotte runde formen. De innbyr til te, suppe og peiskos en kald kveld. Eller litt is en varm sommerdag. De er genialt universelle og dekker alle behov. Yndige i farger og mønster og ergonomiske i utformingen. Og etersom jeg er perfekt lite privsbevisst så snakker vi ikke om hva de kostet.
Vi fant også disse:
Nydelige som virkelig gjør det ekstra når man skal drikke en kopp te.
Alt i alt en perfekt tur på IKEA en lørdag i tre-fire tiden.
mandag 26. januar 2015
Det perfekte i det uperfekte
IPerfekt er så mye. I min verden er det perfekte i det uperfekte. En skitur med passe sutrete unger, sliten gubbe, og grinete kjerring. Det er livet. Livet er perfekt. Derfor nyter jeg nå den fantastiske utsikten av at sneen som kom i går (ish) nå smelter bort mens tåka invaderer utsynet. Det forventes herlig glatte veier, og stor mulighet for skøyteis. Skisesongen kommer kanskje tilbake en snartur, før det fortsetter å være perfekt overskyet og enda ikke vår.
Herlige utfordringer. Logistikk som knapt går i hop. Klær som må vaskes. Hus som må ryddes. Mor som er sliten. En herlig stor kopp te.
#happywifehappylife osv
Herlige utfordringer. Logistikk som knapt går i hop. Klær som må vaskes. Hus som må ryddes. Mor som er sliten. En herlig stor kopp te.
Legg merke til den innbydende formen. Perfekt ergonomisk formet hank. Kant som hypnotiserer deg til å nyte den lukseriøse varme drikken som befinner seg bak den vakre, estetiske fasaden. Mmmm...
#happywifehappylife osv
torsdag 15. januar 2015
Ukesperfeksjon
Nok en superduper uke går mot slutten Alt er bare perfekt her i verden og det er bare sååå digg. Ting går i ett, ungene krangler innimellom, huset er bomba, vi har fortsatt ikke hushjelp eller vaskehjelp, men vi har hverdagen. Vi kan ikke annet enn å klage. I-landsproblemer er også problemer.
I dag snedde det og regnet, og underkjølt regn og det hele. Mange som klaget på lang reisetid hjem. Hvorfor ikke bare nyte litt ekstra alenetid? Surf litt. Ring en venn. Et par timers reise på vei hjem fra jobb innimellom må man vel klare å overleve uten sure miner. I sekulariserte Norge så kan vi jo ikke akkurat klage til værgudene heller? Eller kanskje vi skal klage til alle gudene samtidig? Nei, jeg vet det! Det er Siv og Ernas feil. Det meste er jo deres feil nå om dagen har jeg sett. Også det som ble vedtatt av forrige Regjering. Makan. At de ikke endret det.
Men med så mye som er dumt, så er det jo bra at flere FrP kommuner sier ja til å ta i mot Mullah Krekar. Det må føles varmt og inkluderende for en mann de fleste har bed om at skal kastes ut av landet og til den visse død. Jeg leste flere ordførere som ga varme ord med velkomstønsker i VG i dag. Spesielt godt likte jeg ideen om Vardø.... Der ville Mullah Krekar hatt det fint tror jeg. Godt nord for Moralsirkelen i vind og mørke/lys.
Snart er det helg, og vi satser på litt av hvert av aktiviteter. Med litt snø og passe temperatur så kanskje vi får både akt og gått på ski. Vi oppdateres!
I dag snedde det og regnet, og underkjølt regn og det hele. Mange som klaget på lang reisetid hjem. Hvorfor ikke bare nyte litt ekstra alenetid? Surf litt. Ring en venn. Et par timers reise på vei hjem fra jobb innimellom må man vel klare å overleve uten sure miner. I sekulariserte Norge så kan vi jo ikke akkurat klage til værgudene heller? Eller kanskje vi skal klage til alle gudene samtidig? Nei, jeg vet det! Det er Siv og Ernas feil. Det meste er jo deres feil nå om dagen har jeg sett. Også det som ble vedtatt av forrige Regjering. Makan. At de ikke endret det.
Men med så mye som er dumt, så er det jo bra at flere FrP kommuner sier ja til å ta i mot Mullah Krekar. Det må føles varmt og inkluderende for en mann de fleste har bed om at skal kastes ut av landet og til den visse død. Jeg leste flere ordførere som ga varme ord med velkomstønsker i VG i dag. Spesielt godt likte jeg ideen om Vardø.... Der ville Mullah Krekar hatt det fint tror jeg. Godt nord for Moralsirkelen i vind og mørke/lys.
Snart er det helg, og vi satser på litt av hvert av aktiviteter. Med litt snø og passe temperatur så kanskje vi får både akt og gått på ski. Vi oppdateres!
mandag 12. januar 2015
Mandag og strikkeglede
Endelig mandag. Herlig herlig! Hverdagene må man nyte. Det er visst flest av dem. Har jeg hørt. Jeg nyter hver dag. Også mandag. Og gjør jeg ikke det så sier jeg at jeg gjør det. Selvbedraget er sterkt. Skal ikke kimse av illusjoner. Hastag Happytimes og sånn.
Om dagen koser jeg meg med en sak på jobb som er vanskelig og uoversiktelig. Skikkelig kult. Virkelig inspirerende å kunne bruke masse tid på en enkelt sak. Digg. (For de som eventuelt skulle lure, så ligger det en viss grad av frustrasjon her).
Som den perfekte whatever jeg er, så har jeg strikket klær til barna mine. Dette er det siste:
Det er en såkalt vikinghette til min datter. Perfekt ikke sant? Ja, hetten også da.
I tillegg er jeg opptatt av kosthold og fit ness og sånn. I dag har jeg klart å presse inn en liten treningsøkt mens barna badet. 10 minutter vekttrening. Nå skal grevinnehenget bort. Ikke at det er noe stress, perfekt er man nå åkke som. Dere får bare stole på meg der altså. Ikke helt klar for dagens antrekk osv riktig enda.
I morgen kanskje...
Om dagen koser jeg meg med en sak på jobb som er vanskelig og uoversiktelig. Skikkelig kult. Virkelig inspirerende å kunne bruke masse tid på en enkelt sak. Digg. (For de som eventuelt skulle lure, så ligger det en viss grad av frustrasjon her).
Som den perfekte whatever jeg er, så har jeg strikket klær til barna mine. Dette er det siste:
Det er en såkalt vikinghette til min datter. Perfekt ikke sant? Ja, hetten også da.
I tillegg er jeg opptatt av kosthold og fit ness og sånn. I dag har jeg klart å presse inn en liten treningsøkt mens barna badet. 10 minutter vekttrening. Nå skal grevinnehenget bort. Ikke at det er noe stress, perfekt er man nå åkke som. Dere får bare stole på meg der altså. Ikke helt klar for dagens antrekk osv riktig enda.
I morgen kanskje...
Abonner på:
Innlegg (Atom)