Lykken er...

Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine. 

Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.

Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.

Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.

Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.

Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.

Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:

LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.

Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg.  Sånn etterhvert.

Nyttårsball

Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??

Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.

Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!

Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?

Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.

Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.

Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å  ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.

Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.

Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.

I-landsproblemer og kritikk

For å oppdatere på meg først.. jeg er fortsatt gravid. Jeg har kynnere, magen har sunket, men jeg er ikke helt fødeklar enda. Det vil si, JEG er klar til å få lille i armene. Hun er visst ikke helt klar. Nå  har jeg testet de fleste triks, i dag også støvsuge og moppe gulv. I morgen skal jeg til gynekolog for oppfølging, så da satser jeg på at hun har noen mirakeltriks... stripping for eksempel.

Ellers ser jeg at det er mye krig og i-landsproblemer i verden... min lille del av verden. Her krangler man om en rosablogger er verdt å høre på, beskytte osv osv. Hun modifiserer utseendet sitt, skriver om klær, mote, sminke og andre viktige ting. Nå er mer "seriøse" aktører ute i media og kritiserer henne fordi hun er et forbilde for andre småjenter. De sier hun fremmer et usunt kroppsideal osv. Jeg må innrømme at jeg har ikke lest bloggen til jenta. Den blir for uinteressant. Jeg faller ikke for rosablogger. Derfor er min, sannsynligvis like uinteressante, blogg orange. Klær, sminke osv er interessant til fest. Og ikke alltid det heller. Jeg vil ha hjerneføde. Jeg vil utfordres. Jeg vil anspores til å tenke annerledes og nytt. Det gjør jeg lite med mye input om trender, hår og klær.

Nok om det. Hun har fått masse støtte, og like mye kritikk. Noe av kritikken oppleves av henne som ganske grusom. Men når du går ut i media, tjener MYE penger, og gjør deg synlig så må du tåle kritikk og tilbakemeldinger! Nett-trolling er ikke greit, og jenta har vært utsatt for det også. Det forsvarer jeg ikke på noe som helst vis. Men at hun må tåle at andre aktører i media kritiserer og mener noe om henne, se det må hun faktisk tåle. Akkurat som alle andre. Hvis ikke må hun lukke øynene og ørene for det, og fortsette i sin egen rosa boble. Noen vil mene det er galt det også, men whatever works for you.

EN annen ting er at nå som julespøkelset står og skraper på døren, så har flere matkjeder dumpet prisene på juleprodukter. Det er har fått bøndene i harnisk. Personlig, som forbruker er jeg kjempefornøyd med dumpingen. De eneste som taper på dette er butikkjedene selv. Bøndene mener man nå vil oppleve et krav om lavere råvarepriser også... Tja, kanskje det hadde vært på sin plass? Nå får jeg vel kjeft av min beste venninne som er en svært engasjert bonde, og hun har selvsagt en helt annen kunnskap om dette. Men som når Ola Dunk mener noe om min lønn  og min vilkår som jurist, som statsansatt osv, så mener jeg noe om dette. På kanskje sviktende grunnlag....

For meg så er dette politikk. Og kun det. Bøndene har samlet seg i flere cooperativer. Det har gitt dem markedsmakt. Sammen med offentlig reguleringer har de i stor grad fått monopolisert endel av makten. Det er etter min mening ikke greit. Det passer ikke lenger i det samfunnet Norge er. Hvis bøndene ønsker høyere uttelling for sine råvarer, som noen av dem helt klart fortjener, så må de gjøre større del av prosessen selv, og betale mindre til de som videreforedler. På samme måten som alle andre selvstendig næringsdrivende. For meg personlig så syns jeg dumping av prisene i butikkene er supert. Jeg kan da heller betale litt mer for skikkelig kvalitet i økologisk, grassfed kjøtt, reelt frittgående høner osv. Ja, jeg betaler gjerne for bærekraftig jordbruk, og nei, jeg er ikke enig i at det er hva vi har i dag.....

Kort sagt, for ikke å skrive meg helt bort i politikk - for det passer liksom ikke helt inn i en orangeblogg - så bejubler jeg dumpingen av prisene.

Og forøvrig... jeg er ikke særlig imponert når fiskerne hyler heller.

Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering

Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.

Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.

Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:

Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?

Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit. 

På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk? 

Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se. 

Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....

Det var en gang en fugl... og så måtte jeg støvsuge trappen

Omgangssyke er noe skikkelig dritt. Rett og slett. Natt til lørdag bråvåknet vi av at vesla kastet opp. Over hele seg og sengen sin. Stakkars lille prinsessen vår! Det er ikke noe stas å være tre år og kastet opp. Det vondt uansett alder, for all del, men hjertet mitt blør ekstra for de små.

Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.

Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.

Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..

Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....

Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D

Fordi han fortjener det....

Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille. 

Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer. 

Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne. 

Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.

Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.

Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

I-landsproblemer...

Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.

Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.

Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?

Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....