Noen gode dager

Noen dager er bare gode. Det er ikke noe spesielt som gjør dem gode. De bare er det. Dette er en sånn dag. Solen skinner (akkurat nå), det ser vårlig ut og jeg har det godt. Jeg setter meg ned for å skrive
og kjenner at inspirasjonen og energien raser i kroppen min. I årene mine. Yess! Her skal det skrives.

Hmmm....

Hva skal jeg skrive om? Hva skal jeg skrive? Det er helt tomt! Det betyr vel egentlig at jeg skrev for lite i går og dagene før, og at jeg kanskje er litt stressa? Egentlig er det vel ikke annet å forvente av en litt sliten trebarnsmor:

Tror jeg skal passe på å gjøre dette bildet middels stort. Da det var stort, så jeg enda verre ut enn jeg føler meg. Men man skal vel være litt sliten når man har smått.

I går var vi på første gruppemøte på Helsestasjonen. Virker som trivelige mammar i barselgruppen. Blir fint å ha noen å trille sammen med når solen titter frem og våren kommer. Denne gangen er det flere som er i den situasjonen jeg var i forrige gang: Nylig flyttet hit. Kjenner få eller ingen. Det kan gjøre barseltiden noe tynger. 

På gruppen nevnte Helsesøster at det kan være lurt å henge noe like over babyen når h*n ligger på gulvet. En spennende leke som babyen kan klare å komme borti når h*n veiver med armene. Så nå har Le giraffe Sophie fått gjenoppstå. Dessverre plassert litt brutalt med snor rundt halsen, men Lille syns det var superstas! Hun veier og forsøker å dytte borti og lager masse skravlelyder. Dette var stas!

Supert for mor også. Da får jeg armene fri, mens hun får jobbet med kroppen. Jeg kan skrive, gå poomsaer, strikke osv. Vi har såvidt testet vippestolen i dag også. Da kan hun være med og vi får armene fri, f.eksempel når vi spiser middag. Det er ikke å forakte det. Denne har vi arvet av en kamerat av Mannen. Veldig fin fordi den også kan stilles i høyde på ryggen. 

Så nå kan jeg både få ryddet det jeg ønsker, og skrevet og kanskje etterhvert tegnet også? Eller skal jeg satse på å slappe av, kose meg og nyte tiden med Lille? Jepp. En kombinasjon tenker jeg :-)

Barn og seksualitet

Vi voksne har ansvar for mye rart. Det meste er hyggelig. Noe er vanskelig. Noe er kjedelig, for eksempel regninger, og noe er litt av alt. For min egen del er seksualitet trøblete. 

Læring ved herming

Barna våre lærer mye av oss voksne. Læringen foregår i stor grad som en hermelek. Derfor må vi gjøre som vi prediker. Men når vi skal lære barna om kropp og seksualitet blir det straks mye vanskeligere med den ubevisste læringen gjennom hermelek. Barna er jo ikke tilstede ved utøvelsen av den direkte seksualiteten.

En ting barna lærer av oss ved å betrakte og være med, er vårt selvbilde, vår respekt for oss selv og andre. I tillegg til manerer. Dette er også en del av denne læringen. Barna skal lære om intimsoner, egne og andres. De skal lære hvordan intimsoner håndteres og  respekt for egne og andres. Dette kan de lære ved herming og ved hvordan vi håndterer hverdagen.

En artikkel på klikk.no tar opp god og dårlig berøring. Dette er nettopp noe av det som er viktig å lære barna.

Barn og seksualitet er noe som opptar meg. Hadde jeg hatt evnen til det, så skulle jeg gjerne jobbet med misbrukte barn. Bistandsadvokat for eksempel. Men jeg har jobbet i fengsel, og jeg har jobbet med voldsoffererstatning. Jeg klarer ikke å distansere meg. Jeg tar med meg skjebnene hjem. Den siste saken jeg håndterte har jeg med meg den dag i dag, enda det er 10 år siden jeg sluttet. 

Korreks av uakseptabel seksuell opptreden fra barn
Seksualitet er noe jeg syns er vanskelig. Til tider er vel egen seksualitet trøblete nok. Når man får barn så skal man også forholde seg til deres seksualitet. Barn har ingen sperrer. De må vi lære dem. Såvidt jeg kan skjønne, uten at jeg har noe akademisk belegg for å påstå det, så er barns seksualitet begrenset til god og dårlig opplevelse. Det gjør balansegangen for å lære dem nødvendige sperrer ganske utfordrende.

Men hvorfor snakker jeg om å lære barna sperrer? Her i huset er vi veldig åpne. Vi er mye nakne, både til og fra dusj, når det er varmt og når vi er på stranden. Nakenhet er derfor helt naturlig og vi må lære barna at man ikke alltid kan være naken. Med på lasset der er at vi også må lære barna at det er greit å ta på og kose egen kropp. Samtidig må vi lære når det ikke er greit. Den balansegangen er vanskelig. Ikke når vi skal si fra, men hvordan! Hvis vi sier fra på feil måte, i hvertfall hvis det gjøres flere ganger, så kan barnet feiltolke korreksen til å bety at det er stygt å glede seg over å kose egen kropp. Og det blir jo helt feil.

Jeg vet ikke om jeg gjør det riktige, men jeg forsøker å forklare rolig at barna kan godt leke med egen kropp - på eget rom, eller sammen med jevnaldrende som også vil leke. Ikke tvinge, ikke sammen med noen som er mye eldre eller yngre, og i hvertfall ikke sammen med voksne.

Hvordan skal barn kunne si fra når voksne forteller dem noe annet?
En fin ting artikkelen tok opp er dette med god og vond berøring. Berøring som er god er bra. Berøring som er vond er nettopp det - vond. Det er ikke greit. Intim berøring mellom voksne og barn er aldri greit.

Når voksne forgriper seg på barn, så følger det gjerne med trusler eller annen form for hemmeligholdelse. Barn lærer jo at de skal holde på hemmeligheter. Artikkelen på klikk.no tar opp at det finnes gode og vonde hemmeligheter og tips til hvordan man skal lære barna å skille mellom disse. Gode hemmeligheter gir god kiling i magen. Vonde hemmeligheter gjør vondt i magen. Det er også viktig å fortelle barna. Og vonde hemmeligheter skal alltid deles med voksne.

Jeg snakket tidlig med sønnen min om dette. Har også såvidt begynt med datteren min på 3 år. Det som egentlig er vanskeligere å fortelle barna om, er at overgrep også kan begås av andre barn, av søsken, en på skolen, en i barnehagen. Hvordan skal man takle det?

Overtramp av intimsoner i "normalsituasjoner"

I oppdragelsen opplever nok barn at deres intimsoner ikke respekteres. Når du ber om en kos og barnet sier nei, så er det akseptert at man tar den kosen likevel. Om det er bestemor eller tante Olga, så argumenterer vi for at det må gis en kos likevel. Men i et større perspektiv, hva lærer vi egentlig barna? 

Vi lærer barna at et nei ikke respekteres. Et nei kan argumenters bort. Mitt nei betyr ikke nei. Hva lærer vi egentlig barna om deres intimsoner? Hvilke utslag gir og kan dette gi når barna utforsker sine og andres seksuelle intimsoner siden? Her betyr nei nei. Sier barna nei til klem, så blir det (stort sett) ikke klem. Hverken på oss eller andre. Om vi gjør det på rette måten gjenstår å se....

Jeg er sjalu...

Jeg er sjalu. Rett og slett. Helt ærlig. Det er så mange å være sjalu på også, Alle du møter ila dagen. Alle som får være med deg og oppleve verden sammen med deg. Opplevelser jeg ikke får være en del av. Hendelser jeg kanskje ikke engang får høre om, men som er kjempeviktige for deg og som er med på å forme deg, her og nå, og i fremtiden.

Å dele hverdagen
Det er sikkert ikke bare jeg som har kjent på den følelsen. Følelsen av alt vi går glipp av. Det meste av hverdagen. Det meste av livet hvor vi er våkne. Den deler du med noen andre. Ikke meg. Andre. Gleder, sorger, snørr og tårer. Deles med noen andre enn meg.

Jeg vet at de ansatte i barnehagen er nesten like sterkt knyttet til deg som jeg er. Nesten. De elsker også alle barna. Men de vet at det er på lånt tid. Snart skal du videre. Jeg vet at snart er det noen andre du deler hverdagen med. Fortsatt ikke meg. Det er sårt. Jeg er mamman din. Du skulle vært med meg.

Selv om det er sårt, så vet jeg at du er i de beste hender. Jeg forguder barnehagen din. Jeg digger de som jobber der. Jeg ser hvor opptatt av deg og de andre barna de er. De tilrettelegger og tar hensyn. Til og med vi voksne opplever at vi blir tatt hensyn til.

Samfunnets organisering
Vi har organisert samfunnet slik at vi er mer våkne sammen med mennesker vi kanskje ikke egentlig liker fremfor de vi ønsker å være sammen med. Jeg tror ikke egentlig dette er noe nytt. I hodet mitt er det logisk at man organiserer seg slik at alle har ulike oppgaver. Når barna er større og ikke lenger avhengig av å henge fast i mor, så er det logisk at man har en "barnehage/skole". Kanskje de eldre, eller de som av andre grunner ikke kan delta i jakt, fangst og andre tyngre oppgaver har denne jobben.

Kort sagt så tror jeg oppgavefordeling er en naturlig måte å løse samfunnets oppgaver på. Men selvsagt blir det litt annerledes i et lite og lukket stammesamfunn sammenlignet med dagens store og åpne samfunn. Selv om du ikke er ansvarlig for barnepass, så er kanskje det geografiske og emosjonelle området langt mer begrenset. Du har mer å gjøre med barna uansett i forhold til hvordan vi moderne "siviliserte" mennesker lever.

Dette har jeg ikke belegg for å påstå som noen sannhet. Det er hva jeg tror...

Mannen min er mer med andre damer enn meg
Mannen min er mer sammen med andre damer enn med meg. Heldigvis er jeg ikke reelt sjalu. Spesielt fordi han jobber tett med enkelte. Noen navn gjentas ofte for å si det sånn. Flere av døgnets våkne timer bruker han på henne og dem enn på meg og oss. Det kunne vært duket for skikkelig intriger og sjalusidrama da. Men sånn er det jo. Arbeidsplassen består av både kvinner og menn. Derfor bruker vi mindre tid på de viktigste menneskene i livet vårt enn på de vi jobber sammen med. På en måte er det litt trist. På en måte er jeg misunnelig på bestevenninnen som er bonde og som jobber med mannen hver dag.

På en annen måte er det godt å savne. Godt å kjenne på at man er sjalu og ikke får ta del i alt i den andres liv. Da har man jo litt mer å snakke om også. Heldigvis er jeg også så trygg på Mannen og forholdet vårt at han får lov til å se på menyen ute, her hjemme kan han den jo utenat. Han får til og med lov å kommentere den. Men spise må han gjøre her hjemme.

Omgangssyke in da haws

Den velkjente lyden av barn som brekker seg. Gurglingen idet mageinnholdet kommer opp og plasket når det treffer do, gulv, seng osv. Herlige omgangssyke er på besøk.

Spysyke
Vi har egentlig vært heldig forskånet fra omgangssyke. Høvdingen og jeg hadde en eneste runde frem til han var seks år ca. Etter at Vesla kom har vi hatt langt større utfordringer. Forkjølelser, feber, influensa og etterhvert omgangssyke. Stort sett er det bare Vesla som blir syk og kaster opp. Denne gangen begynte Høvdingen. Kastet opp til han bare brakk seg og fikk opp magesyre natt til torsdag. Jeg får vondt i hele meg bare ved tanken.

Vi trodde, eller håpet, at vi var ferdig med det. Men dengang ei. I natt kastet Vesla opp. Hun lå selvsagt innerst i vår seng da det kom opp. Vi klarte - nesten - å redde sengen. Det er jo så herlig - oppkast, sengetøyskift, vask av seg selv og barn som er fulle av oppkast - midt på natten.

Så nå sitter vi hjemme alle sammen. To i sjaber form, Vesla også med feber, to voksne som venter på tur og håper Lille slipper unna.

God helg!

Mandler, ører og snorking som en full sjømann

Mange i det moderne samfunn fjerner mandlene. Det er visst både vondt, og ikke uten risiko. Nå skal Vesla vurderes for operasjon.

Mandler
Hos oss har vi alle "utfordrende" mandler. Mannens to store har fjernet enten både mandler og polypper, eller bare polypper. Høvdingen fikk fjernet sine mandler for fire år siden. Mannen fjernet sine i voksen alder. Jeg fjernet mine samtidig som Høvdingen fjernet sine. Nå skal Vesla vurderes for kirurgi.

Vesla har ikke mye halsbetennelse som slår henne ut. Hun har digre mandler, med store groper. Om de gropene er fordi hun har hatt infeksjoner, eller hun får infeksjoner fordi bakterier samler seg der vet jeg ikke. Men jenta på 3 år snorker som en fyllik, det lukter råttent kjøtt av munnen hennes og hun er konstant forkjølet med rennende nese. Siste tilskuddet er øreverk. Høvdingen hadde flere runder med øreverk som liten. I dag er det helt uproblematisk.

Laseroperasjon
Da jeg fikk fjernet mine mandler var jeg voksen. Det skal være fryktelig smertefullt å fjerne mandlene som voksen, men jeg fant en som gjorde det med laser. Jeg fikk smertestillende, men måtte være våken. Det var ubehagelig med lukt av svidd kjøtt - rett og slett kremert mandel. De var visst så råtne at de bare forvitret. Legen ble så ivrig at han nesten glemte å la meg puste innimellom :-D Operasjonen var over på null tid, jeg hadde en dag hjemme fra jobb, og så var jeg tilbake. Jeg måtte ta det litt med ro, for det er risiko for styrtblødninger også med den operasjonen. Noen dager var jeg hes i stemmen også. Men så var jeg frisk og rask igjen. Dessverre er dette en operasjon bare noen få leger i Norge utfører. De andre fjerner på mer tradisjonelt vis.

Barn og narkose
Da Høvdingen skulle opereres hadde jeg ham i armene da han fikk sprøyten som skulle få ham til  sovne. Innimellom skulle jeg ønske jeg var litt mer tillitsfull, kunnskapsløs og naiv. Jeg vet at det er en risiko ved alle operasjoner. Jeg vet at narkose er en risiko. Jeg vet også at det går helst bra - selv der det skulle bli styrtblødning.

I forkant av operasjonen hadde en kollega av meg advart om den forferdelige følelsen av at barnet blir helt slapt i armene dine når narkosen slår inn. Likevel var jeg ikke forberedt. Fra å sitte og overbevise en litt motvillig fireåring om at det går bra. Det er bare et lite stikk i armen, til å sitte med en gutt som var helt og fullstendig livløs. Det var forferdelig!!! Jeg visste jo at alt var bra, men alle instinktene mine ropte at han var død. En grusom følelse.

Nå skal jeg gjennom dette med Vesla. Sånn som Lille snorker, så overrasker det meg ikke om vi får en runde om tre år også. Det går bra, men jeg er likevel full av spøkelser i forhold til inngrepet.

For de som er interessert har folkehelsesinstituttet laget litt informasjon om mandler og fjerning

Lykken er...

Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine. 

Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.

Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.

Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.

Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.

Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.

Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:

LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.

Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg.  Sånn etterhvert.

Endelig mandag... på tirsdag

En helg med mange kalde grader oppå hverandre, mye innetid og lagring av energi. Hvilken bombe sprengtes? A-bome eller H-bombe?

Post-apocalypse
Eller også kalt mandag. Vi overlevde. Om enn litt frynsete og slitne, men vi overlevde. Ikke kan vi egentlig si at det var barna som var mest energikrevende. Vi sliter med litt sykdom og har vært syke begge voksne. Heldigvis ikke sånn at vi er sengeliggende. Sannheten er at vi er ikke sengeliggende fordi vi ikke har anledning til det. Hadde vi hatt barnefri så hadde det nok blitt mye hvile og tv for å hente oss inn. Men vi har hatt barna hjemme for kos.

Helgen forløp egentlig ganske fint. Fredag ga Vesla uttrykk for at hun savnet besteforeldrene, og da jeg fortalte mormor det så var mommo raskt ute med å ønske en liten leketurbesøk hit. Det fikk de selvsagt, så lørdag kom de og fikk lekt litt med barna. Vi voksne hadde sånne morsomme ryddeplaner, så vi skulle være hjemme uansett.

Kylling etter øl
Søndag kom en kompis av Høvdingen på besøk. Det var knallstas. I tillegg kom eldste jenta til Mannen, så da var det fullt hus og stormende jubel.

Gubben hadde fått tips på jobb om å steke hel kylling med bena i øl, så det fikk vi testet på søndag.

Her står den med "bena" i øl:

Artig vri. Vi brukte juleøl, så ølsmaken ble litt for kraftig. Kyllingen stekte også litt for lenge, så den ble litt tørr. Men vi gjør et nytt forsøk plutselig så ser vi om vi får det bedre til da.

Det ferdige resultatet ser unektelig godt ut

 Nå er vi på ny uke og nye muligheter. Jeg kommer til å bruke litt av de mulighetene til å sove kjenner jeg. Jeg rakk faktisk ikke å legge ut innlegget i går... jeg var rett og slett for trøtt og sliten til å få gjort det.

Oppdatering SK2016
Jeg jobber jo med eksteriøret og har et ønske om en litt annen sommerkropp 2016, helt uten å slanke meg. Jeg ser at det nytter. Vekten er mer eller mindre den samme, men centimetrene forsvinner jevnt og trutt. Godt er det, for jeg har en utfordring med klær og jeg har bestemt meg for å ikke kjøpenye klær før jeg enten MÅ eller har nådd matchvekt.

Hva skal vi finne på?

Det er fortsatt så kaldt ute at du rett og slett ikke orker tanken på å gå ut. I tillegg har du unnskyldningen, også kalt grunnen, til ikke å gå ut i treåringen og den nyfødte. Etter noen timer med tv og tv-spill begynner de likevel å marke. Hva kan man finne på for å underholde dem da?

Energi under trykk
Du vet hvordan det er? Når barna må holdes inne selv om de er friske. Energien som ikke kommer ut. Det bobler og syder i kroppen deres og årene og man venter å på en vulkan av energi til slutt. Som da spøkelset Laban fikk lillesøster Laboline til å holde alle lydene inne et døgn, helt til hun sprakk og alle lydene måtte ut i en samlet kaskade av bråk.

Barna begynner å bli urolige. De sutrer. De krangler. De terger hverandre. Selv jobber du med ett eller annet du har utsatt lenge rett og slett fordi det har vært bedre ting å gjøre - være ute for eksempel. Etterhvert begynner du også å bli irritert uten at du helt vet klarer å hente deg inn og til slutt smeller det. Du er sint. Ungene gråter og alt er bare kjipt. Hvordan kunne katastrofen vært unngått?

Ta med barna
En ide som er like enkel som den er genial, er å ta barna med på det du driver med. Rydder du, så aktiviser dem i å rydde sammen med deg. De minste trenger mye veiledning og de de går ganske fort lei. Men da har du fortsatt TV og TV-spill til gode fordi du startet med en helt annen aktivitet.

Barn lærer av å være med og herme. Mye av leken foregår nettopp ved å plagiere de andres oppførsel og handlinger. Godi Keller har en fin historie om hvordan han oppdaget dette ved å betrakte to små barn som satt i en sandkasse. Det ene barnet lekte og ordnet en hel masse. Det yngre barnet fremsto passivt og iakttakende. Det minste barne jobbet intenst mentalt. Hun lærte, pugget og kopierte det som det større barnet gjorde. Sånn jobber alle barn hver dag.

Barn har også godt av litt ansvar og de kan godt få gjøre sin del av alt det som skal gjøres i et hus og hjem. De kan vaske gulv, ordne med klær, ordne oppvasken, og er de litt større så kan de fint være med å lage mat også. De større kan gjøre det under litt veiledning, mens de minste må bare være med en voksen.

Flott, da har vi fått unna husarbeidet. Vi skal jo ikke drive med det hele helgen. Hva nå?


Tid sammen
Det er nå det blir utfordrende. Ikke sant? Eller er dette en gudegave i form at anledning til å være tett sammen som foreldre og barn? Bli godt kjent og kose dere sammen? Det er jo egentlig det. Hva med å legge puslespill? Lese litt ekstra i boken dere holder på med?

En fin måte å bli kjent med barna og finne ut hva som rører seg i deres univers, er å leke sånn som de vil. Leke med dukker, kjøre med biler eller leke med dukker.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig flink til dette selv. Rett og slett fordi jeg syns det er kjedelig å drive med rollespill med lego, dukker osv. Jeg lekte ikke på den måten som barn heller. Men det er likevel en fin måte å få et blikk inn i barnas verden.

Personlig vil jeg heller være kreativ med barna. Tegne, male, eller lage noe. Vi har handlet inn DIY pakker med viskelær og sprettballer. Det er kanskje en passende aktivitet med eldstemann på en iskald dag.

For inspirasjon har vi bøkene

og

Det finnes sikkert et hav av slike bøker, og ikke minst sider på nettet. Men det er disse to vi har. 

Forøvrig er ikke den kalde tiden bare negativ. Her er bilde fra jeg var på vei hjem etter å ha levert i barnehagen i morges:

Ganske flott!! God helg der ute.

Iskaldt ute...

Det er virkelig iskaldt ute. Ikke spesielt fristende å bevege seg mange metrene utendørs, selv om du har varme klær. De minste skal man være forsiktig med å ta ut. Hva finner man da på inne?

For kaldt for snømann
Nå som det er vinter, så kommer kulda. Den kommer stort sett i begynnelsen av januar og varer fra 1-3 uker. Eller kanskje jeg husker feil i forhold til varigheten. Men det er vinter, vi er i Norge - det blir kaldt.

Meteorologene spår som vanlig frem og tilbake og i hytt og pine. De påstår at de melder utfra sikre værdata, men de må være ganske humørsyke de værdataene, systemene osv, for meteorlogene endrer stadig mening, og været blir gjerne ikke som spådd. Moderne spådomskunst?

Uansett er det nå så kaldt at Vesla på 3 år ikke skal være ute særlig lenge. Lille på en måned skal helst ikke ut annet enn rett til en varm bil. Det betyr ar det blir lite lek i snøen på oss akkurat nå.

Kuldekrem eller ikke?
Spørsmålet om man skal smøre med kuldekrem eller ikke kommer alltid med nettopp kulda. Den har ikke vært fremtredende i media i år så vidt jeg har fått med meg, men den har dukket opp på facebook. Noen sverger til kuldekrem, andre til enhver krem uten vann, noen til kokosolje og atter andre mener det er helt unødvendig. Tenk selv tenker jeg. Det er vel også forskjell på antall kuldegrader, luftfuktighet og eventuell vind. Et beskyttende fettlag ekstra på huden, spesielt i ansiktet, er kanskje viktigst og nyttigst når det blåser?

Jeg googlet og fant noen artikler om temaet:

1. Norsk Helseinformatikk

Mange barn får tørr hud når de er ute i kald luft. Bruk da gjerne en fet krem uten vann (kuldekrem) i ansiktet. Denne må smøres på minst en halvtime før barnet skal ut.

Her menes det også  noe om at man ikke skal ta barna med ut om det er lenge siden det har spist. Dette har jeg aldri tenkt på har noen betydning utover at det er masete å kle på barnet, gå ut, for så å gå inn og kle av barnet etter en halvtime fordi det er spisetid.

2. Hold barna inne om det er kaldere enn 10 minus
Det er mange steder i Norge barna ikke får gå ut om vinteren om man skal følge dette.

3. Nok en med grense på 10 minus

4. Ikke farlig for barn å fryse litt

De er riktig nok gamle, men det er kanskje ikke så mye nytt. Her finner dere litt informasjon i hvertfall og har muligheten til å tenke litt selv

Inneaktiviteter
Noen som har gode tips til hva man kan finne å inne en hel helg med ivrige barn med for mye energi. Jeg har selvsagt noen ideer, men kanskje dere som leser har noen andre tips til ting jeg ikke har tenkt på? Legg gjerne inn en kommentar, så kanskje jeg klarer å samle sammen noen inneaktivitets-tips i morgen?

Ammetåke

Mange har snakket om ammetåke. Gubben påstår jeg har vært preget av det siden en god stund før fødselen. Jeg har venninner som har låst ytterdøren på huset og gått fra nøkkelen i låsen. Selv har jeg tenkt at jeg ikke er så preget. Men er nå det helt sant?

Hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi? 
Røverne i Kardemommeby var vel kanskje ikke plaget av ammetåke, selv om de aldri fant noen ting. De var i grunnen bare godt gammeldags rotete. Det kan gi mer enn nok utfordringer det også. Selv er jeg jo veldig systematisk og pertentelig, egentlig - syns jeg selv i hvertfall. Jeg vet alltid (Nesten) hvor mobil, nøkler og lommebok er. De tre viktigste tingene.

Selv om jeg ikke har glemt mobilen i kjøleskapet, puttet melken i peisen eller tilsvarende tåkete ting, så er jeg redd for å gjøre nettopp noen virkelig dumme ammetåketing. Jeg frykter aller mest at jeg skal gjøre noe som går utover barna. Glemme dem igjen ett eller annet sted for eksempel.

Hva glemte jeg?
Jeg leverer de to store hver dag. Hver eneste dag på vei hjem ser jeg for meg at jeg har satt fra meg bilstolen med Lille i og at hun står igjen i barnehagen eller i veikanten. Altså, jeg setter henne jo ikke fra meg annet enn inne i barnehagen mens jeg hjelper Vesla. Men likevel....

I dag klarte jeg likevel å rote. Jeg har ikke glemt noen av barna og ingen skade skjedd. Da jeg kom hjem og skulle gripe håndvesken (som egentlig er mer som en liten bag å regne), så var den ikke der! Bilstolen med Lille hadde jeg kjent etter flere ganger på vei, i tillegg til at hun knirket litt så jeg hørte at hun var med. Men vesken min, der hvor bleieskift, lommebok osv lå, den var ikke med. Den sto igjen i barnehagen!! Heldigvis har vi kodelås så jeg kom meg inn uten å måtte reise tilbake for å hente vesken.Det hadde nok blitt kaos ettersom Vesla gjerne ville være hjemme (og kjede seg) i dag. Nå gjenstår det å se om Mannen husker å ta den med hjem for meg.

Hormonmonstre
Apropos hormonmonstre så har jeg flere av dem. Jeg har ganske mange faktisk. Den svake nakken og det digre hodet til disse små er noe av det som skremmer meg mest. Her snakker vi om frykt for at det skal falle av. Enten ved at jeg dunker hodet deres i en dørkarm, en hun kommer og river av dem hodet eller tilsvarende. Noe særlig mer endelig finner man ikke. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med i samme grad nå som da Høvdingen var helt ny. Jeg har blitt roligere for hvert barn som har kommet. Nå er jeg som sagt mest redd for å glemme igjen barna i veikanten...

Kaosidyll

Kos med kaos  er det en som har kalt bloggen sin. En annen skriver casakaos. En bekjent har fokus på kaos og kontroll. Kontrollert kaos. Er det da kaos?

Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.

Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!

Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.

I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...

Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.

Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...

Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.

Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....

Kunsten å skrive.... og å gi bort

Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.

Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.

Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.

I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.

Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.

Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering

Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.

Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.

Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:

Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?

Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit. 

På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk? 

Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se. 

Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....

Ruge, ruge.... klekke snart??

Jeg ruger fortsatt....

Magen stikker fortsatt laaangt foran puppene. Den har ikke blitt mindre. Og det er jo egentlig et godt tegn så lenge lille vil være inni der litt til.

 

Men jeg må passe på balansen. Går både bredbent og bakoverlent. Ellers ramler jeg. Rett og slett. Skikkelig gravid gange. Heldigvis er vi ganske godt forberedt i forhold til julaften. Da kommer nemlig bøtteballetten hit og vi blir 8 til bords.... pluss en baby enten i magen eller på armen. Vi satser på armen. 

Selv syns jeg bare at jeg er diger, men mannen syns visst fortsatt at jeg er flott.. selv når han sier at jeg er diiiiiiiger. Godt jeg elsker ham tenker jeg. 

Ellers er jeg i overraskende god form. Jeg er flink til å hvile, det skal sies. Det er nok et viktig bidrag i forhold til bekkenet. Men jeg er ellers i ganske god form. Hvis jeg gjør akkurat passe så har jeg ikke allverdens halsbrann, jeg har et bekken som fungerer ok og energien er egentlig ganske bra. Jeg har det nesten bedre i svangerskapet nå enn jeg hadde for en måned siden. Og nå er det straks over. Kanskje jeg skal øve meg på å nyte å være gravid nå? 

Nei, jeg gleder meg til lille bylten i armene mine. En bitteliten som koser. Det blir en fin adventspresang.

Øver, øver.... jeg prøver, prøver

For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...

For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?

Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.

2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.

Og det bringer oss til min største utfordring:

3.

Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....

Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene. 

Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!

Fordi han fortjener det....

Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille. 

Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer. 

Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne. 

Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.

Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.

Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!

Svangerskap, fødsel, seksualitet....

Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.

Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)

Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?

For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.

Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...

Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....

Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.

Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.

Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.

Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.

Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.

Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv,  og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.

Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)

Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!

Verdens underholdsningsverdi

Noen ganger er det fantastisk å hoppe av karusellen. Den karusellen som heter livet. Der alt bare raser forbi og man lar seg engasjere i både dette og hint. Kan man stå litt på sidelinjen, betrakte alle som snurrer rundt og rundt, som forsøker å holde seg på mens følelser og virkelighet sliter i dem. Høres ganske negativt ut? Vel, det er egentlig ganske underholdende.

Jeg snakker ikke om en ondskapsfull iakttakelse. Jeg snakker om det å se en situasjon fra utsiden. Se hvordan menneskene er små. Er egosentriske. Er opptatt av sitt eget ego. Kjenne en tilfredsstillelse i at man klarer å ikke la seg rive med, men se på verden, se på karusellen. Bare eksistere. Jeg er.

Og så er det mange andre ganger man ikke klarer å hoppe av. Bare betrakte.

Nå skal jeg hoppe på karusellen igjen. Jeg skal nyte den J*** magien med å være gravid. Sparkes så middagen aldri blir liggende der den skal ligge, urinblæra brukes vekselsvis som trampoline og pute, bekkenet slarker i alle retninger og energien ble lagt igjen en gang i august. Godt det blir langt mer magisk når barnet er ute. Da er det andre magiske elementer jeg skal betrakte - i spedd kroppsvæsker og manglende søvn.

Noen dager er man bare irritert...

Noen dager er bare sånn. Man er irritert. Egentlig uten grunn. Jeg har en sånn dag i dag. Jeg hadde ikke egentlig det da jeg våknet. Jeg hadde egentlig en ganske god morgen. Harmonisk, rolig og god tid til å vekke barna og få oss klare til skole og barnehage. Ettersom jeg sliter med bekkenløsning, så er jeg 70% sykemeldt og skulle ikke på jobb i dag. Men jeg hadde time hos jordmor kl 0900, så jeg hadde egentlig ganske god tid.

Rolig, harmonisk. Rakk til og med en kjapp skravlings med en venninne jeg ikke har snakket med på aaaaaaaltfor lenge på vei mellom barnehage og jordmor. Alt var forresten bra med mor og barn. Skal på 3D UL senere i dag, så da får vi titte på vidunderet i magen også.

Men ett eller annet skjedde på veien. Jeg er irritert i kroppen. Sikkert da også irritert i humøret, men ettersom jeg ikke snakker med noen så er det vanskelig å egentlig vite. Kan det være at jeg bare har overskudd av energi og opplever det som irritasjon. Det ville være typisk meg isf.

Irritasjonen har nå medført at jeg ikke fikk sove noe særlig. Fikk hvilt en times tid da og det hjelper jo på, så får vi se hva slags ettermiddag vi får.

Det jeg i det siste har kjent aller mest på er at jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min. Det er absolutt hyggelig å gå gravid, men jeg gleder meg til å bli smertefri - fra bekkenet i hvertfall. Og til jeg kan trene og bevege meg mer normalt igjen. Gå turer. Styrketrening. Hapkido og Taekwondo. Skal bli bra. Men er nok fortsatt 4 måneder-ish til jeg er der. Før det er det jul med alt det innebærer.