Iskaldt ute...

Det er virkelig iskaldt ute. Ikke spesielt fristende å bevege seg mange metrene utendørs, selv om du har varme klær. De minste skal man være forsiktig med å ta ut. Hva finner man da på inne?

For kaldt for snømann
Nå som det er vinter, så kommer kulda. Den kommer stort sett i begynnelsen av januar og varer fra 1-3 uker. Eller kanskje jeg husker feil i forhold til varigheten. Men det er vinter, vi er i Norge - det blir kaldt.

Meteorologene spår som vanlig frem og tilbake og i hytt og pine. De påstår at de melder utfra sikre værdata, men de må være ganske humørsyke de værdataene, systemene osv, for meteorlogene endrer stadig mening, og været blir gjerne ikke som spådd. Moderne spådomskunst?

Uansett er det nå så kaldt at Vesla på 3 år ikke skal være ute særlig lenge. Lille på en måned skal helst ikke ut annet enn rett til en varm bil. Det betyr ar det blir lite lek i snøen på oss akkurat nå.

Kuldekrem eller ikke?
Spørsmålet om man skal smøre med kuldekrem eller ikke kommer alltid med nettopp kulda. Den har ikke vært fremtredende i media i år så vidt jeg har fått med meg, men den har dukket opp på facebook. Noen sverger til kuldekrem, andre til enhver krem uten vann, noen til kokosolje og atter andre mener det er helt unødvendig. Tenk selv tenker jeg. Det er vel også forskjell på antall kuldegrader, luftfuktighet og eventuell vind. Et beskyttende fettlag ekstra på huden, spesielt i ansiktet, er kanskje viktigst og nyttigst når det blåser?

Jeg googlet og fant noen artikler om temaet:

1. Norsk Helseinformatikk

Mange barn får tørr hud når de er ute i kald luft. Bruk da gjerne en fet krem uten vann (kuldekrem) i ansiktet. Denne må smøres på minst en halvtime før barnet skal ut.

Her menes det også  noe om at man ikke skal ta barna med ut om det er lenge siden det har spist. Dette har jeg aldri tenkt på har noen betydning utover at det er masete å kle på barnet, gå ut, for så å gå inn og kle av barnet etter en halvtime fordi det er spisetid.

2. Hold barna inne om det er kaldere enn 10 minus
Det er mange steder i Norge barna ikke får gå ut om vinteren om man skal følge dette.

3. Nok en med grense på 10 minus

4. Ikke farlig for barn å fryse litt

De er riktig nok gamle, men det er kanskje ikke så mye nytt. Her finner dere litt informasjon i hvertfall og har muligheten til å tenke litt selv

Inneaktiviteter
Noen som har gode tips til hva man kan finne å inne en hel helg med ivrige barn med for mye energi. Jeg har selvsagt noen ideer, men kanskje dere som leser har noen andre tips til ting jeg ikke har tenkt på? Legg gjerne inn en kommentar, så kanskje jeg klarer å samle sammen noen inneaktivitets-tips i morgen?

Kaosidyll

Kos med kaos  er det en som har kalt bloggen sin. En annen skriver casakaos. En bekjent har fokus på kaos og kontroll. Kontrollert kaos. Er det da kaos?

Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.

Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!

Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.

I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...

Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.

Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...

Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.

Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....

Kunsten å skrive.... og å gi bort

Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.

Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.

Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.

I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.

Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Hva er så de perfekte fritidssysler?

Fritiden må fylles. Det er jo ozeaner av den, så det er greit å passe på at man har noe å henge fingrene i. Ikke for det, jeg har to barn så jeg har litt å drive med med dem også. Men de legger seg jo. Stort sett så sovner de i rimelig tid også. Nå som det er påskeferie har datteren min på to bestemt seg for å holde pappa våken... Hun er i full vigør kl 2130. Skrikemetoden frister, men frister i grunnen ikke likevel. Vi får kvelden tilbake en gang om noen år. Han på 8 er veldig grei... 

Men i hvertfall. Bare for å skape litt mer tidsklemme så er jeg engasjert i taekwondo. Ikke sånn at jeg trener taekwondo. Det kan alle gjøre. Hadde jeg hatt mer tid skulle jeg fortært taekwondo. Hva jeg mener med det? Da skulle jeg lest alt jeg kom over, reist til Korea, reist til Okinawa og øvrige viktige steder i verden hvor asiatisk kampkunst har sitt utspring. Shaolin munkene i Kina kanskje. Jeg har en venninne som har vært der og trent. Jeg er ikke sikker på at jeg er tøff nok. Men jeg kan jo drømme om det?

Når jeg ikke er fullstendig oppslukt i taekwondo, så har jeg funnet en annen hobby innen zen og mindfulness. Jeg driver med håndarbeid. Stort sett strikker jeg, og det har blitt en god del opp igjennom årene. Jeg har drevet med dette i ti år ca. Nå har jeg også hevet meg på å skulle hekle. Og det kan jeg ikke. Men jeg fikk ikke første dan i taekwondo ved å si at jeg ikke kan det fra før, så da kan jeg ikke prøve. Vi kjører Pippi Langstrømpe - "Dette har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til". 

Begynnelsen av dress til Vesle-frøken

Litt mer av dressen til Vesla. Strikker med "Magic loop".

Hekler topp i lys syrin