Lykken er...

Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine. 

Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.

Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.

Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.

Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.

Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.

Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:

LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.

Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg.  Sånn etterhvert.

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Perfekt is og holke

Ettersom alt i min tilværelse er perfekt, så er også en tur ut for å ake perfekt. Selv når sneen er erstattet med is og holke.

Denne helgen har inneholdt endel av de vanlige sysler for å opprettholde et perfekt hjem i sin skjønneste ro, orden og innenfor myndighetenes hygienekrav for private hjem. Mannen skal trene for å ta svart belte i kampkunst til sommeren, så han var opptatt med nettopp trening. Jeg gjennomførte dette løpet for ett år siden, så nå er det mannens tur. Lørdag var jeg derfor sammen med barna, støvkost og gulvmopp.

Søndag derimot. Søndag. Da skulle vi i akebakken. Gjett om vi skulle ha en perfekt tur i akebakken. Vi pakket med oss barna, ski og akebrett. Vesla sovnet på de fem minuttene vi brukte på å kjøre bort. Hun var visst sliten etter en perfekt morgen. Høvdingen ville ut og ake. Vi parkerte bilen, utenfor bommen selvsagt, og ruslet avgårde.

Heldigvis er vi stødige og i god balanse fysisk og mentalt begge to. Det kom godt med for der det var masse deilig hvit, knitrende sne for en uke siden, var det nå omdannet til en noe hardere og glattere substans. Vi brude hatt skøyter tror jeg.

Vi kom oss til enden av sletta. Den var dekket av is. Vi skulle til andre enden for å ake. Det var bare å fatte mot og begynne å gå. Sa jeg gå? Skli mente jeg. Og plumpe der det var diiger vanndammer, eller heller små innsjøer, under isen. Godt mine perfekte vintersko er vanntette.

Vi kom oss etterhvert over på andre siden av bekken etter vann. Eller andre siden av slette for å finne en akebakke. På alle fire klarte vi å karre oss opp noen stakkars meter før vi satte utfor. Det gikk ganske så fort og var morsomt! Jeg var selvsagt akkurat passe redd for at vi skulle falle av og slå oss på isen, sånn at turen ble helt perfekt. Morro var det.

Rusleturen tilbake til bilen tok en brøkdel av tiden, og totalt brukte vi ca 40 minutter. Perfekt uttelling.

Hjemme lagde jeg Stjernas rømmevafler og drakk kakao. Dette er et perfekt lite helgekosemåltid:

4 egg
1 boks rømme
100 g smør og
5-6 ts jbk
Jeg slang oppi en dæsj vaniljepulver også (ikke vaniljesukker men pulver!)

Disse var innmari gode! Smakte ikke eggete som mange lchf kan gjøre. Kakaoen var også passende lchf:

1.5 dl kremfløte
1 dl kokende vann
1 -1.5 ss bake kakao

Bland og kos. Hadde oppi krem også

Jeg var mett resten av kvelden, men nøt likevel en perfekt middag litt senere.

Rett og slett en perfekt helg!