Lykken er...

Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine. 

Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.

Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.

Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.

Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.

Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.

Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:

LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.

Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg.  Sånn etterhvert.

Nyttårsball

Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??

Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.

Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!

Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?

Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.

Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.

Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å  ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.

Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.

Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.

Ammetåke

Mange har snakket om ammetåke. Gubben påstår jeg har vært preget av det siden en god stund før fødselen. Jeg har venninner som har låst ytterdøren på huset og gått fra nøkkelen i låsen. Selv har jeg tenkt at jeg ikke er så preget. Men er nå det helt sant?

Hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi? 
Røverne i Kardemommeby var vel kanskje ikke plaget av ammetåke, selv om de aldri fant noen ting. De var i grunnen bare godt gammeldags rotete. Det kan gi mer enn nok utfordringer det også. Selv er jeg jo veldig systematisk og pertentelig, egentlig - syns jeg selv i hvertfall. Jeg vet alltid (Nesten) hvor mobil, nøkler og lommebok er. De tre viktigste tingene.

Selv om jeg ikke har glemt mobilen i kjøleskapet, puttet melken i peisen eller tilsvarende tåkete ting, så er jeg redd for å gjøre nettopp noen virkelig dumme ammetåketing. Jeg frykter aller mest at jeg skal gjøre noe som går utover barna. Glemme dem igjen ett eller annet sted for eksempel.

Hva glemte jeg?
Jeg leverer de to store hver dag. Hver eneste dag på vei hjem ser jeg for meg at jeg har satt fra meg bilstolen med Lille i og at hun står igjen i barnehagen eller i veikanten. Altså, jeg setter henne jo ikke fra meg annet enn inne i barnehagen mens jeg hjelper Vesla. Men likevel....

I dag klarte jeg likevel å rote. Jeg har ikke glemt noen av barna og ingen skade skjedd. Da jeg kom hjem og skulle gripe håndvesken (som egentlig er mer som en liten bag å regne), så var den ikke der! Bilstolen med Lille hadde jeg kjent etter flere ganger på vei, i tillegg til at hun knirket litt så jeg hørte at hun var med. Men vesken min, der hvor bleieskift, lommebok osv lå, den var ikke med. Den sto igjen i barnehagen!! Heldigvis har vi kodelås så jeg kom meg inn uten å måtte reise tilbake for å hente vesken.Det hadde nok blitt kaos ettersom Vesla gjerne ville være hjemme (og kjede seg) i dag. Nå gjenstår det å se om Mannen husker å ta den med hjem for meg.

Hormonmonstre
Apropos hormonmonstre så har jeg flere av dem. Jeg har ganske mange faktisk. Den svake nakken og det digre hodet til disse små er noe av det som skremmer meg mest. Her snakker vi om frykt for at det skal falle av. Enten ved at jeg dunker hodet deres i en dørkarm, en hun kommer og river av dem hodet eller tilsvarende. Noe særlig mer endelig finner man ikke. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med i samme grad nå som da Høvdingen var helt ny. Jeg har blitt roligere for hvert barn som har kommet. Nå er jeg som sagt mest redd for å glemme igjen barna i veikanten...

Kaosidyll

Kos med kaos  er det en som har kalt bloggen sin. En annen skriver casakaos. En bekjent har fokus på kaos og kontroll. Kontrollert kaos. Er det da kaos?

Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.

Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!

Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.

I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...

Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.

Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...

Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.

Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....

I-landsproblemer og kritikk

For å oppdatere på meg først.. jeg er fortsatt gravid. Jeg har kynnere, magen har sunket, men jeg er ikke helt fødeklar enda. Det vil si, JEG er klar til å få lille i armene. Hun er visst ikke helt klar. Nå  har jeg testet de fleste triks, i dag også støvsuge og moppe gulv. I morgen skal jeg til gynekolog for oppfølging, så da satser jeg på at hun har noen mirakeltriks... stripping for eksempel.

Ellers ser jeg at det er mye krig og i-landsproblemer i verden... min lille del av verden. Her krangler man om en rosablogger er verdt å høre på, beskytte osv osv. Hun modifiserer utseendet sitt, skriver om klær, mote, sminke og andre viktige ting. Nå er mer "seriøse" aktører ute i media og kritiserer henne fordi hun er et forbilde for andre småjenter. De sier hun fremmer et usunt kroppsideal osv. Jeg må innrømme at jeg har ikke lest bloggen til jenta. Den blir for uinteressant. Jeg faller ikke for rosablogger. Derfor er min, sannsynligvis like uinteressante, blogg orange. Klær, sminke osv er interessant til fest. Og ikke alltid det heller. Jeg vil ha hjerneføde. Jeg vil utfordres. Jeg vil anspores til å tenke annerledes og nytt. Det gjør jeg lite med mye input om trender, hår og klær.

Nok om det. Hun har fått masse støtte, og like mye kritikk. Noe av kritikken oppleves av henne som ganske grusom. Men når du går ut i media, tjener MYE penger, og gjør deg synlig så må du tåle kritikk og tilbakemeldinger! Nett-trolling er ikke greit, og jenta har vært utsatt for det også. Det forsvarer jeg ikke på noe som helst vis. Men at hun må tåle at andre aktører i media kritiserer og mener noe om henne, se det må hun faktisk tåle. Akkurat som alle andre. Hvis ikke må hun lukke øynene og ørene for det, og fortsette i sin egen rosa boble. Noen vil mene det er galt det også, men whatever works for you.

EN annen ting er at nå som julespøkelset står og skraper på døren, så har flere matkjeder dumpet prisene på juleprodukter. Det er har fått bøndene i harnisk. Personlig, som forbruker er jeg kjempefornøyd med dumpingen. De eneste som taper på dette er butikkjedene selv. Bøndene mener man nå vil oppleve et krav om lavere råvarepriser også... Tja, kanskje det hadde vært på sin plass? Nå får jeg vel kjeft av min beste venninne som er en svært engasjert bonde, og hun har selvsagt en helt annen kunnskap om dette. Men som når Ola Dunk mener noe om min lønn  og min vilkår som jurist, som statsansatt osv, så mener jeg noe om dette. På kanskje sviktende grunnlag....

For meg så er dette politikk. Og kun det. Bøndene har samlet seg i flere cooperativer. Det har gitt dem markedsmakt. Sammen med offentlig reguleringer har de i stor grad fått monopolisert endel av makten. Det er etter min mening ikke greit. Det passer ikke lenger i det samfunnet Norge er. Hvis bøndene ønsker høyere uttelling for sine råvarer, som noen av dem helt klart fortjener, så må de gjøre større del av prosessen selv, og betale mindre til de som videreforedler. På samme måten som alle andre selvstendig næringsdrivende. For meg personlig så syns jeg dumping av prisene i butikkene er supert. Jeg kan da heller betale litt mer for skikkelig kvalitet i økologisk, grassfed kjøtt, reelt frittgående høner osv. Ja, jeg betaler gjerne for bærekraftig jordbruk, og nei, jeg er ikke enig i at det er hva vi har i dag.....

Kort sagt, for ikke å skrive meg helt bort i politikk - for det passer liksom ikke helt inn i en orangeblogg - så bejubler jeg dumpingen av prisene.

Og forøvrig... jeg er ikke særlig imponert når fiskerne hyler heller.

Ruge, ruge.... klekke snart??

Jeg ruger fortsatt....

Magen stikker fortsatt laaangt foran puppene. Den har ikke blitt mindre. Og det er jo egentlig et godt tegn så lenge lille vil være inni der litt til.

 

Men jeg må passe på balansen. Går både bredbent og bakoverlent. Ellers ramler jeg. Rett og slett. Skikkelig gravid gange. Heldigvis er vi ganske godt forberedt i forhold til julaften. Da kommer nemlig bøtteballetten hit og vi blir 8 til bords.... pluss en baby enten i magen eller på armen. Vi satser på armen. 

Selv syns jeg bare at jeg er diger, men mannen syns visst fortsatt at jeg er flott.. selv når han sier at jeg er diiiiiiiger. Godt jeg elsker ham tenker jeg. 

Ellers er jeg i overraskende god form. Jeg er flink til å hvile, det skal sies. Det er nok et viktig bidrag i forhold til bekkenet. Men jeg er ellers i ganske god form. Hvis jeg gjør akkurat passe så har jeg ikke allverdens halsbrann, jeg har et bekken som fungerer ok og energien er egentlig ganske bra. Jeg har det nesten bedre i svangerskapet nå enn jeg hadde for en måned siden. Og nå er det straks over. Kanskje jeg skal øve meg på å nyte å være gravid nå? 

Nei, jeg gleder meg til lille bylten i armene mine. En bitteliten som koser. Det blir en fin adventspresang.

Ottar kan ta seg en bolle

Jeg kjenner at jeg er litt irritert. Jeg er lei. Egentlig kjempelei. Hva er jeg lei? Jeg er lei av bedrevitere som skal fortelle meg hva jeg skal like og ikke like. Jeg er lei av kjerringer som skal styre min seksualitet. Jeg er lei av at jenters seksualitet skal presses inn i en boks og bli der. De er sikkert velmenende, men Kari Jaquesson og kvinnegruppa Ottar kan ta seg en bolle. Gjerne med obskøne former!

Hvorfor kommer dette nå egentlig? Årsaken til min indignasjon er dette arrangementet. For all del, det er greit å syns at porno er noe dritt. I ytringsfrihetens navn skal du få lov til å gi uttrykk for det. Jeg kan velge å se en annen vei, og gjør som oftest det også. Men jeg skulle gjerne hatt noen som gikk ut og sa at porno er helt alright også!

Det er helt på sin plass å anerkjenne at det er mye dritt med pornobransjen. Det produseres smussfilmer som ikke er greie. Barn, dyr, drap, tvang osv. Det har ikke noe med seksualitet å gjøre. Det er sykdom. Det vil si, det er ikke bransjen som sådan det egentlig er noe galt med. Problemet er   menneskelige lyster som skaper en etterspørsel, et marked, fordi noen er villige til å betale, og med de som er villige til å produsere og få betalt.

Når man setter til side den syke delen av filmatiserte seksuelle handlinger, og ser på porno i seg selv, sex mellom to voksne, frivillige mennesker, så er da ikke det ille. Både kvinner og menn liker porno. Ikke alle. Men mange. Og det er da helt ok! Hvorfor skal noen da inn og fortelle at det ikke er ok? Hvorfor skal noen gjøre seksualiteten til noe skittent og ekkelt. I 2015?

Ottar og deres kumpaner vil si at porno er ren utnytting av jenter. Ingen jenter gjør dette frivillig eller liker det. Hva vet de om det? Hvorfor degenerer noen som påstår seg å være feminister andre kvinner til å være idioter som lar seg styre og lure? Hvorfor degenererer de menn til å være primater som bare vil pule? Jeg tror mange kvinner som jobber som pornoskuespillere liker jobben sin. De er sikkert lei innimellom de også. Men i et frigjort samfunn kan de jo velge å slutte, om ikke pengene blir for fristende. Jeg tror ikke menn generelt, eller menn i pornobransjen nødvendigvis er primater og idioter.  De tjener penger på sex. Og så?

Jeg syns Jens Bjørneboe sa det best i hele debatten egentlig. I boken "uten en tråd" skrev han at alt er ok og alt er normalt i den menneskelige seksualitet dersom det er mellom voksne personer som deltar frivillig. Ottar er jo også kjent for å demonstrere mot stripping. Hvis jeg vil kle av meg for penger - og noen skulle gidde å betale for det - hvorfor skal de skambelegge det for meg og min familie? Hvorfor kan ikke det være greit? Kan de ikke heller sette skytset inn mot heldekkende klesplagg og landsbyvoldtekter i India? Her snakker vi om en viktig jobb som må gjøres.

Jeg ønsker å oppfordre alle utnevnte og selvutnevnte feminister som maser om porno, stripping, swinging og whatever, finn en kamp som er å kjempe. La oss andre finne ut av vår egen seksualitet uten at dere skal gjøre det vanskeligere enn det allerede er i det moderne samfunn.

Øver, øver.... jeg prøver, prøver

For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...

For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?

Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.

2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.

Og det bringer oss til min største utfordring:

3.

Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....

Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene. 

Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!

Det var en gang en fugl... og så måtte jeg støvsuge trappen

Omgangssyke er noe skikkelig dritt. Rett og slett. Natt til lørdag bråvåknet vi av at vesla kastet opp. Over hele seg og sengen sin. Stakkars lille prinsessen vår! Det er ikke noe stas å være tre år og kastet opp. Det vondt uansett alder, for all del, men hjertet mitt blør ekstra for de små.

Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.

Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.

Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..

Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....

Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

Er visst ikke så intelligent jeg....

De sier at ett tegn på intelligens er evnen til å lære. Lære av sine feil. Jeg er nok ikke så intelligent. Kanskje jeg bare er en slow-learner. Jeg har i hvertfall klart å gjøre samme feilen en gang til. En feil jeg har gjort en zillion ganger før der altså. Forrige uke var mandag en knallgod dag og jeg fikk gjort masse. Hurra. Så var resten av uken ikke fullt så bra kan man si. Jeg fikk ikke gjort noe som helst. Lørdag derimot var en god dag. Og søndag. Jaggu var ikke mandag, tirsdag og onsdag gode dager også. Hurra. I´m on a roll!!! Torsdag.... Jeg burde sett den murveggen. Burde jeg ikke?

Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...

Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.

Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Det er grått og trist ute..

...høsten er virkelig her. Deter grått, tåkete og ganske mistrøstig ute. Det er fortsatt blader åp trærne og temperaturen er ikke så verst, men det er likevel ganske traurig. Merker det på energien også. Den er laaaav. I dag har jeg sovet fire timer etter å ha levert barna b´på skole og i barnehage. Nå har jo selvsagt ikke det lave energinivået mitt noe som helst med svangerskapet å gjøre. Herregud, kvinner løper da maraton med bare få uker og dager til termin. Eller...? Jeg har forøvrig fem uker til termin. Og så satser jeg på litt før. 30. november hadde vært fint. Da har vi fire av fem bursdager på den 30. Og en på 31. Da er ikke andre bursdager noe vanskelig å huske i hvertfall :-)

Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.

Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....

Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D

Svangerskap, fødsel, seksualitet....

Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.

Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)

Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?

For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.

Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...

Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....

Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.

Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.

Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.

Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.

Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.

Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv,  og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.

Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)

Verdens dritt og ytringsfrihet

Det er så mye dritt i verden. Det er sikkert ikke mer eller verre enn det alltid har vært. Mennesker er rett og slett fulle av.... ja, gudene må vite hva de er fulle av. Noen mener de selv er fulle av gud, og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Andre mener de bare er høyt hevet over andre og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Jeg fatter bare ikke hvorfor ikke folk kan respektere at andre mener og tror noe annet enn dem selv.

Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.

Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.

I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.

Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.

Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.

God helg. Husk  respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.

Noen dager er man bare irritert...

Noen dager er bare sånn. Man er irritert. Egentlig uten grunn. Jeg har en sånn dag i dag. Jeg hadde ikke egentlig det da jeg våknet. Jeg hadde egentlig en ganske god morgen. Harmonisk, rolig og god tid til å vekke barna og få oss klare til skole og barnehage. Ettersom jeg sliter med bekkenløsning, så er jeg 70% sykemeldt og skulle ikke på jobb i dag. Men jeg hadde time hos jordmor kl 0900, så jeg hadde egentlig ganske god tid.

Rolig, harmonisk. Rakk til og med en kjapp skravlings med en venninne jeg ikke har snakket med på aaaaaaaltfor lenge på vei mellom barnehage og jordmor. Alt var forresten bra med mor og barn. Skal på 3D UL senere i dag, så da får vi titte på vidunderet i magen også.

Men ett eller annet skjedde på veien. Jeg er irritert i kroppen. Sikkert da også irritert i humøret, men ettersom jeg ikke snakker med noen så er det vanskelig å egentlig vite. Kan det være at jeg bare har overskudd av energi og opplever det som irritasjon. Det ville være typisk meg isf.

Irritasjonen har nå medført at jeg ikke fikk sove noe særlig. Fikk hvilt en times tid da og det hjelper jo på, så får vi se hva slags ettermiddag vi får.

Det jeg i det siste har kjent aller mest på er at jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min. Det er absolutt hyggelig å gå gravid, men jeg gleder meg til å bli smertefri - fra bekkenet i hvertfall. Og til jeg kan trene og bevege meg mer normalt igjen. Gå turer. Styrketrening. Hapkido og Taekwondo. Skal bli bra. Men er nok fortsatt 4 måneder-ish til jeg er der. Før det er det jul med alt det innebærer.

Hvordan skrive en perfekt blogg?

Si det? Hvordan gjør man det? Og hvem avgjør om det er en perfekt blogg? Det finnes vel ingen objektiv sannhet for hva som er perfekt, men det er noe som er opp til den enkelte.

For meg er dette en fin øvelse i mindfullness. Eksistere i øyeblikket. Jeg puster dypt, gir slipp på alle tanker og fokusererer på at jeg skal skrive. Ikke på hva jeg skal fortelle om. Det hender jeg har noen EUREKA øyeblikk i forkant og vet hva jeg vil skrive om, men stort sett så må jeg sette meg ned med maskinen, puste dypt og så bare skrive. Se hva som trylles frem på skjermen. helt uten plan, planlegging, mål og mening. Og så blir det hva det blir.

Ute hører jeg fuglene kvitrer. Eller "blåker" som vesla på 2 år bedyrer at de gjør. Hyggelig bråk. Perfekt på en vårdag. Litt kaldt drag i luften. Overskyet, men solen slåss med skyene. Sneen er borte. Sneklokkene, krokusen, hestehoven er fremme. Det spirer i kassene jeg har sådd inne. Kan man være annet enn lykkelig i et perfekt liv?

  

Ikke så perfekt sier du? Kan ikke annet enn å klage. Pleier jeg å si. Men hva mener jeg egentlig med det? Mener jeg med det at jeg har det kjipt og vanskelig. Nei, absolutt ikke og tvert i mot. Hadde jeg hadde det kjipt, så hadde jeg kunnet gjøre noe med det. Jeg forsøker å ta tak i det som ikke er bra, eller helsefremmende for meg. Utover det, er det noe som ikke er bra, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Da kan jeg bare klage. Fullstendig formålsløst og uten mål og mening. Hvorfor jeg sier det? Tja, si det.... Dårlig vane kanskje.

I dag skal jeg ikke klage. Jeg har tatt tak. Jeg tar tak. Det er vår i luften. Fuglene bråker og våren er i anmarsj.

Legger ved noen bilder jeg tok fra Son Quality og Spa torsdag/fredag forrige uke. Nydelig hotell. Fikk fantastisk suite. Flott utsikt. Ha en strålende dag alle. Ta tak der det er noe å ta tak i. La resten fare. Don't push the river.

 

Det våres

Ute er det varmegrader. Sneen smelter. Og blir til is. Det er glatt og strengt tatt livsfarlig å bevege seg ute. Noen steder er det strødd. Så kommer det litt kaldvær og litt sne. Det blir litt bedre å gå et øyeblikk før det blir mer is. For hvert snefall, for hver varmegrad så smelter det. Det sildrer og renner. Jeg har hørt fugler kvitre i trærne. Vi er i midten av februar og det nærmer seg vår. Det lukter ikke vår enda. Vinteren har neppe fjernet sin klamme hånd riktig enda, men det nærmer seg. Snart er det småsko, tynn jakke og bukse uten ull under. Barn som er våte, sølete og lykkelige når de kommer inn etter å ha lekt ute. Det spirer, det gror. Det blir sommer, kortbukser og barbent. Ligge naken i solen og kjenne at vinteren tines vekk også fra benmargen. Grillmat som dufter i hele nabolaget. Kald øl fra kjøleskapet.

Her er det en som i hvertfall gleder seg over våren, og forsåvidt matfatet, nærmer seg.

Lykken i nuet, ved å nyte fremtidsutsiktene skal man ikke kimse av. Lev her og nå. Nyt øyeblikket. Selv om det betyr å nyte drømmen om vår og sommer som enda ikke har kommet.

Mens vi venter serveres jeg luftkaffe og trekake - rosa sådan. Nydelig!

Det perfekte i det uperfekte

IPerfekt er så mye. I min verden er det perfekte i det uperfekte. En skitur med passe sutrete unger, sliten gubbe, og grinete kjerring. Det er livet. Livet er perfekt. Derfor nyter jeg nå den fantastiske utsikten av at sneen som kom i går (ish) nå smelter bort mens tåka invaderer utsynet. Det forventes herlig glatte veier, og stor mulighet for skøyteis. Skisesongen kommer kanskje tilbake en snartur, før det fortsetter å være perfekt overskyet og enda ikke vår.

Herlige utfordringer. Logistikk som knapt går i hop. Klær som må vaskes. Hus som må ryddes. Mor som er sliten. En herlig stor kopp te.

Legg merke til den innbydende formen. Perfekt ergonomisk formet hank. Kant som hypnotiserer deg til å nyte den lukseriøse varme drikken som befinner seg bak den vakre, estetiske fasaden. Mmmm...

#happywifehappylife osv

Ukesperfeksjon

Nok en superduper uke går mot slutten Alt er bare perfekt her i verden og det er bare sååå digg. Ting går i ett, ungene krangler innimellom, huset er bomba, vi har fortsatt ikke hushjelp eller vaskehjelp, men vi har hverdagen. Vi kan ikke annet enn å klage. I-landsproblemer er også problemer.

I dag snedde det og regnet, og underkjølt regn og det hele. Mange som klaget på lang reisetid hjem. Hvorfor ikke bare nyte litt ekstra alenetid? Surf litt. Ring en venn. Et par timers reise på vei hjem fra jobb innimellom må man vel klare å overleve uten sure miner. I sekulariserte Norge så kan vi jo ikke akkurat klage til værgudene heller? Eller kanskje vi skal klage til alle gudene samtidig? Nei, jeg vet det! Det er Siv og Ernas feil. Det meste er jo deres feil nå om dagen har jeg sett. Også det som ble vedtatt av forrige Regjering. Makan. At de ikke endret det.

Men med så mye som er dumt, så er det jo bra at flere FrP kommuner sier ja til å ta i mot Mullah Krekar. Det må føles varmt og inkluderende for en mann de fleste har bed om at skal kastes ut av landet og til den visse død. Jeg leste flere ordførere som ga varme ord med velkomstønsker i VG i dag. Spesielt godt likte jeg ideen om Vardø.... Der ville Mullah Krekar hatt det fint tror jeg. Godt nord for Moralsirkelen i vind og mørke/lys.

Snart er det helg, og vi satser på litt av hvert av aktiviteter. Med litt snø og passe temperatur så kanskje vi får både akt og gått på ski. Vi oppdateres!