Seksukerskontroll

Tiden går så fort. Alle de små øyeblikkene. Alle de korte glimtene vi angrer på at vi ikke nøt i større grad enn vi gjorde. Jeg skal bare først. Nå er Lille syv uker og jeg øver meg på å slappe av og nyte øyeblikkene. Hvert eneste. 

Kontroll
Tiden går så fort. Utviklingen til barna er så rask og enorm. Plutselig begynner det som i går var babyen din på skolen. Like snart begynner eldstemann på ungdomsskolen, videregående og så universitetet og flytter for seg selv. Hver periode har sine sjarmerende sider. Hver periode har også sine utfordringer. Poenget er å være I situasjonen, uansett hva den er. Fullt og helt tilstede og konsentrert om det du driver med. Da er du også fullt og helt oppmerksom på barna, og du går ikke glipp av.

Men nå er det tid for kontroll av Lille. Hun er 7 uker allerede. Snart 8 faktisk! Det føles ikke som så lenge siden jeg var ENORM og ventet på at fødselen skulle starte. Likevel har det gått nesten 8 uker. Onsdag blir hun 8 uker. Mandg var det kontroll på Helsestasjonen. Lille er stor. Og sterk. De veide henne til 6920 gram. Egentlig måler de ikke lengden. Babyene er fortsatt runde i ryggen, har den fine C-formen fra de var i mammamagen, og det er ikke heldig å strekke dem ut. På tremånederskontrollen måler de. Men jeg var så nysgjerrig at vi tok en liten cirka måling likevel. Hun er over 60 cm!!! Ikke rart vi har måttet pakke vekk strl 56 i klær da. Lille er stor fin og sterk.

Helsesøster maste, som helsesøstre gjør, om at hun må legges på magen. Jeg tenker at Lille får utmerket med trening av rygg og nakke når jeg bærer henne og hun er våken. Hun er mer enn sterk nok i forhold til alder. Hun utvikler seg helt adekvat og jeg stresser det ikke.

Vi har en perfekt liten babyjente som utvikler seg helt som hun skal.

Min etterkontroll
Jeg skal også på etterkontroll. Svangerskapsoppfølgingen er god her i Norge. Jeg har fått mange gratis kontroller både på sykehus og hos privatpraktiserende fødselslege/gynekolog. Nå skal jeg kontrollere at livmor har trukket seg sammen, at alt ser bra ut forneden. Generelt en oppfølging etter den brutale behandlingen kroppen fikk i forbindelse med svangerskap og fødsel. Men denne kontrollen er ikke gratis.

Det er helt greit egentlig å betale etterkontrollen selv. Jeg er så fornøyd med gynekologen som har fulgt meg opp, at jeg er villig til å legge inn litt penger på kontroll der. Det er også greit å ha en fast gynekolog. Fint med en som er kjent med "området".

Kegels knipeøvelser
Etter de to forrige fødslene var jeg sløv med å trene opp igjen muskulaturen for neden. Det skal jeg ikke være nå! Jeg har ikke trent mye enda. Der tiden går fort i forhold til utviklingen til Lille, så tar det tid før ting er på plass hos meg. Men etter forrige fødsel og til nå har jeg lidd av stressinkontinens. Det skal jeg ikke mer! Her skal det knipes. Jeg er veldig glad i styrketrening, så hvorfor ikke drive med litt "vektløfting" for den muskelgruppen også?

Treningen er anbefalt av, tja, alle egentlig. Jeg har hørt det messet om igjen og om igjen hvor viktig det er. Men tok det ikke helt alvorlig da jeg var yngre. Nå som jeg har testet hvor kjipt manglende kontroll er, så skal det trenes. Vi har derfor investert i denne:

Dette er en Aquaflex vaginalvekt. Foreløpig må jeg nok trene uten, til det hele har trukket seg sammen. Etterhvert tenker jeg at jeg skal bli skikkelig sterk i HELE kroppen. For de som føler behovet så får du denne på Kondomeriet, Apotek 1 og Boots apotek. Den finnes på Amazon også. Og sikkert mange flere seder. 

Noen syns kanskje det er kleint at jeg skriver dette og om dette, men jeg tror i grunnen det er ganske vanlig problem. Da er det jo greit å vite at det finnes hjelpemidler som kan brukes. Jeg for min del vil ikke ha urinlekkasjer i hvertfall. Kegeltrening er forøvrig ikke bare for oss som har fått barn eller som er "voksne". Selv om man er naturlig sterkere som ung, så betyr ikke det at man like gjerne kan vente. Det er mange fordeler med å ha kontroll på muskulaturen "down there" også før det oppstår utfordringer.....Ha en god treningsdag ;-)

I-landsproblemer og kritikk

For å oppdatere på meg først.. jeg er fortsatt gravid. Jeg har kynnere, magen har sunket, men jeg er ikke helt fødeklar enda. Det vil si, JEG er klar til å få lille i armene. Hun er visst ikke helt klar. Nå  har jeg testet de fleste triks, i dag også støvsuge og moppe gulv. I morgen skal jeg til gynekolog for oppfølging, så da satser jeg på at hun har noen mirakeltriks... stripping for eksempel.

Ellers ser jeg at det er mye krig og i-landsproblemer i verden... min lille del av verden. Her krangler man om en rosablogger er verdt å høre på, beskytte osv osv. Hun modifiserer utseendet sitt, skriver om klær, mote, sminke og andre viktige ting. Nå er mer "seriøse" aktører ute i media og kritiserer henne fordi hun er et forbilde for andre småjenter. De sier hun fremmer et usunt kroppsideal osv. Jeg må innrømme at jeg har ikke lest bloggen til jenta. Den blir for uinteressant. Jeg faller ikke for rosablogger. Derfor er min, sannsynligvis like uinteressante, blogg orange. Klær, sminke osv er interessant til fest. Og ikke alltid det heller. Jeg vil ha hjerneføde. Jeg vil utfordres. Jeg vil anspores til å tenke annerledes og nytt. Det gjør jeg lite med mye input om trender, hår og klær.

Nok om det. Hun har fått masse støtte, og like mye kritikk. Noe av kritikken oppleves av henne som ganske grusom. Men når du går ut i media, tjener MYE penger, og gjør deg synlig så må du tåle kritikk og tilbakemeldinger! Nett-trolling er ikke greit, og jenta har vært utsatt for det også. Det forsvarer jeg ikke på noe som helst vis. Men at hun må tåle at andre aktører i media kritiserer og mener noe om henne, se det må hun faktisk tåle. Akkurat som alle andre. Hvis ikke må hun lukke øynene og ørene for det, og fortsette i sin egen rosa boble. Noen vil mene det er galt det også, men whatever works for you.

EN annen ting er at nå som julespøkelset står og skraper på døren, så har flere matkjeder dumpet prisene på juleprodukter. Det er har fått bøndene i harnisk. Personlig, som forbruker er jeg kjempefornøyd med dumpingen. De eneste som taper på dette er butikkjedene selv. Bøndene mener man nå vil oppleve et krav om lavere råvarepriser også... Tja, kanskje det hadde vært på sin plass? Nå får jeg vel kjeft av min beste venninne som er en svært engasjert bonde, og hun har selvsagt en helt annen kunnskap om dette. Men som når Ola Dunk mener noe om min lønn  og min vilkår som jurist, som statsansatt osv, så mener jeg noe om dette. På kanskje sviktende grunnlag....

For meg så er dette politikk. Og kun det. Bøndene har samlet seg i flere cooperativer. Det har gitt dem markedsmakt. Sammen med offentlig reguleringer har de i stor grad fått monopolisert endel av makten. Det er etter min mening ikke greit. Det passer ikke lenger i det samfunnet Norge er. Hvis bøndene ønsker høyere uttelling for sine råvarer, som noen av dem helt klart fortjener, så må de gjøre større del av prosessen selv, og betale mindre til de som videreforedler. På samme måten som alle andre selvstendig næringsdrivende. For meg personlig så syns jeg dumping av prisene i butikkene er supert. Jeg kan da heller betale litt mer for skikkelig kvalitet i økologisk, grassfed kjøtt, reelt frittgående høner osv. Ja, jeg betaler gjerne for bærekraftig jordbruk, og nei, jeg er ikke enig i at det er hva vi har i dag.....

Kort sagt, for ikke å skrive meg helt bort i politikk - for det passer liksom ikke helt inn i en orangeblogg - så bejubler jeg dumpingen av prisene.

Og forøvrig... jeg er ikke særlig imponert når fiskerne hyler heller.

Venter.... og litt tanker om overgrep

Det kjent uttrykket er at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Jeg pleier å omskrive det til at den som venter på noe godt venter. Men nå vet jeg jo at det jeg venter på er godt og det er ikke forgjeves. Begynner å glede meg masse til å treffe lille nå. Begynner å bli litt utålmodig på at hun skal komme, samtidig som jeg egentlig er helt rolig på det. Snart er hun her :-) Yay!


Jeg har de siste månedene vært forsiktig med å lese nyheter. Grunnen til det er rett og slett at jeg har nok monstre i fantasien om jeg ikke skal bidra med virkelighetens monstre også. Noen dager blar jeg likevel gjennom dagbladet.no og vg.no I dag merket jeg meg en artikkel om en pedofiliring i Trøndelag. Den er visst av de største som er oppdaget i Norge, også med forgreininger til utlandet. Heldigvis var ikke artikkelen særlig grafisk. Ellers ville jeg fått problemer med dette etterpå. Samtidig klarer jeg ikke å la være å lese. Dette er et tema som opptar meg. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvordan voksne mennesker kan tenne på å skade andre mennesker og i hvertfall ikke barn. Egentlig burde jeg kanskje lest kriminologi og psykologi. Men jeg vet ikke om jeg klarer det dypdykket. Ikke nå.

For en tid tilbake hadde vg.no en serie som het "nedlasterne". Jeg leste de to første artiklene i serien. Det sto ingenting grafisk der. For å få en viss ide om innholdet i de nedlastede filene som ble omtalt, så var det likevel nok å se på titlene. De hjemsøker meg enda....

Når jeg da var ferdig med dykket i verdens avskum, så titter jeg på facebook. Øverst står det en tekst fra en norsk venstrevridd forskerdame som heter Dr. Unni Wikan. Hun skal visst ha bodd flere år i arabiske land i den grad det er relevant og interessant. Teksten jeg sikter til er en uttalelse om at norske kvinner er naive og må skjønne at vi bor i et flerkulturelt samfunn og at vi må ta høyde for at menn fra enkelte kulturer voldtar pga norske kvinners oppførsel og klesdrakt.

Min første kommentar til dette sitatet er rett og slett veldig enkelt: Under disse forutsetningene så vil jeg ikke ha et multikulturelt samfunn. Enkelt og greit. Men nå tror ikke jeg på at verden er riktig så svart/hvit som denne personen fremstiller det. Jeg tror jeg har møtt like mange "hvite/kristne" menn som ikke respekterer, eller respekterer kvinner for den de er og deres opptreden, som jeg har møtt "multikulturelle" menn som respekterer eller ikke respekterer kvinner. Såvidt jeg har oppdaget så er det også svært mange "hvite/kristne" menn som mener voldtekt er kvinnens ansvar eller skyld. Stakkars de skjønte ikke, hun sa først ja, hun sa ikke nei, hun gjorde ikke motstand. Osv. Osv.

Når dette er sagt så må jeg si meg litt enig i at kvinner må ta noe ansvar selv. Ikke for en opplevd voldtekt. Men vi må ta ansvar for å ikke sette oss i situasjoner vi VET innebærer risiko. Så kan man si at vi skal ha full frihet i et likestilt og demokratisk samfunn. Det kan også den mørkhudede hevde mens han oppsøker Ku Klux Klan eller tilsvarende, eller den hvite mann som oppsøker IS tilhengere i Norge. Poenget mitt? Poenget er at noen situasjoner kan vi unngå. Ikke gå alene gjennom parkene i Oslo om natten. Ikke drikk deg stupfull og vandre alene. Ikke bli med tre fremmende menn inn i deres campingvogn/hotellrom osv. Egentlig ganske enkle regler. Ta litt ansvar for egen sikkerhet og naivitet.

Det du derimot skal kunne gjøre er å være på en fest blant venner og sovne på sofaen. Du skal kunne ta taxi eller buss hjem alene. Gå halvnaken på fest, på byen osv uten at noen skal tillate seg å ta på deg på noe som helst vis uten at du har godkjent det.

Du har alltid lov til å si nei. Om disse "multikulturelle" ikke skjønner at du sier nei fordi skjørtet ditt ikke dekker anklene, så burde det vært hans problem. Om jeg går i bikini på byen - okei det er noe med den alminnelige bluferdigheten som hindrer at jeg gjør det, men sett at - så skal jeg kunne gå hjem igjen helt uten å ha blitt kladdet på av noen som helst mann. Og om jeg først sier ja, bare tafse, og jeg ombestemmer meg, så må jeg kunne få lov til det! Ja, takk jeg vil gjerne ha en kopp te. Halvveis ombestemmer jeg meg og ønsker ikke resten. Er det lov og greit? Ja, selvsagt!!

Hvis  det er slik at dette ikke er sånn det er, og det vet vi jo at det ikke er, så har samfunnet som sådan sviktet. Kvinnene er sviktet og mennene er sviktet - både de "hvite" og det "multikulturelle". Kvinner skal ta forholdsregler som nevnt over. Men menn skal respektere kvinner. Hvis ikke har samfunnet sviktet begge. For de "multikulturelle" så har samfunnet sviktet i forhold til opplæring.

Vi som er foreldre har et ansvar her. Alle peker på at vi har et ansvar for å lære jentene å forsvare seg, unngå situasjoner osv. Men hva med ansvaret vi har overfor guttene våre? VI har et ansvar for å lære gutter at dette ikke er greit.

Når ansvaret er fordelt, hvem skal egentlig bære byrden for dette? Skal kvinner oppfordres til aldri å bevege seg ute uten en mann? At hun må dekke seg til fordi noen menn oppfører seg som primater? Alt dette fordi vi bor i et multikulturelt samfunn?? Nei, jeg tror ikke det.

Kunsten å skrive.... og å gi bort

Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.

Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.

Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.

I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.

Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.

Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering

Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.

Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.

Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:

Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?

Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit. 

På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk? 

Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se. 

Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....

Ruge, ruge.... klekke snart??

Jeg ruger fortsatt....

Magen stikker fortsatt laaangt foran puppene. Den har ikke blitt mindre. Og det er jo egentlig et godt tegn så lenge lille vil være inni der litt til.

 

Men jeg må passe på balansen. Går både bredbent og bakoverlent. Ellers ramler jeg. Rett og slett. Skikkelig gravid gange. Heldigvis er vi ganske godt forberedt i forhold til julaften. Da kommer nemlig bøtteballetten hit og vi blir 8 til bords.... pluss en baby enten i magen eller på armen. Vi satser på armen. 

Selv syns jeg bare at jeg er diger, men mannen syns visst fortsatt at jeg er flott.. selv når han sier at jeg er diiiiiiiger. Godt jeg elsker ham tenker jeg. 

Ellers er jeg i overraskende god form. Jeg er flink til å hvile, det skal sies. Det er nok et viktig bidrag i forhold til bekkenet. Men jeg er ellers i ganske god form. Hvis jeg gjør akkurat passe så har jeg ikke allverdens halsbrann, jeg har et bekken som fungerer ok og energien er egentlig ganske bra. Jeg har det nesten bedre i svangerskapet nå enn jeg hadde for en måned siden. Og nå er det straks over. Kanskje jeg skal øve meg på å nyte å være gravid nå? 

Nei, jeg gleder meg til lille bylten i armene mine. En bitteliten som koser. Det blir en fin adventspresang.

Øver, øver.... jeg prøver, prøver

For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...

For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?

Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.

2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.

Og det bringer oss til min største utfordring:

3.

Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....

Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene. 

Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!

Snart ferdig!

Dette er utsikten min når jeg sitter. Når jeg klarer å sitte. Og det klarer jeg jo. Litt i hvertfall. Ikke så mye og ikke så ofte. Men litt sånn innimellom. Og da ser jeg dette. Det er store deler av kroppen min jeg ikke har sett på en stund. Ganske normalt for en gravid altså. Det er deler av kroppen som trenger litt pleie den ikke har fått på en stund. Gleder meg til jeg igjen kan..... få på meg sokker uten anstrengelse! 

Begynner jeg å bli lei?? Hell yeah! Skikkelig lei også. Jeg er i uke 37. Dvs at hun snart er fullbåren og så kan komme når som helst. I følge noen beregninger er jeg 36 + 0 i dag, og i følge noen er jeg 36 + 2 i dag. Enten er jeg fullgåtte 37 uker på tirsdag, eller torsdag om en uke. Og da kan hun i grunnen komme når som helst. Jeg holder fortsatt en knapp på 30 november. Det hadde vært fint. 

Hun kan godt vente til det altså. Vi har fortsatt litt klær som må vaskes og ryddes på plass. Sykehusbagen er ikke helt klar. Babysetet må tas med ut i bilen. Ja, litt sånn småting egentlig. Ting som kanskje ikke betyr noe.

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Det er grått og trist ute..

...høsten er virkelig her. Deter grått, tåkete og ganske mistrøstig ute. Det er fortsatt blader åp trærne og temperaturen er ikke så verst, men det er likevel ganske traurig. Merker det på energien også. Den er laaaav. I dag har jeg sovet fire timer etter å ha levert barna b´på skole og i barnehage. Nå har jo selvsagt ikke det lave energinivået mitt noe som helst med svangerskapet å gjøre. Herregud, kvinner løper da maraton med bare få uker og dager til termin. Eller...? Jeg har forøvrig fem uker til termin. Og så satser jeg på litt før. 30. november hadde vært fint. Da har vi fire av fem bursdager på den 30. Og en på 31. Da er ikke andre bursdager noe vanskelig å huske i hvertfall :-)

Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.

Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....

Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D

Svangerskap, fødsel, seksualitet....

Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.

Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)

Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?

For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.

Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...

Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....

Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.

Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.

Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.

Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.

Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.

Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv,  og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.

Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)

Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!