Hvis du er som meg, så har du et godt arsenal av monstre. Min samboer påstår jeg har et skrekkabinett av dem. Og det har han egentlig helt rett i.
Mine monstre
Spesielt når jeg er gravid og perioden mens babyen er...tja... baby....så har jeg et helt vanvittig spekter av monstre. De fleste tør jeg ikke fortelle om. Mye er rett og slett absurd. endel er selvsagt preget av nyhetsbildet. Det er grunnen til at jeg ikke leser noe særlig nyheter om dagen. Jeg blar meg gjennom overskriftene til VG og forsøker å få med meg et magasin eller så. Men jeg må være selektiv. Spesielt når det kommer til seksualrelaterte forbrytelser. Enda mer om de forbrytelsene er relatert til barn.
Jeg ser for meg de skrekkeligste scenarier. jeg vet jo at det er trygt i Norge. Ganske trygt i hvertfall. Men likevel dukker det opp monstre. Jeg ser dem der de hånflirer av meg mens jeg kjenner angsten gripe tak i hjertet, magen og pusten min. Jævla monstre!
Lysets kraft
Det høres helt new age ut, men lys på monstrene. Det gjør jeg når de viser seg og jeg ikke ønsker dem. Jeg har forsøkt å ignorere, overse, tvinge dem bort osv. Alle de "vanlige" knepene med rasjonalisering og fornektelse. De blir bare sterkere. Jo mer jeg fornekter dem, jo mer jeg forteller meg at dette kommer aldri til å skje, jo verre blir de. De blir mer intense i form av at bildene de skaper i hodet mitt, og er langt mer langvarige, tydelige og bestialske.
Jeg har over årene oppdaget at jeg kan ikke kjempe mot dem. De er der. Jeg må akseptere dem. Jeg må akseptere at de er der. Jeg vet ikke om de er der fordi jeg er opplært til å være redd for mangt og meget hjemmefra - noe jeg jo forsåvidt er,- eller om det er ene genetisk sammenheng. Det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er sånn.
For å få kontroll på monsterne, for ikke å ende med panikkangst og at jeg er redd for alt, så har jeg begynt å øve meg på å akseptere at de er der.
Aksept - her og nå
Egentlig er jeg tilbake til det jeg har skrevet om før: Aksept av "nå" akkurat som det er. Jeg kan ikke tvinge ene eller andre veien. Det som er, det er. Det som har vært er kun en del av min hukommelse. Det som ligger i fremtiden- vel det er bare fantasi om hva som kan bli. På samme måten som aksept av det som er vil gi et roligere og lykkeligere liv på generell basis, så er det lettere å se og få kontroll på monstrene ved å akseptere her og nå.
Denne aksepten av monstrene, av bildene de gir meg, kontrollen til å avslutte filmen som plager meg er nøkkelen. Når jeg er der, så forsøker jeg å ta et skritt tilbake. Jeg forsøker å betrakte monsteret. Jeg ser det. Jeg ser hva det gjør. Jeg hører hva det sier. Jeg betrakter. Jeg dømmer ikke. Jeg mener ingenting om det jeg får se og høre. Jeg formidler det ikke. Jeg bare observerer det. Det er nesten som om jeg ser at monsteret blir litt irritert og forsvinner. Litt etter litt. Ikke "pooff" så er det borte for alltid. Men mer som et stort monster med skummel og rungende dyp røst som blir mindre og mindre med mer or mer pipende stemme. Litt absurdulum!
Objektivt blikk
Jeg anbefaler det som metode. Neste gang monstrene banker på døren og begynner å gjøre ugjerningene sine. Se på dem. Aksepter at de er der. Betrakt dem. Ikke la dem bringe deg ned i egen verden, men se på at de forsøker. Se på at de jobber. Legg merke til lukter, lyder, smak. Alt dette vil du merke, selv om det bare er i din egen fantasi. Se på det. Godta det. Plutselig forsvinner det. Mine monstre er der. For all del. Men de har ikke samme grepet på meg lenger. Jeg øver også på å få overført denne måten å håndtere dem på til andre sider av livet.
Viser innlegg med etiketten interessant. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten interessant. Vis alle innlegg
onsdag 10. februar 2016
onsdag 20. januar 2016
Nyttårsball
Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??
Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.
Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!
Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?
Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.
Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.
Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.
Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.
Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.
Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.
Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!
Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?
Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.
Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.
Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.
Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.
Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.
søndag 6. desember 2015
Kunsten å skrive.... og å gi bort
Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.
Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.
Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.
I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.
Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.
Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.
Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.
I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.
Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.
torsdag 3. desember 2015
Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering
Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.
Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.
Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:
Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.
Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:
Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?
Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit.
På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk?
Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se.
Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....
fredag 13. november 2015
Er visst ikke så intelligent jeg....
De sier at ett tegn på intelligens er evnen til å lære. Lære av sine feil. Jeg er nok ikke så intelligent. Kanskje jeg bare er en slow-learner. Jeg har i hvertfall klart å gjøre samme feilen en gang til. En feil jeg har gjort en zillion ganger før der altså. Forrige uke var mandag en knallgod dag og jeg fikk gjort masse. Hurra. Så var resten av uken ikke fullt så bra kan man si. Jeg fikk ikke gjort noe som helst. Lørdag derimot var en god dag. Og søndag. Jaggu var ikke mandag, tirsdag og onsdag gode dager også. Hurra. I´m on a roll!!! Torsdag.... Jeg burde sett den murveggen. Burde jeg ikke?
Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...
Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.
Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.
Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...
Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.
Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.
mandag 9. november 2015
Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....
Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....
Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?
I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.
Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC, som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.
Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.
Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.
Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på å nyte veien.
Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..
Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?
I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.
Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC, som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.
Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.
Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.
Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på å nyte veien.
Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..
fredag 23. oktober 2015
Verdens dritt og ytringsfrihet
Det er så mye dritt i verden. Det er sikkert ikke mer eller verre enn det alltid har vært. Mennesker er rett og slett fulle av.... ja, gudene må vite hva de er fulle av. Noen mener de selv er fulle av gud, og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Andre mener de bare er høyt hevet over andre og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Jeg fatter bare ikke hvorfor ikke folk kan respektere at andre mener og tror noe annet enn dem selv.
Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.
Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.
I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.
Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.
Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.
God helg. Husk respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.
Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.
Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.
I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.
Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.
Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.
God helg. Husk respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.
tirsdag 17. mars 2015
Hvordan skrive en perfekt blogg?
Si det? Hvordan gjør man det? Og hvem avgjør om det er en perfekt blogg? Det finnes vel ingen objektiv sannhet for hva som er perfekt, men det er noe som er opp til den enkelte.
For meg er dette en fin øvelse i mindfullness. Eksistere i øyeblikket. Jeg puster dypt, gir slipp på alle tanker og fokusererer på at jeg skal skrive. Ikke på hva jeg skal fortelle om. Det hender jeg har noen EUREKA øyeblikk i forkant og vet hva jeg vil skrive om, men stort sett så må jeg sette meg ned med maskinen, puste dypt og så bare skrive. Se hva som trylles frem på skjermen. helt uten plan, planlegging, mål og mening. Og så blir det hva det blir.
Ute hører jeg fuglene kvitrer. Eller "blåker" som vesla på 2 år bedyrer at de gjør. Hyggelig bråk. Perfekt på en vårdag. Litt kaldt drag i luften. Overskyet, men solen slåss med skyene. Sneen er borte. Sneklokkene, krokusen, hestehoven er fremme. Det spirer i kassene jeg har sådd inne. Kan man være annet enn lykkelig i et perfekt liv?
Ikke så perfekt sier du? Kan ikke annet enn å klage. Pleier jeg å si. Men hva mener jeg egentlig med det? Mener jeg med det at jeg har det kjipt og vanskelig. Nei, absolutt ikke og tvert i mot. Hadde jeg hadde det kjipt, så hadde jeg kunnet gjøre noe med det. Jeg forsøker å ta tak i det som ikke er bra, eller helsefremmende for meg. Utover det, er det noe som ikke er bra, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Da kan jeg bare klage. Fullstendig formålsløst og uten mål og mening. Hvorfor jeg sier det? Tja, si det.... Dårlig vane kanskje.
I dag skal jeg ikke klage. Jeg har tatt tak. Jeg tar tak. Det er vår i luften. Fuglene bråker og våren er i anmarsj.
Legger ved noen bilder jeg tok fra Son Quality og Spa torsdag/fredag forrige uke. Nydelig hotell. Fikk fantastisk suite. Flott utsikt. Ha en strålende dag alle. Ta tak der det er noe å ta tak i. La resten fare. Don't push the river.
For meg er dette en fin øvelse i mindfullness. Eksistere i øyeblikket. Jeg puster dypt, gir slipp på alle tanker og fokusererer på at jeg skal skrive. Ikke på hva jeg skal fortelle om. Det hender jeg har noen EUREKA øyeblikk i forkant og vet hva jeg vil skrive om, men stort sett så må jeg sette meg ned med maskinen, puste dypt og så bare skrive. Se hva som trylles frem på skjermen. helt uten plan, planlegging, mål og mening. Og så blir det hva det blir.
Ute hører jeg fuglene kvitrer. Eller "blåker" som vesla på 2 år bedyrer at de gjør. Hyggelig bråk. Perfekt på en vårdag. Litt kaldt drag i luften. Overskyet, men solen slåss med skyene. Sneen er borte. Sneklokkene, krokusen, hestehoven er fremme. Det spirer i kassene jeg har sådd inne. Kan man være annet enn lykkelig i et perfekt liv?
Ikke så perfekt sier du? Kan ikke annet enn å klage. Pleier jeg å si. Men hva mener jeg egentlig med det? Mener jeg med det at jeg har det kjipt og vanskelig. Nei, absolutt ikke og tvert i mot. Hadde jeg hadde det kjipt, så hadde jeg kunnet gjøre noe med det. Jeg forsøker å ta tak i det som ikke er bra, eller helsefremmende for meg. Utover det, er det noe som ikke er bra, så kan jeg ikke gjøre noe med det. Da kan jeg bare klage. Fullstendig formålsløst og uten mål og mening. Hvorfor jeg sier det? Tja, si det.... Dårlig vane kanskje.
I dag skal jeg ikke klage. Jeg har tatt tak. Jeg tar tak. Det er vår i luften. Fuglene bråker og våren er i anmarsj.
Legger ved noen bilder jeg tok fra Son Quality og Spa torsdag/fredag forrige uke. Nydelig hotell. Fikk fantastisk suite. Flott utsikt. Ha en strålende dag alle. Ta tak der det er noe å ta tak i. La resten fare. Don't push the river.
lørdag 10. januar 2015
En helt perfekt hverdag
Hva er en helt perfekt hverdag? Når du står opp frisk og uthvilt om morgenen, duggfrisk pust og håret i pene bølger som rammer inn et friskt og opplagt ansikt. Klærne sitter perfekt og du kjenner sprettrumpa er akkurat passe spretten. Barna smiler og gjør som de skal, og pappan i huset kommer barsk og mandig inn, slenger armen rundt din perfekt formede, smale midje og kysser deg akkurat passe ømt og akkurat passe bestemt. Frokosten spises uten diskusjoner og barna sendes på skole og i barnehage uten at noe har blitt sølt, man har kranglet eller det på annen måte har vært ukvemsord. Mor og far kommer seg på sine respektive jobber og tjener gode penger slik at de har råd til sine perfekte ferier med akkurat passe mengde luksus.
Høres dette ut som en beskrivelse du har sett på tv? En blogg du har lest? Et magasin? Interiørmagasinenes billedgjøring av denne hverdagen? Jepp. I hvertfall for meg. Men er dette en perfekt hverdag? Noe som strengt tatt er utopisk og oppkonstruert. Tja, det får nå den enkelte avgjre for seg.
Min hverdag er noe mer kaotisk. Jeg halser meg gjennom morgenen, enten jeg skal levere barna eller ikke. Husker kanskje et kjapt kyss på mannen før jeg eller han er ute av døren, noen ganger med tannkræsj, andre ganger bare klinete. Jobben gir ro og nedstress i forhold til barn, hus og hjem, men har sitt press, mas og fjas. Hjem rekker man knapt før middagen burde vært spist, barna skulle lekt, vært i seng, dusjet, badet og man selv bare er en våt flekk av utmattethet. Og da skal man rydde, vaske, trene, ha kjærestetid osv. Jeg fatter ikke hvordan noen rekker å se på tv? Man skal jo legge seg i rimelig tid også.
Likevel mener jeg at jeg har ganske så bra hverdager. Jeg har stress, mas og forventninger. Jeg har en familie jeg forguder og som elsker meg. Jeg har mat på bordet, tak over hodet og penger til salt i såret, selv om jeg gjerne skulle hatt mer av akkuart det. Jeg kan virkelig ikke annet enn å klage. Og det er det jeg skal gjøre på denne bloggen hadde jeg tenkt. Klage og syte i akkurat passe mengde, og skrive en hel masse som enten er interessant eller fullstendig uten interesse for noen som helst. Det er opp til den enkelte å velge hva som er interessant og hva som ikke er det. Uansett hvilken kategori du er, Enjoy!
Høres dette ut som en beskrivelse du har sett på tv? En blogg du har lest? Et magasin? Interiørmagasinenes billedgjøring av denne hverdagen? Jepp. I hvertfall for meg. Men er dette en perfekt hverdag? Noe som strengt tatt er utopisk og oppkonstruert. Tja, det får nå den enkelte avgjre for seg.
Min hverdag er noe mer kaotisk. Jeg halser meg gjennom morgenen, enten jeg skal levere barna eller ikke. Husker kanskje et kjapt kyss på mannen før jeg eller han er ute av døren, noen ganger med tannkræsj, andre ganger bare klinete. Jobben gir ro og nedstress i forhold til barn, hus og hjem, men har sitt press, mas og fjas. Hjem rekker man knapt før middagen burde vært spist, barna skulle lekt, vært i seng, dusjet, badet og man selv bare er en våt flekk av utmattethet. Og da skal man rydde, vaske, trene, ha kjærestetid osv. Jeg fatter ikke hvordan noen rekker å se på tv? Man skal jo legge seg i rimelig tid også.
Likevel mener jeg at jeg har ganske så bra hverdager. Jeg har stress, mas og forventninger. Jeg har en familie jeg forguder og som elsker meg. Jeg har mat på bordet, tak over hodet og penger til salt i såret, selv om jeg gjerne skulle hatt mer av akkuart det. Jeg kan virkelig ikke annet enn å klage. Og det er det jeg skal gjøre på denne bloggen hadde jeg tenkt. Klage og syte i akkurat passe mengde, og skrive en hel masse som enten er interessant eller fullstendig uten interesse for noen som helst. Det er opp til den enkelte å velge hva som er interessant og hva som ikke er det. Uansett hvilken kategori du er, Enjoy!
Abonner på:
Innlegg (Atom)