Pike med øredobb

Dette innlegget startet jeg på på torsdag, men så kom alt mulig i veien, så det legges ut først nå. 

Vi hadde gruppemøte på Helsestasjonen på torsdag. En gjeng med hyggelige mammar og selvsagt nydelige babyer. Alt var bra med Lille.

Etter det tok jeg en tur på senteret. Resultatet av den turen var som følger:

Amme-/bæresmykke. Lille er litt liten enda, men når hun blir så stor at hun biter på alt og peller på alt, så har jeg et smykke klart som hun kan kose med mens hun spiser og kjenne på når vi bærer. Lurt ikke sant? Og så har jeg alltid hatt lyst til å pynte meg med en rosa og hvit bitering :-D

                                       

Vi er opptatt av at Vesla og Høvdingen ikke skal være sjalu på hverandre og Lille. Høvdingen kan vi snakke med om det, men ikke så mye Vesla. På senteret ramlet jeg over noe Vesla har ønsket seg lenge: 

Øredobber/ørepynt

Fant jaggu til meg selv også:




Se så fin Prinsesse Vesla ble da!



                            
For de som lurer, så fikk Høvdingen et blad han har ønsket seg! Fy farao så dyrt det er! Nesten 100 kr for et Lego-blad med en liten legofigur!

På senteret fikk jeg kjenne på hvor utrolig glad jeg er for at jeg har bæretøy og at jeg har det med meg. For all del, jeg knyter ikke perfekt og sikkert ikke riktig alltid, men jeg lærer :-) Utrolig deilig å ha belastningen på de store rygg og magemusklene fremfor på armer og skuldre!

Bare fordi, så  har jeg tatt bilde av bæretøyet mitt:

Meitai. Denne brukte jeg på tur på søndag til treåringen. Se
her

Dette er et elastisk sjal. Det er i grunnen Lille for tung til. Det siger såpass at hun ikke sitter noe godt i det.

                                         

                                          Denne ringslyngen er vel det bæretøyet som brukes aller mest.
                                                  Det er så lett å ta på og sette Lille i,
                                       at det er med nesten over alt. Ikke tar det noe plass heller. 

Dette er helt nytt. Jeg brukte det for første gang på torsdag. Et utrolig deilig sjal. Kjempelangt så her kan det knytes i alle mulige retninger, også for meg som er stor. 

                    

Ut på søndagstur - med vesla på rygg

I dag er det søndag. Sunday er funday. Eller masedag om man ikke finner å noe. Når barna var på vei til å klatre oppetter veggene, og samtidig ta livet av hverandre, så var det på tide å gå ut en tur. Tålmodigheten vår var gått i forveien. 

Ettersom jeg ikke er helt restituert etter bekkenløsningen så har jeg vært litt forsiktig med å gå mye eller tungt. Men i dag skinte solen og det er godt å komme seg ut. Fordi jeg er mamma og har gjort dette før, så pakket jeg med meitaien vår. For de som ikke vet hva det er, så er det bæretøy. 

Meitai. Bilde lånt fra google

Jeg regnet med at Vesla på tre år ville bli båret for hun var sliten allerede før vi gikk. Hun vil ikke sove på dagen hjemme, men kunne vel kanskje trengt en blund. Når dette skjer så bærer pappa på armen, får vondt og blir sliten, og det hele blir litt mer anstrengende og kranglete enn nødvendig. Derfor pakket jeg med meg meitaien på vei ut døren. Og rett nok... 100 meter tok det. Første bakken ble Vesla løftet på armen. Da tok jeg frem meitaien og bar jenta på ryggen resten av turen.  Det funka fjell som de kule sier. 

Under her ser dere meitaiens genialitet. Den kan brukes på magen, på ryggen, av store og av små barn. I tillegg finnes de selvsagt i mange farger og stoff. Det er bare å google.  Tettinntil og bæreglede er gode steder å starte i Norge. Sistnevnte har også fysisk butikk i Oslo.

Ryggbæring av stort barn. og magebæring av lite barn
 Bilde lånt fra google.

Bilde lånt fra google.

Vi fikk en kjempefin tur og solen gjorde at det klukket fint i små rennende bekker der sneen og isen holdt på å smelte. Ettersom jeg ikke tok noen bilder, så legger jeg ut noen av vår, sol og sommer som vi kan se frem mot og drømme om.

 

Se så utrolig vakkert!!

Pur glede i et tres form

Sånne ønsker jeg meg hjemme

Et bilde mine kollegaer hater....

Jeg er opptatt av kropp og helse. Med kropp og helse kommer trening og kosthold. Dessverre klarer jeg akkurat nå ikke å spise og leve helt som jeg vet er optimalt for meg. Men jeg jobber med det, og det blir bedre. Jeg har skrevet før at jeg dropper hvetemel. Det blir jeg oppblåst, trøtt og dårlig av. I tillegg reagerer jeg på melk. Noen ganger, eller noen perioder går det ganske bra. Nå går det ikke bra, og jeg har en mage som er så smertefull som om jeg skulle ha drukket av elva Flegethon i Underverdenen!

Nok om det. Noe som engasjerer meg mer er egentlig barn og kropp. Eller enda mer, hvordan foreldre påvirker sine barn. Jeg er oppvokst med en mor som aldri har vært fornøyd med sitt eget utseende. Etter siste svangerskap (meg), fikk hun ikke tilbake den slanke kroppen hun hadde før. Det er kjipt. Dessuten er det vanskelig å ta de grepene man trenger å ta for å få den formen man ønsker  ha. Spesielt når offisielle kostholdsråd ikke fungerer, men går sulten og grinete. Nå skal ikke dette bli en kostholdsgreie, så jeg lar det ligge med det. 

Poenget med å fortelle om mamma er helt enkelt: Jeg har alltid syns at mamman min er verdens flotteste! Jeg har aldri sett på henne som noe annet enn flott. Samtidig har hennes nedrakking av seg selv påvirket meg. Ikke at jeg er enig i hennes vurdering av henne, men når hun hele tiden har sagt at hun er tykk, hun liker ikke det hun ser i speilet osv, så har det påvirket meg. 

På barneskolen gikk jeg gjennom et sant helvete med 6 år mobbing, blant annet for størrelse. Jeg har i dag et ganske sykt forhold til kroppen min, mat, størrelse osv. Mye har jeg jobbet meg gjennom, men det meste ligger der. Jeg bare gjemmer det godt.

Og nå nærmer vi oss poenget - som jeg muligens har skrevet før, men det skader ikke å gjenta det: Jeg leste nemlig en tekst som het noe sånn som "Til mamma". Der skrev en ung kvinne åpent brev til sin mor og forklarte at for henne var mamma den vakreste stjernen... helt til hun hadde hørt mor snakke stygt om seg selv nok ganger. Da "skjønte" hun jo at det var helt feil. Det gjorde at hun selv også fikk et anstrengt forhold til seg selv og sin fysikk.

På samme tid som jeg leste denne teksten, så jeg dette bildet:

Bilde av Meg Gaiger/Harpyimages

Jeg har dessverre ikke navnet på fotografen, så jeg får ikke kreditert. Dette bildet henger på tavlen min på jobb. Hver dag skal jeg se på det. Hver dag skal jeg huske hvilken påvirkning MITT selvbilde og min selvaktelse påvirker mine barn. Jeg ønsker at mine barn, både jentene og gutten, skal oppleve en mamma som er fornøyd, sunn og frisk. Ja, jeg skal gjøre noe med størrelsen min, men det skal være en kostomlegging og livstilsendring av helsemessige årsaker. Jeg skal ikke slutte å spise, sulte meg osv bare for å nå et fotoshoppet ideal.

Så alle dere der ute, i disse anti-mobbetider, det er ikke bare hvordan du snakker om andre som har betydning. Det er også viktig å huske på hvordan du snakker om deg selv!

God helg :-)

I ettertid har jeg fått vite at fotografen heter Meg Gaiger fra Harpyimages.

Feminismen er genseløs

Årets tema for Kvinnedagen 8. mars er "Feminismen er grenseløs". Fokuset skal være at kvinner (og barn)på flukt er lette ofre for (den syke delen av) sexindustrien. Tre unge jenter ønsket ikke å stille seg bak Kvinnegruppa Ottar sin hovedparole om å håndheve sexkjøpsloven. Reaksjonen fra Ottar og deres representant gjorde at jentene satt og gråt på møtet. Hvordan kan man kjempe mot kvinneundertrykking med samme hersketeknikker som menn bruker?

På møtet for planlegging av 8. mars toget i Oslo sa tre unge kvinner fra Unge Venstre at de ikke stilte seg bak Håndheving av sexkjøpsloven som en hovedparole. Uten å diskutere temaet, bestemte Kvinnegruppa Ottar sin representant, Kari Jaquesson, at disse tre unge jentene ikke visste hva de snakket om og at hun var i sin fulle rett til å snakke til jentene på en måte som ikke hører hjemme noe sted. Se dagbladets artikler her og her og VG her. Resultatet var at tre politisk engasjerte unge kvinner fikk et møte med en voksen som kunne skremt de fleste fra å delta i offentlig meningsutveksling.

Ett av de viktigste godene vi har i Norge er ytringsfriheten. Vi har rett til ikke bare å mene hva vi vil, men også å gi uttrykk for våre meninger. Denne retten gjelder enten det måtte være ved bruk av stemmeseddelen, gå i tog og demonstrasjoner, eller å delta i offentlig debatt.

Enkelte nett-troll ødelegger endel av ytringsfriheten ved å opptre trakasserende spesielt overfor kvinner som ytrer seg. Såvidt jeg husker, så har Kari Jaquesson vært utsatt for dette selv. Det gjør det egentlig enda verre med den typen opptreden.

Jeg er redd for  avstumping av den offentlige debatten. Jeg kvier meg selv for å skulle uttale meg i for eksempel riksavisene, og har per i dag ikke forsøkt å sende inn debattinnlegg. Man skulle tro at Kvinnegruppa Ottar er de første som beskytter kvinners rett til meningsytring i det offentlige rom. Men det er visst ikke en del av deres program og vedtekter.

For min del vil jeg beskytte din rett til menings- og ytringsfrihet, selv der ytringene dine ikke egentlig fortjener å høres. JEG er ikke dommer over hva du skal mene eller si. Det må du stå for selv. På samme måten mener jeg det må være for kvinner som frivillig selger sex, stripper eller suger pikk hver dag hele året (ref. artikkelen fra Dagbladet). Om noen ønsker å svelge, sprutes på, tisses på osv, så er det deres valg. De skal få lov til å gjøre sammen med andre som frivillig ønsker å være med på det. Jeg dømmer ikke. Jeg deltar heller ikke. Hva i alle dager gjør at Kvinnegruppa Ottar tror at de sitter på sannheten om hva kvinner liker og trenger?

Den holdningen Ottar har vist, og nå i Jaquessons skikkelse, viser overfor andre kvinner og i den offentlige debatt, gavner ikke saken deres. De skal få mene at jeg, eller disse tre 17-åringene fra Unge Venstre, tok feil. Men de skal også oppføre seg med respekt og verdighet!

Når det gjelder porno er jeg i grunnen litt irritert på disse kjerringene For all del, det gis ikke et bilde av hvordan sex mellom to vanlig norske, voksne er. Men det gjør ikke actionfilmer, tv-serier eller romantiske historier heller. Likevel kan man lære av alle de nevnte - også pornofilmer. At mennesker blir utnytte i porno og sexindustrien er helt riktig. Men det blir de i alle andre sider av samfunnet også. Hvorfor i alle dager skal noen overopphøye seg selv til å mene at de sitter på fasiten og endatil fortelle meg hva jeg mener og hva jeg liker eller ikke. Det skjønner jeg rett og slett ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal mene og bestemme, men jeg vet at jeg kan fint klare å bestemme selv - også i spørsmålet om jeg liker porno eller ikke.

Det rusler fremover

På helsestasjonen på første gruppemøtet snakket helsesøster om at vi skal se etter de små endringene hos barna. De skal lære litt hver dag. Utvikle seg litt hele tiden. Derav babysteps. Det er nok et viktig fokus både for barna og oss selv. Jeg forsøker å fokusere på de små endringene. Når man ser tilbake så er det jo mange mange små endringer som gir en stor endring.

En viktig endring er at jeg nå kan bevege meg igjen! Jeg gikk tur med en venninne i går uten å få vondt. Ok, så fikk jeg litt vondt i ene siden helt på slutten, men det overlever jeg. Dessuten funker bekkenbunnstreningen. Nå kan jeg nyse igjen :-D

Lille utvikler seg også litt og litt. Nå ligger hun både på magen og ryggen hver dag. Hun koser seg med å se på Sophie som henger over henne når hun ligger på ryggen. Egentlig koser hun seg på magen også. Selv om det nok er ganske tungt. I hvertfall koser hun seg et par minutter før hun er for sliten.

Et annet område med små steg fremover er sesongen. Vi nærmer oss sakte men sikkert vår og sommer. I går, på vei fra barnehagen, tok jeg dette bildet. Oslo er ganske vakker

Mus og Minah

Møt Mus og Minah. Det er kosene til Lille. Mulig de har et annet navn når hun blir større, men det var hva de het nå. Litt rart for Mus er en katt. Minah er en enhjørning. Vesla kjøpte Minah til Lille da Lille ble født. På samme måte har Mus en tvilling som Vesla fikk av Høvdingen da hun ble født. Høvdingen har Kos og Tigerkos. Vesla har også Sjiraff. Jeg tror disse seks finner på mye rart når vi ikke er hjemme, eller når vi sover.

Her ser dere Mus og Minah som poserer for kamera, samtidig som de passer på Lille som sover i bagen sin. 

Her har Minah sneket seg over på bordet for å sjekke om Vesla har satt igjen godteri til henne. Søtmoms!  

- Minah, du får ikke lov til å klatre på bordet! Og godter er kun på lørdager.

Ved siden av ser jeg at Mus har blitt med. Hun har avslørt meg! Hun fant glasset mitt med rester av Pepsi Max. Hvordan skal jeg forklare at "vi" bare drikker brus på lørdager nå?

Kanskje jeg skal bestikke Mus så hun ikke sladerer til Lille og de andre barna og kosene?

Monstre

Hvis du er som meg, så har du et godt arsenal av monstre. Min samboer påstår jeg har et skrekkabinett av dem. Og det har han egentlig helt rett i.

Mine monstre
Spesielt når jeg er gravid og perioden mens babyen er...tja... baby....så har jeg et helt vanvittig spekter av monstre. De fleste tør jeg ikke fortelle om. Mye er rett og slett absurd. endel er selvsagt preget av nyhetsbildet. Det er grunnen til at jeg ikke leser noe særlig nyheter om dagen. Jeg blar meg gjennom overskriftene til VG og forsøker å få med meg et magasin eller så. Men jeg må være selektiv. Spesielt når det kommer til seksualrelaterte forbrytelser. Enda mer om de forbrytelsene er relatert til barn.

Jeg ser for meg de skrekkeligste scenarier. jeg vet jo at det er trygt i Norge. Ganske trygt i hvertfall. Men likevel dukker det opp monstre. Jeg ser dem der de hånflirer av meg mens jeg kjenner angsten gripe tak i hjertet, magen og pusten min. Jævla monstre!

Lysets kraft
Det høres helt new age ut, men lys på monstrene. Det gjør jeg når de viser seg og jeg ikke ønsker dem. Jeg har forsøkt å ignorere, overse, tvinge dem bort osv. Alle de "vanlige" knepene med rasjonalisering og fornektelse. De blir bare sterkere. Jo mer jeg fornekter dem, jo mer jeg forteller meg at dette kommer aldri til å skje, jo verre blir de. De blir mer intense i form av at bildene de skaper i hodet mitt, og er langt mer langvarige, tydelige og bestialske.

Jeg har over årene oppdaget at jeg kan ikke kjempe mot dem. De er der. Jeg må akseptere dem. Jeg må akseptere at de er der. Jeg vet ikke om de er der fordi jeg er opplært til å være redd for mangt og meget hjemmefra - noe jeg jo forsåvidt er,- eller om det er ene genetisk sammenheng. Det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er sånn.

For å få kontroll på monsterne, for ikke å ende med panikkangst og at jeg er redd for alt, så har jeg begynt å øve meg på å akseptere at de er der.

Aksept - her og nå
Egentlig er jeg tilbake til det jeg har skrevet om før: Aksept av "nå" akkurat som det er. Jeg kan ikke tvinge ene eller andre veien. Det som er, det er. Det som har vært er kun en del av min hukommelse. Det som ligger i fremtiden- vel det er bare fantasi om hva som kan bli. På samme måten som aksept av det som er vil gi et roligere og lykkeligere liv på generell basis, så er det lettere å se og få kontroll på monstrene ved å akseptere her og nå.

Denne aksepten av monstrene, av bildene de gir meg, kontrollen til å avslutte filmen som plager meg er nøkkelen. Når jeg er der, så forsøker jeg å ta et skritt tilbake. Jeg forsøker å betrakte monsteret. Jeg ser det. Jeg ser hva det gjør. Jeg hører hva det sier. Jeg betrakter. Jeg dømmer ikke. Jeg mener ingenting om det jeg får se og høre. Jeg formidler det ikke. Jeg bare observerer det. Det er nesten som om jeg ser at monsteret blir litt irritert og forsvinner. Litt etter litt. Ikke "pooff" så er det borte for alltid. Men mer som et stort monster med skummel og rungende dyp røst som blir mindre og mindre med mer or mer pipende stemme. Litt absurdulum!

Objektivt blikk
Jeg anbefaler det som metode. Neste gang monstrene banker på døren og begynner å gjøre ugjerningene sine. Se på dem. Aksepter at de er der. Betrakt dem. Ikke la dem bringe deg ned i egen verden, men se på at de forsøker. Se på at de jobber. Legg merke til lukter, lyder, smak. Alt dette vil du merke, selv om det bare er i din egen fantasi. Se på det. Godta det. Plutselig forsvinner det. Mine monstre er der. For all del. Men de har ikke samme grepet på meg lenger. Jeg øver også på å få overført denne måten å håndtere dem på til andre sider av livet.