Snart ferdig!

Dette er utsikten min når jeg sitter. Når jeg klarer å sitte. Og det klarer jeg jo. Litt i hvertfall. Ikke så mye og ikke så ofte. Men litt sånn innimellom. Og da ser jeg dette. Det er store deler av kroppen min jeg ikke har sett på en stund. Ganske normalt for en gravid altså. Det er deler av kroppen som trenger litt pleie den ikke har fått på en stund. Gleder meg til jeg igjen kan..... få på meg sokker uten anstrengelse! 

Begynner jeg å bli lei?? Hell yeah! Skikkelig lei også. Jeg er i uke 37. Dvs at hun snart er fullbåren og så kan komme når som helst. I følge noen beregninger er jeg 36 + 0 i dag, og i følge noen er jeg 36 + 2 i dag. Enten er jeg fullgåtte 37 uker på tirsdag, eller torsdag om en uke. Og da kan hun i grunnen komme når som helst. Jeg holder fortsatt en knapp på 30 november. Det hadde vært fint. 

Hun kan godt vente til det altså. Vi har fortsatt litt klær som må vaskes og ryddes på plass. Sykehusbagen er ikke helt klar. Babysetet må tas med ut i bilen. Ja, litt sånn småting egentlig. Ting som kanskje ikke betyr noe.

Jeg velger å være naiv

Jeg kjenner at jeg burde lest langt mer nyheter. Jeg skulle vært mer engasjert i terrorhandlinger, integrering og alt hva som er slemt og ondt i verden. Jeg klarer ikke. I hvertfall ikke nå. Akkurat nå blir den minste lille handling til et enormt troll som skaper tull og rot i hodet mitt. Jeg er opptatt av redebygging, barna, familien og ikke minst meg og gubben. Leser jeg om overgrep begått av IS, Boko Haram, bestialiteter i Sør-Sudan, og så leser jeg om flyktningestrømmen, så dras det koblinger og tegnes monstre helt utav sine proposjoner. Jeg lar være.... Nyhetene er nyhetene. Et balansert bilde får vi vel aldri uansett. Kanskje om noen forsker på dette om 50-100 år. Ikke før.

For mange år siden sto jeg ved et veiskille. Jeg har tidligere være utrolig naiv og godtroende. Hvordan kan noen være slemme? Og jeg har fått meg mange smell midt i nesen. Deretter ble jeg kynisk som få. Aggressiv overfor andre mennesker kanskje. Aldri voldelig, men tolket ofte ting i verste mening. Kos med misnøye osv. Så, endte jeg ved et veiskille. Jeg hadde det ikke bra med å være kynisk, realistisk, negativ. Kall det hva du vil. Skulle jeg fortsette med det? Eller skulle jeg heller velge å ta sjansen på å bli såret og skuffet igjen? Være naiv og godtroende?

Jeg valgte å være naiv. Jeg ER naiv. Ikke alltid og ikke på alle områder. Men jeg forsøker å velge å tro på at alle er snille og gode. At alle er velmenende - også for mitt velbefinnende. Dette rokkes ved med terrorhandlinger som de vi har sett i Paris, det vi leser om i Sør-Sudan og Syria. Jeg velger likevel å være naiv. Jeg VIL tro det beste om mennesker. Det er et bevisst valg.

Mitt valg om å være naiv betyr derimot ikke at jeg ikke tar forholdsregler. Jeg ønsker forbud mot heldekkende plagg fordi jeg vil kunne identifisere andre mennesker. Jeg trener kampsport også fordi jeg ønsker å ha den minste mulighet til å forsvare meg og mine. Men jeg tror ikke alle innvandrerne er terrorister. Mange er nok lykkejegere i et land som flyter av melk og honning - i hvertfall sammenlignet med det de har reist fra og ut fra hva de kanskje har hørt. Ville jeg gjort annerledes i deres situasjon? Neppe...

Nå skal jeg fortsette å være naiv mens jeg ruger ferdig. Dagens kynnere har gitt meg en liten påminnelse om hva jeg skal gjennom for å få hilse på lille-i-magen. Kan godt komme om ikke så lenge.... to uker ca. Det passer fint....

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

I-landsproblemer...

Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.

Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.

Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?

Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....

Tenn et lys......

Jeg er ikke Pariser. Jeg er ikke franksmann. Jeg er heller ikke muslim eller kristen. Jeg ber ikke for ofrene for terrorangrepet. Jeg ber heller ikke mot de som har utført angrepet. Jeg ber ikke om helvete på jord og i etterlivet for hverken den ene eller andre.

Men....

Jeg er et medmenneske. Jeg er ikke-troende. Jeg gråter for alle berørte. Jeg gråter for en verden som har gått så fullstendig av hengslene. Jeg gråter for de som tror at terror er en riktig vei å gå. Jeg gråter for de som har en tro på religion og som til stadighet blir møtt med vold.

Terrorangrepet er IKKE utført av islam eller muslimer. Den er ikke et resultat av religionens nestekjærlighet. De aller fleste religioner prediker omvendelse av vantro. Enten det er islam, kristendom, jøder eller andre. Mange blodige kriger har vært ført på grunn av dette. Men det er ikke religionen. Det er ikke troen. Hovedbudskapet er toleranse, nestekjærlighet og varme. Hvorfor noen må la maktgalskapen ta over forstår jeg ikke. Men det kan vel kanskje forklares i biologien heller enn religionen...

Facebook, og sikkert andre sosiale medier, har flommet over av ulike sympati og støtteerklæringer til Frankrike og Paris. Pariserne selv sang Marseillesen da de ble evakuert fra fotballstadion. De beste støtte erklæringene er de som vekker oss. De som forteller oss at dette ikke er en krig mot Islam og muslimer. Dette er en krig mot terrorister. En gruppe syke mennesker som Darwin glemte i utvelgelsen.

La oss ikke skule mot muslimer og Islam. Klart, jeg skal innrømme at jeg blir enda mer skeptisk til bruk av heldekkende klesplagg nå. Jeg får et enda større behov for å kunne identifisere alle mennesker rundt meg. Ikke fordi jeg vil kunne se om de er terrorister ved å se ansiktet deres. Bomber kan gjemmes under vanlige baggy klær også. Men jeg føler meg tryggere ved å kunne se hele ansikt. Jeg vil likevel ikke skule mot religiøse, mot arabere, mot andre. VI har en flyktningestrøm som er alvorlig i Norge i dag. Noen av dem har ingen rett til å være her. De har lovlig og trygt opphold i andre land og må returneres. Noen trenger vår hjelp. De som skal returneres skal returneres. De som trenger vår hjelp og er relle asylsøkere skal få best mulig behandling. De skal alle behandles med respekt! Vi skal lære dem hva som er greit og ikke i Norge, gi dem mat, husly og forhåpentligvis jobb og integrasjon. Vi skal ikke krige mot islam. Vi skal alliere oss med alle religioner og ingen religioner. Vi er et åpent samfunn og toleranse er det eneste som til slutt vil kvele terroristene vi ser i dag, enten det er IS, Assad, Hisbollah eller noen av alle de andre.

Jeg gråter for ofrene. Jeg gråter for Paris. Jeg gråter for de involverte. Jeg gråter jaggu litt for alle de som lider direkte og indirekte ved at verden blir redd og lukket på grunn av enkelte gale menneskers handlinger. Jeg gråter for terroristene som har misforstått så fullstendig. I kveld slutter jeg å gråte og tenner et lys i mørket.

Er visst ikke så intelligent jeg....

De sier at ett tegn på intelligens er evnen til å lære. Lære av sine feil. Jeg er nok ikke så intelligent. Kanskje jeg bare er en slow-learner. Jeg har i hvertfall klart å gjøre samme feilen en gang til. En feil jeg har gjort en zillion ganger før der altså. Forrige uke var mandag en knallgod dag og jeg fikk gjort masse. Hurra. Så var resten av uken ikke fullt så bra kan man si. Jeg fikk ikke gjort noe som helst. Lørdag derimot var en god dag. Og søndag. Jaggu var ikke mandag, tirsdag og onsdag gode dager også. Hurra. I´m on a roll!!! Torsdag.... Jeg burde sett den murveggen. Burde jeg ikke?

Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...

Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.

Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.

"Jeg ba en tiltalt beskrive inngående sine underbukser...."

Dette er snakk om å ta innersvingen på. Det er snakk om å si klart og tydelig, uten å gjøre det så direkte at motpart forstår at han fordummes. Poenget her er en advokat i Sverige som jobber med voldtektssaker. Hun har sett seg lei på at ofrene til stadighet betviles i forhold til deres seksualitet, sexvaner, alkoholvaner(!) og bekledning. Det siste syns jeg er ganske fantastisk. Jeg siterer artikkelen:

- Jeg bad en tiltalt å beskrive sine underbukser inngående i et forhør og fikk da spørsmålet om hva slags betydning det hadde for saken. Mitt svar var «like stor betydning som min klients stringtruser, herr dommer», skriver Fritz.

Helt fantastisk!! Dette er måten å gjøre det på! Hva slags undertøy jeg har på meg, eller IKKE har på meg, er fullstendig revnende likegyldig for en vurdering om jeg er voldtatt eller ikke. Dersom jeg har sagt nei, og en mann har fysisk trengt seg på meg - enten ved vold, trusler, rus/dop eller på annen måte når jeg ikke ønsket seksuelt samkvem, så spiller det virkelig ingen rolle hvilken truse jeg har på meg! Og om han vet noe som helst om mitt undertøy ETTER at jeg har sagt nei, så skulle man vel heller tenke at det var et bevis på at han har beveget seg inn på et område han ikke hadde tilgang til? 

Min bekledning, og spesielt undertøyet mitt i en påkledd verden, er like relevant i en voldtektsvurdering som hans. Skulle likt å se at det var relevant at han hadde boksershorts fra Bjørn Borg, med litt sånn sexy slitt strikk i livet. Antrekket fulgt opp av en armanidress, eller billig rip-off fra Dressmann. Kvinner med sexy string ber ikke om å bli voldtatt eller inviterer til sex. Ethvert nei skal respekteres. Akkurat som enhver mann med dress, eller joggebukse, eller manne-burka, ikke er voldtektsmenn. Stå på advokat Fritz! Synliggjør idiotien!