Feminismen er genseløs

Årets tema for Kvinnedagen 8. mars er "Feminismen er grenseløs". Fokuset skal være at kvinner (og barn)på flukt er lette ofre for (den syke delen av) sexindustrien. Tre unge jenter ønsket ikke å stille seg bak Kvinnegruppa Ottar sin hovedparole om å håndheve sexkjøpsloven. Reaksjonen fra Ottar og deres representant gjorde at jentene satt og gråt på møtet. Hvordan kan man kjempe mot kvinneundertrykking med samme hersketeknikker som menn bruker?

På møtet for planlegging av 8. mars toget i Oslo sa tre unge kvinner fra Unge Venstre at de ikke stilte seg bak Håndheving av sexkjøpsloven som en hovedparole. Uten å diskutere temaet, bestemte Kvinnegruppa Ottar sin representant, Kari Jaquesson, at disse tre unge jentene ikke visste hva de snakket om og at hun var i sin fulle rett til å snakke til jentene på en måte som ikke hører hjemme noe sted. Se dagbladets artikler her og her og VG her. Resultatet var at tre politisk engasjerte unge kvinner fikk et møte med en voksen som kunne skremt de fleste fra å delta i offentlig meningsutveksling.

Ett av de viktigste godene vi har i Norge er ytringsfriheten. Vi har rett til ikke bare å mene hva vi vil, men også å gi uttrykk for våre meninger. Denne retten gjelder enten det måtte være ved bruk av stemmeseddelen, gå i tog og demonstrasjoner, eller å delta i offentlig debatt.

Enkelte nett-troll ødelegger endel av ytringsfriheten ved å opptre trakasserende spesielt overfor kvinner som ytrer seg. Såvidt jeg husker, så har Kari Jaquesson vært utsatt for dette selv. Det gjør det egentlig enda verre med den typen opptreden.

Jeg er redd for  avstumping av den offentlige debatten. Jeg kvier meg selv for å skulle uttale meg i for eksempel riksavisene, og har per i dag ikke forsøkt å sende inn debattinnlegg. Man skulle tro at Kvinnegruppa Ottar er de første som beskytter kvinners rett til meningsytring i det offentlige rom. Men det er visst ikke en del av deres program og vedtekter.

For min del vil jeg beskytte din rett til menings- og ytringsfrihet, selv der ytringene dine ikke egentlig fortjener å høres. JEG er ikke dommer over hva du skal mene eller si. Det må du stå for selv. På samme måten mener jeg det må være for kvinner som frivillig selger sex, stripper eller suger pikk hver dag hele året (ref. artikkelen fra Dagbladet). Om noen ønsker å svelge, sprutes på, tisses på osv, så er det deres valg. De skal få lov til å gjøre sammen med andre som frivillig ønsker å være med på det. Jeg dømmer ikke. Jeg deltar heller ikke. Hva i alle dager gjør at Kvinnegruppa Ottar tror at de sitter på sannheten om hva kvinner liker og trenger?

Den holdningen Ottar har vist, og nå i Jaquessons skikkelse, viser overfor andre kvinner og i den offentlige debatt, gavner ikke saken deres. De skal få mene at jeg, eller disse tre 17-åringene fra Unge Venstre, tok feil. Men de skal også oppføre seg med respekt og verdighet!

Når det gjelder porno er jeg i grunnen litt irritert på disse kjerringene For all del, det gis ikke et bilde av hvordan sex mellom to vanlig norske, voksne er. Men det gjør ikke actionfilmer, tv-serier eller romantiske historier heller. Likevel kan man lære av alle de nevnte - også pornofilmer. At mennesker blir utnytte i porno og sexindustrien er helt riktig. Men det blir de i alle andre sider av samfunnet også. Hvorfor i alle dager skal noen overopphøye seg selv til å mene at de sitter på fasiten og endatil fortelle meg hva jeg mener og hva jeg liker eller ikke. Det skjønner jeg rett og slett ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor de skal mene og bestemme, men jeg vet at jeg kan fint klare å bestemme selv - også i spørsmålet om jeg liker porno eller ikke.

Det rusler fremover

På helsestasjonen på første gruppemøtet snakket helsesøster om at vi skal se etter de små endringene hos barna. De skal lære litt hver dag. Utvikle seg litt hele tiden. Derav babysteps. Det er nok et viktig fokus både for barna og oss selv. Jeg forsøker å fokusere på de små endringene. Når man ser tilbake så er det jo mange mange små endringer som gir en stor endring.

En viktig endring er at jeg nå kan bevege meg igjen! Jeg gikk tur med en venninne i går uten å få vondt. Ok, så fikk jeg litt vondt i ene siden helt på slutten, men det overlever jeg. Dessuten funker bekkenbunnstreningen. Nå kan jeg nyse igjen :-D

Lille utvikler seg også litt og litt. Nå ligger hun både på magen og ryggen hver dag. Hun koser seg med å se på Sophie som henger over henne når hun ligger på ryggen. Egentlig koser hun seg på magen også. Selv om det nok er ganske tungt. I hvertfall koser hun seg et par minutter før hun er for sliten.

Et annet område med små steg fremover er sesongen. Vi nærmer oss sakte men sikkert vår og sommer. I går, på vei fra barnehagen, tok jeg dette bildet. Oslo er ganske vakker

Mus og Minah

Møt Mus og Minah. Det er kosene til Lille. Mulig de har et annet navn når hun blir større, men det var hva de het nå. Litt rart for Mus er en katt. Minah er en enhjørning. Vesla kjøpte Minah til Lille da Lille ble født. På samme måte har Mus en tvilling som Vesla fikk av Høvdingen da hun ble født. Høvdingen har Kos og Tigerkos. Vesla har også Sjiraff. Jeg tror disse seks finner på mye rart når vi ikke er hjemme, eller når vi sover.

Her ser dere Mus og Minah som poserer for kamera, samtidig som de passer på Lille som sover i bagen sin. 

Her har Minah sneket seg over på bordet for å sjekke om Vesla har satt igjen godteri til henne. Søtmoms!  

- Minah, du får ikke lov til å klatre på bordet! Og godter er kun på lørdager.

Ved siden av ser jeg at Mus har blitt med. Hun har avslørt meg! Hun fant glasset mitt med rester av Pepsi Max. Hvordan skal jeg forklare at "vi" bare drikker brus på lørdager nå?

Kanskje jeg skal bestikke Mus så hun ikke sladerer til Lille og de andre barna og kosene?

Monstre

Hvis du er som meg, så har du et godt arsenal av monstre. Min samboer påstår jeg har et skrekkabinett av dem. Og det har han egentlig helt rett i.

Mine monstre
Spesielt når jeg er gravid og perioden mens babyen er...tja... baby....så har jeg et helt vanvittig spekter av monstre. De fleste tør jeg ikke fortelle om. Mye er rett og slett absurd. endel er selvsagt preget av nyhetsbildet. Det er grunnen til at jeg ikke leser noe særlig nyheter om dagen. Jeg blar meg gjennom overskriftene til VG og forsøker å få med meg et magasin eller så. Men jeg må være selektiv. Spesielt når det kommer til seksualrelaterte forbrytelser. Enda mer om de forbrytelsene er relatert til barn.

Jeg ser for meg de skrekkeligste scenarier. jeg vet jo at det er trygt i Norge. Ganske trygt i hvertfall. Men likevel dukker det opp monstre. Jeg ser dem der de hånflirer av meg mens jeg kjenner angsten gripe tak i hjertet, magen og pusten min. Jævla monstre!

Lysets kraft
Det høres helt new age ut, men lys på monstrene. Det gjør jeg når de viser seg og jeg ikke ønsker dem. Jeg har forsøkt å ignorere, overse, tvinge dem bort osv. Alle de "vanlige" knepene med rasjonalisering og fornektelse. De blir bare sterkere. Jo mer jeg fornekter dem, jo mer jeg forteller meg at dette kommer aldri til å skje, jo verre blir de. De blir mer intense i form av at bildene de skaper i hodet mitt, og er langt mer langvarige, tydelige og bestialske.

Jeg har over årene oppdaget at jeg kan ikke kjempe mot dem. De er der. Jeg må akseptere dem. Jeg må akseptere at de er der. Jeg vet ikke om de er der fordi jeg er opplært til å være redd for mangt og meget hjemmefra - noe jeg jo forsåvidt er,- eller om det er ene genetisk sammenheng. Det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er sånn.

For å få kontroll på monsterne, for ikke å ende med panikkangst og at jeg er redd for alt, så har jeg begynt å øve meg på å akseptere at de er der.

Aksept - her og nå
Egentlig er jeg tilbake til det jeg har skrevet om før: Aksept av "nå" akkurat som det er. Jeg kan ikke tvinge ene eller andre veien. Det som er, det er. Det som har vært er kun en del av min hukommelse. Det som ligger i fremtiden- vel det er bare fantasi om hva som kan bli. På samme måten som aksept av det som er vil gi et roligere og lykkeligere liv på generell basis, så er det lettere å se og få kontroll på monstrene ved å akseptere her og nå.

Denne aksepten av monstrene, av bildene de gir meg, kontrollen til å avslutte filmen som plager meg er nøkkelen. Når jeg er der, så forsøker jeg å ta et skritt tilbake. Jeg forsøker å betrakte monsteret. Jeg ser det. Jeg ser hva det gjør. Jeg hører hva det sier. Jeg betrakter. Jeg dømmer ikke. Jeg mener ingenting om det jeg får se og høre. Jeg formidler det ikke. Jeg bare observerer det. Det er nesten som om jeg ser at monsteret blir litt irritert og forsvinner. Litt etter litt. Ikke "pooff" så er det borte for alltid. Men mer som et stort monster med skummel og rungende dyp røst som blir mindre og mindre med mer or mer pipende stemme. Litt absurdulum!

Objektivt blikk
Jeg anbefaler det som metode. Neste gang monstrene banker på døren og begynner å gjøre ugjerningene sine. Se på dem. Aksepter at de er der. Betrakt dem. Ikke la dem bringe deg ned i egen verden, men se på at de forsøker. Se på at de jobber. Legg merke til lukter, lyder, smak. Alt dette vil du merke, selv om det bare er i din egen fantasi. Se på det. Godta det. Plutselig forsvinner det. Mine monstre er der. For all del. Men de har ikke samme grepet på meg lenger. Jeg øver også på å få overført denne måten å håndtere dem på til andre sider av livet.

Noen gode dager

Noen dager er bare gode. Det er ikke noe spesielt som gjør dem gode. De bare er det. Dette er en sånn dag. Solen skinner (akkurat nå), det ser vårlig ut og jeg har det godt. Jeg setter meg ned for å skrive
og kjenner at inspirasjonen og energien raser i kroppen min. I årene mine. Yess! Her skal det skrives.

Hmmm....

Hva skal jeg skrive om? Hva skal jeg skrive? Det er helt tomt! Det betyr vel egentlig at jeg skrev for lite i går og dagene før, og at jeg kanskje er litt stressa? Egentlig er det vel ikke annet å forvente av en litt sliten trebarnsmor:

Tror jeg skal passe på å gjøre dette bildet middels stort. Da det var stort, så jeg enda verre ut enn jeg føler meg. Men man skal vel være litt sliten når man har smått.

I går var vi på første gruppemøte på Helsestasjonen. Virker som trivelige mammar i barselgruppen. Blir fint å ha noen å trille sammen med når solen titter frem og våren kommer. Denne gangen er det flere som er i den situasjonen jeg var i forrige gang: Nylig flyttet hit. Kjenner få eller ingen. Det kan gjøre barseltiden noe tynger. 

På gruppen nevnte Helsesøster at det kan være lurt å henge noe like over babyen når h*n ligger på gulvet. En spennende leke som babyen kan klare å komme borti når h*n veiver med armene. Så nå har Le giraffe Sophie fått gjenoppstå. Dessverre plassert litt brutalt med snor rundt halsen, men Lille syns det var superstas! Hun veier og forsøker å dytte borti og lager masse skravlelyder. Dette var stas!

Supert for mor også. Da får jeg armene fri, mens hun får jobbet med kroppen. Jeg kan skrive, gå poomsaer, strikke osv. Vi har såvidt testet vippestolen i dag også. Da kan hun være med og vi får armene fri, f.eksempel når vi spiser middag. Det er ikke å forakte det. Denne har vi arvet av en kamerat av Mannen. Veldig fin fordi den også kan stilles i høyde på ryggen. 

Så nå kan jeg både få ryddet det jeg ønsker, og skrevet og kanskje etterhvert tegnet også? Eller skal jeg satse på å slappe av, kose meg og nyte tiden med Lille? Jepp. En kombinasjon tenker jeg :-)

Blåmandag

I dag er visst den offisielle blåmandag, dagen etter fastelavn og før fetetirsdag. Onsdag er det askeonsdag og fasten starter. 

Svømmebassenget, eller sandkassen som den vanligvis fungerer som, i Veslas barnehage. Regner med det blir endel våte barn i dag. Men vann er gøy om ikke annet.

Ut av vinduet i stuen min ser det slik ut:

Sludd:

Hverken vårlig eller vinterlig akkurat nå. Det er godt å være inne er hva det er.

Vi er ikke religiøse her, så det blir hverken fetetirsdag eller faste fra onsdag på oss. Men fastelavnsboller ble det i går. Høvdingen og Vesla overnattet hos besteforeldrene. Vesla var med å bake boller. Selv om jeg ikke egentlig spiser hvetemel annet enn lørdag og evt pizza en dag i uken, så måtte jeg jo smake. De var så gode som jeg husker mammas boller. Men det er litt morsomt. Hvetemel gir heftigere blodsukkerstigning enn sukker. Når man skal lage "sunnere" fastelavnsboller, så bytter man sukkeret i kremen med en eller annen erstatning, men beholder hvetemelet i bollene. Jeg er jo enig i at det er nødvendig for smaken, og alle monner drar, men det er litt festlig også.

I dag skal Lille og jeg på Helesestasjon på barselgruppemøte. Spennende å se hva slags barselgruppe vi blir plassert sammen med denne gangen. 

Hvorfor blogger jeg

Hvorfor blogger jeg? Eller hvorfor skriver jeg? Jeg har tenkt at det er et innlegg jeg må skrive her. Jeg må informere leserne om mine hensikter med bloggen og innholdet. Det er helt feil innfallsvinkel egentlig. Jeg blogger fordi jeg har et behov for å skrive. Jeg har hele tiden så mye som surrer rundt i hodet mitt. Jeg må få utløp for alle tanker på en eller annen måte. Blogg er en suveren måte å få det til på. Denne bloggen er (i hvertfall p.t.) rett og slett for å dekke et helt og fullt egoistisk behov. Ikke mer og ikke mindre.

Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg hadde et innlegg klart for å legge ut, og fikk ikke skrevet noe nytt. Det gjorde vondt. Rett og slett vondt. Jeg blir stresset og urolig. Fysisk. Jepp. Det slår ut i kroppen. Jeg blir også psykisk urolig. Hodet blir fullt av tanker som surrer rundt i en vanvittig fart. Dere kan jo se for dere hva det gjør med humøret i en krevende hverdag? Tre barn og en mann som krever fokus når fokuset mitt er splittet på alt som kastes rundt i hodet som klær i sentrifugen. Jeg får ikke tak i noe, konsentrasjonen blir dårlig og jeg blir rett og slett urolig.

Det verste er at det blir ekstra vanskelig å sette seg ned å skrive dagen etter. Jeg har vært stresset og urolig i hele dag. Det å klare å komme til bloggen for å skrive igjen har vært ulidelig vanskelig. Alt annet er mer interessant og jeg får fullstendig skrivevegring. Selv om jeg vet at dette dykket inn i mitt eget hode gjør det meste bedre.

Men nå er jeg i gang og kan skrive mer. Jeg jobber med flere innlegg. I tillegg til at jeg har et hus som ryddes og vaskes. Og alt dette gjøres innimellom kos med familiens minste.

Forøvrig, et hovedpoeng som også er et sidespor, er at jeg ønsker og trenger denne skrivetreningen. Jeg har et ønske og et behov for å skrive. For å bli flink til å skrive. Og da må jeg øve, øve, prøve, prøve. Foreløpig har jeg skrevet veldig etter bare skrive for å skrive metoden. Litt type brainstorming uten å inkludere hverken filter, kritikere eller andre prosesser. Det skal jeg begynne med nå. Jeg må se på språk, oppbygning osv. Jeg har en liten novelle jeg har skrevet tidligere jeg kanskje vil publisere her også. På vei til noe.