Jeg kjenner at jeg er litt irritert. Jeg er lei. Egentlig kjempelei. Hva er jeg lei? Jeg er lei av bedrevitere som skal fortelle meg hva jeg skal like og ikke like. Jeg er lei av kjerringer som skal styre min seksualitet. Jeg er lei av at jenters seksualitet skal presses inn i en boks og bli der. De er sikkert velmenende, men Kari Jaquesson og kvinnegruppa Ottar kan ta seg en bolle. Gjerne med obskøne former!
Hvorfor kommer dette nå egentlig? Årsaken til min indignasjon er dette arrangementet. For all del, det er greit å syns at porno er noe dritt. I ytringsfrihetens navn skal du få lov til å gi uttrykk for det. Jeg kan velge å se en annen vei, og gjør som oftest det også. Men jeg skulle gjerne hatt noen som gikk ut og sa at porno er helt alright også!
Det er helt på sin plass å anerkjenne at det er mye dritt med pornobransjen. Det produseres smussfilmer som ikke er greie. Barn, dyr, drap, tvang osv. Det har ikke noe med seksualitet å gjøre. Det er sykdom. Det vil si, det er ikke bransjen som sådan det egentlig er noe galt med. Problemet er menneskelige lyster som skaper en etterspørsel, et marked, fordi noen er villige til å betale, og med de som er villige til å produsere og få betalt.
Når man setter til side den syke delen av filmatiserte seksuelle handlinger, og ser på porno i seg selv, sex mellom to voksne, frivillige mennesker, så er da ikke det ille. Både kvinner og menn liker porno. Ikke alle. Men mange. Og det er da helt ok! Hvorfor skal noen da inn og fortelle at det ikke er ok? Hvorfor skal noen gjøre seksualiteten til noe skittent og ekkelt. I 2015?
Ottar og deres kumpaner vil si at porno er ren utnytting av jenter. Ingen jenter gjør dette frivillig eller liker det. Hva vet de om det? Hvorfor degenerer noen som påstår seg å være feminister andre kvinner til å være idioter som lar seg styre og lure? Hvorfor degenererer de menn til å være primater som bare vil pule? Jeg tror mange kvinner som jobber som pornoskuespillere liker jobben sin. De er sikkert lei innimellom de også. Men i et frigjort samfunn kan de jo velge å slutte, om ikke pengene blir for fristende. Jeg tror ikke menn generelt, eller menn i pornobransjen nødvendigvis er primater og idioter. De tjener penger på sex. Og så?
Jeg syns Jens Bjørneboe sa det best i hele debatten egentlig. I boken "uten en tråd" skrev han at alt er ok og alt er normalt i den menneskelige seksualitet dersom det er mellom voksne personer som deltar frivillig. Ottar er jo også kjent for å demonstrere mot stripping. Hvis jeg vil kle av meg for penger - og noen skulle gidde å betale for det - hvorfor skal de skambelegge det for meg og min familie? Hvorfor kan ikke det være greit? Kan de ikke heller sette skytset inn mot heldekkende klesplagg og landsbyvoldtekter i India? Her snakker vi om en viktig jobb som må gjøres.
Jeg ønsker å oppfordre alle utnevnte og selvutnevnte feminister som maser om porno, stripping, swinging og whatever, finn en kamp som er å kjempe. La oss andre finne ut av vår egen seksualitet uten at dere skal gjøre det vanskeligere enn det allerede er i det moderne samfunn.
mandag 30. november 2015
fredag 27. november 2015
Kukkiwon...
I dag fikk jeg endelig sertifikatet mitt fra Kukkiwon. Nå har jeg bevis på at jeg har en internasjonalt godkjent 2. dan i taekwondo!! Woohooo!!! Ikke for det, jeg har beltet og diplomet fra selve graderingen også, men det er jo noe spesielt med den internasjonale godkjenningen. Så nå føler jeg meg enda mer klar for å begynne å trene igjen.
Viss og vass
I dag mangler jeg virkelig inspirasjonen til å skrive. Men jeg må øve. Og som en redaktør jeg kjenner sa: Skriv, skriv, skriv... også når du ikke har lyst eller er inspirert. Det rådet går egentlig igjen flere steder. Det er vel ikke sånn at inspirasjonen detter i hodet på deg, og så har du en fiks ferdig bestselger. Det må jobbes med. Materien må knas og formes og prosessen må gjentas. Derfor skriver jeg nå.
Men jeg har ikke allverdens å komme med. Livet mitt består i stor grad av hvile og å være alene, så jeg har ikke alltid allverdens med impulser å skryte av. Men jeg har noen bilder fra tidligere.
De to første er tatt 27. oktober. Full blomstring fortsatt.
Men jeg har ikke allverdens å komme med. Livet mitt består i stor grad av hvile og å være alene, så jeg har ikke alltid allverdens med impulser å skryte av. Men jeg har noen bilder fra tidligere.
De to første er tatt 27. oktober. Full blomstring fortsatt.
Det er jo unektelig ganske koselig, selv om det er sen blomstring.
Dette vakre treet tilhører naboen. Jeg beundrer det hver eneste høst med de knallrøde bladene. Fantastisk nydelig.
Til slutt ser vi at MDG inntok Oslos gater i høst...
torsdag 26. november 2015
Øver, øver.... jeg prøver, prøver
For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...
For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?
Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.
2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.
Og det bringer oss til min største utfordring:
3.
For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?
Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.
2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.
Og det bringer oss til min største utfordring:
3.
Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....
Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene.
Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!
onsdag 25. november 2015
Min mening er bedre enn din!!
Onsdag morgen startet med at en kamerat ga uttrykk for forargelse over kritikk- og vettløs deling av artikler og meninger fra ikke spesielt høyverdige nettsider. Den forargelsen er forståelig, grei og riktig reaksjon innen et demokratisk samfunn som skryter av ytringsfrihet.
Selv om det som sto var helt greit, så hadde han også lagt inn en beskjed om at han ønsket og kom til å slette innlegg/venner som linket til nettopp denne siden. Det er helt greit og innenfor ytringsfriheten. Jeg vet at akkurat denne kameraten er en oppegående mann og jeg ønsket å få ham til å tenke litt videre. Jeg la inn en kommentar om at vi har ytringsfrihet og må ha ytringsfrihet. Den har grenser og noen grenser må den ha, men å hevde egne meningers berettigelse over andres er ikke veien å gå. Hvordan skal vi da ha mangfold, demokrati og toleranse?
Bare så det er sagt: jeg kan min juss. Jeg vet at ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Jeg vet også at den er begrenset i grunnloven. Videre er jeg også fullstendig klar over at dette kan endres, sågar hvordan det skal gjøres. Jeg kan si mer om min mening om grensene etterpå.
Det som virkelig "tok" meg var enkelte personers totalt manglende respekt for at noen mener noe helt annet enn dem. Noen skal eie sannheten om hva som er greit å mene og ytre. Dette er en sensur jeg ikke kan være med på. Jeg kan ikke dele den. Jeg kan ikke stille meg bak den. Det likner for mye på Putin, på andre semi-demokratiske ledere, på åpne diktatorer. Jeg vil IKKE at noen skal fortelle hva jeg får lov til å mene. Hva jeg får lov til å ytre. Enten det måtte være det ene eller det andre. Hva kjempet våre forfedre for da? Hva står 1814, 1905, 1945 for?
Nå må jeg også legge til at noen grenser for ytringsfriheten må det være. Og her snakker jeg ikke om jussen som er vedtatt og gjeldende rett, men min personlige og politiske mening. Grensen for ytringsfriheten må være ekstremt vid. Reell oppfordring til hatefulle og straffbare handlinger er ikke greit. Vi kan ikke tillate at noen oppfordrer til å slå ned mørke, lyse, homofile osv. Men vi må godta at noen ikke ønsker de som er annerledes som en del av samfunnet. Det heter demokrati. Det heter ytringsfrihet. Jeg kan deretter velge om de som ytrer seg slik får være en del av min omgangskrets eller ikke. Om jeg sletter innleggene deres fra min newsfeed på Facebook eller ikke.
Jeg misliker svært mange uttalelser. Jeg ser meg kvalm på enkelte ytringer. Jeg fascineres av manges totale mangel på kildebevissthet. Men jeg vil kjempe for deres rett til å ytre seg. Jeg vil kjempe med pennen. Jeg vil også kjempe MOT holdningene ved å forsøke å hjelpe dem til å tenke selv.
For de som husker Hvit valgallianse, så hadde vi dommen mot Kjuus fra Høyesterett som en del av pensum. Uten å ytre meg om resultatet som sådan, så opplevde jeg dommen som en diskriminerende dom - "andre veien". Mulig resultatet var "riktig", men dommen var et makkverk av fordommer og forhåndsdømming, og altfor politisk preget. Høyesterett som uavhengig organ mistet mye av min respekt da.
Jeg blir rett og slett lei meg når vi er så lite åpne og respektfulle overfor hverandre. Hvordan kan man forvente åpenhet for andre annerledestenkende, andre kulturer og religioner om vi ikke får det til i vårt eget lille, lukkede samfunn.
mandag 23. november 2015
Det var en gang en fugl... og så måtte jeg støvsuge trappen
Omgangssyke er noe skikkelig dritt. Rett og slett. Natt til lørdag bråvåknet vi av at vesla kastet opp. Over hele seg og sengen sin. Stakkars lille prinsessen vår! Det er ikke noe stas å være tre år og kastet opp. Det vondt uansett alder, for all del, men hjertet mitt blør ekstra for de små.
Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.
Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.
Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..
Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....
Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D
Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.
Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.
Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..
Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....
Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D
fredag 20. november 2015
Fordi han fortjener det....
Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille.
Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer.
Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne.
Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.
Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.
Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!
torsdag 19. november 2015
Snart ferdig!
Begynner jeg å bli lei?? Hell yeah! Skikkelig lei også. Jeg er i uke 37. Dvs at hun snart er fullbåren og så kan komme når som helst. I følge noen beregninger er jeg 36 + 0 i dag, og i følge noen er jeg 36 + 2 i dag. Enten er jeg fullgåtte 37 uker på tirsdag, eller torsdag om en uke. Og da kan hun i grunnen komme når som helst. Jeg holder fortsatt en knapp på 30 november. Det hadde vært fint.
Hun kan godt vente til det altså. Vi har fortsatt litt klær som må vaskes og ryddes på plass. Sykehusbagen er ikke helt klar. Babysetet må tas med ut i bilen. Ja, litt sånn småting egentlig. Ting som kanskje ikke betyr noe.
tirsdag 17. november 2015
Jeg velger å være naiv
Jeg kjenner at jeg burde lest langt mer nyheter. Jeg skulle vært mer engasjert i terrorhandlinger, integrering og alt hva som er slemt og ondt i verden. Jeg klarer ikke. I hvertfall ikke nå. Akkurat nå blir den minste lille handling til et enormt troll som skaper tull og rot i hodet mitt. Jeg er opptatt av redebygging, barna, familien og ikke minst meg og gubben. Leser jeg om overgrep begått av IS, Boko Haram, bestialiteter i Sør-Sudan, og så leser jeg om flyktningestrømmen, så dras det koblinger og tegnes monstre helt utav sine proposjoner. Jeg lar være.... Nyhetene er nyhetene. Et balansert bilde får vi vel aldri uansett. Kanskje om noen forsker på dette om 50-100 år. Ikke før.
For mange år siden sto jeg ved et veiskille. Jeg har tidligere være utrolig naiv og godtroende. Hvordan kan noen være slemme? Og jeg har fått meg mange smell midt i nesen. Deretter ble jeg kynisk som få. Aggressiv overfor andre mennesker kanskje. Aldri voldelig, men tolket ofte ting i verste mening. Kos med misnøye osv. Så, endte jeg ved et veiskille. Jeg hadde det ikke bra med å være kynisk, realistisk, negativ. Kall det hva du vil. Skulle jeg fortsette med det? Eller skulle jeg heller velge å ta sjansen på å bli såret og skuffet igjen? Være naiv og godtroende?
Jeg valgte å være naiv. Jeg ER naiv. Ikke alltid og ikke på alle områder. Men jeg forsøker å velge å tro på at alle er snille og gode. At alle er velmenende - også for mitt velbefinnende. Dette rokkes ved med terrorhandlinger som de vi har sett i Paris, det vi leser om i Sør-Sudan og Syria. Jeg velger likevel å være naiv. Jeg VIL tro det beste om mennesker. Det er et bevisst valg.
Mitt valg om å være naiv betyr derimot ikke at jeg ikke tar forholdsregler. Jeg ønsker forbud mot heldekkende plagg fordi jeg vil kunne identifisere andre mennesker. Jeg trener kampsport også fordi jeg ønsker å ha den minste mulighet til å forsvare meg og mine. Men jeg tror ikke alle innvandrerne er terrorister. Mange er nok lykkejegere i et land som flyter av melk og honning - i hvertfall sammenlignet med det de har reist fra og ut fra hva de kanskje har hørt. Ville jeg gjort annerledes i deres situasjon? Neppe...
Nå skal jeg fortsette å være naiv mens jeg ruger ferdig. Dagens kynnere har gitt meg en liten påminnelse om hva jeg skal gjennom for å få hilse på lille-i-magen. Kan godt komme om ikke så lenge.... to uker ca. Det passer fint....
For mange år siden sto jeg ved et veiskille. Jeg har tidligere være utrolig naiv og godtroende. Hvordan kan noen være slemme? Og jeg har fått meg mange smell midt i nesen. Deretter ble jeg kynisk som få. Aggressiv overfor andre mennesker kanskje. Aldri voldelig, men tolket ofte ting i verste mening. Kos med misnøye osv. Så, endte jeg ved et veiskille. Jeg hadde det ikke bra med å være kynisk, realistisk, negativ. Kall det hva du vil. Skulle jeg fortsette med det? Eller skulle jeg heller velge å ta sjansen på å bli såret og skuffet igjen? Være naiv og godtroende?
Jeg valgte å være naiv. Jeg ER naiv. Ikke alltid og ikke på alle områder. Men jeg forsøker å velge å tro på at alle er snille og gode. At alle er velmenende - også for mitt velbefinnende. Dette rokkes ved med terrorhandlinger som de vi har sett i Paris, det vi leser om i Sør-Sudan og Syria. Jeg velger likevel å være naiv. Jeg VIL tro det beste om mennesker. Det er et bevisst valg.
Mitt valg om å være naiv betyr derimot ikke at jeg ikke tar forholdsregler. Jeg ønsker forbud mot heldekkende plagg fordi jeg vil kunne identifisere andre mennesker. Jeg trener kampsport også fordi jeg ønsker å ha den minste mulighet til å forsvare meg og mine. Men jeg tror ikke alle innvandrerne er terrorister. Mange er nok lykkejegere i et land som flyter av melk og honning - i hvertfall sammenlignet med det de har reist fra og ut fra hva de kanskje har hørt. Ville jeg gjort annerledes i deres situasjon? Neppe...
Nå skal jeg fortsette å være naiv mens jeg ruger ferdig. Dagens kynnere har gitt meg en liten påminnelse om hva jeg skal gjennom for å få hilse på lille-i-magen. Kan godt komme om ikke så lenge.... to uker ca. Det passer fint....
mandag 16. november 2015
Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...
Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.
For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.
Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.
Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.
Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.
Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.
Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.
Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.
Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....
For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.
Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.
Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.
Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.
Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.
Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.
Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.
Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....
søndag 15. november 2015
I-landsproblemer...
Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.
Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.
Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?
Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....
Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.
Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?
Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....
lørdag 14. november 2015
Tenn et lys......
Jeg er ikke Pariser. Jeg er ikke franksmann. Jeg er heller ikke muslim eller kristen. Jeg ber ikke for ofrene for terrorangrepet. Jeg ber heller ikke mot de som har utført angrepet. Jeg ber ikke om helvete på jord og i etterlivet for hverken den ene eller andre.
Men....
Jeg er et medmenneske. Jeg er ikke-troende. Jeg gråter for alle berørte. Jeg gråter for en verden som har gått så fullstendig av hengslene. Jeg gråter for de som tror at terror er en riktig vei å gå. Jeg gråter for de som har en tro på religion og som til stadighet blir møtt med vold.
Terrorangrepet er IKKE utført av islam eller muslimer. Den er ikke et resultat av religionens nestekjærlighet. De aller fleste religioner prediker omvendelse av vantro. Enten det er islam, kristendom, jøder eller andre. Mange blodige kriger har vært ført på grunn av dette. Men det er ikke religionen. Det er ikke troen. Hovedbudskapet er toleranse, nestekjærlighet og varme. Hvorfor noen må la maktgalskapen ta over forstår jeg ikke. Men det kan vel kanskje forklares i biologien heller enn religionen...
Facebook, og sikkert andre sosiale medier, har flommet over av ulike sympati og støtteerklæringer til Frankrike og Paris. Pariserne selv sang Marseillesen da de ble evakuert fra fotballstadion. De beste støtte erklæringene er de som vekker oss. De som forteller oss at dette ikke er en krig mot Islam og muslimer. Dette er en krig mot terrorister. En gruppe syke mennesker som Darwin glemte i utvelgelsen.
La oss ikke skule mot muslimer og Islam. Klart, jeg skal innrømme at jeg blir enda mer skeptisk til bruk av heldekkende klesplagg nå. Jeg får et enda større behov for å kunne identifisere alle mennesker rundt meg. Ikke fordi jeg vil kunne se om de er terrorister ved å se ansiktet deres. Bomber kan gjemmes under vanlige baggy klær også. Men jeg føler meg tryggere ved å kunne se hele ansikt. Jeg vil likevel ikke skule mot religiøse, mot arabere, mot andre. VI har en flyktningestrøm som er alvorlig i Norge i dag. Noen av dem har ingen rett til å være her. De har lovlig og trygt opphold i andre land og må returneres. Noen trenger vår hjelp. De som skal returneres skal returneres. De som trenger vår hjelp og er relle asylsøkere skal få best mulig behandling. De skal alle behandles med respekt! Vi skal lære dem hva som er greit og ikke i Norge, gi dem mat, husly og forhåpentligvis jobb og integrasjon. Vi skal ikke krige mot islam. Vi skal alliere oss med alle religioner og ingen religioner. Vi er et åpent samfunn og toleranse er det eneste som til slutt vil kvele terroristene vi ser i dag, enten det er IS, Assad, Hisbollah eller noen av alle de andre.
Jeg gråter for ofrene. Jeg gråter for Paris. Jeg gråter for de involverte. Jeg gråter jaggu litt for alle de som lider direkte og indirekte ved at verden blir redd og lukket på grunn av enkelte gale menneskers handlinger. Jeg gråter for terroristene som har misforstått så fullstendig. I kveld slutter jeg å gråte og tenner et lys i mørket.
Men....
Jeg er et medmenneske. Jeg er ikke-troende. Jeg gråter for alle berørte. Jeg gråter for en verden som har gått så fullstendig av hengslene. Jeg gråter for de som tror at terror er en riktig vei å gå. Jeg gråter for de som har en tro på religion og som til stadighet blir møtt med vold.
Terrorangrepet er IKKE utført av islam eller muslimer. Den er ikke et resultat av religionens nestekjærlighet. De aller fleste religioner prediker omvendelse av vantro. Enten det er islam, kristendom, jøder eller andre. Mange blodige kriger har vært ført på grunn av dette. Men det er ikke religionen. Det er ikke troen. Hovedbudskapet er toleranse, nestekjærlighet og varme. Hvorfor noen må la maktgalskapen ta over forstår jeg ikke. Men det kan vel kanskje forklares i biologien heller enn religionen...
Facebook, og sikkert andre sosiale medier, har flommet over av ulike sympati og støtteerklæringer til Frankrike og Paris. Pariserne selv sang Marseillesen da de ble evakuert fra fotballstadion. De beste støtte erklæringene er de som vekker oss. De som forteller oss at dette ikke er en krig mot Islam og muslimer. Dette er en krig mot terrorister. En gruppe syke mennesker som Darwin glemte i utvelgelsen.
La oss ikke skule mot muslimer og Islam. Klart, jeg skal innrømme at jeg blir enda mer skeptisk til bruk av heldekkende klesplagg nå. Jeg får et enda større behov for å kunne identifisere alle mennesker rundt meg. Ikke fordi jeg vil kunne se om de er terrorister ved å se ansiktet deres. Bomber kan gjemmes under vanlige baggy klær også. Men jeg føler meg tryggere ved å kunne se hele ansikt. Jeg vil likevel ikke skule mot religiøse, mot arabere, mot andre. VI har en flyktningestrøm som er alvorlig i Norge i dag. Noen av dem har ingen rett til å være her. De har lovlig og trygt opphold i andre land og må returneres. Noen trenger vår hjelp. De som skal returneres skal returneres. De som trenger vår hjelp og er relle asylsøkere skal få best mulig behandling. De skal alle behandles med respekt! Vi skal lære dem hva som er greit og ikke i Norge, gi dem mat, husly og forhåpentligvis jobb og integrasjon. Vi skal ikke krige mot islam. Vi skal alliere oss med alle religioner og ingen religioner. Vi er et åpent samfunn og toleranse er det eneste som til slutt vil kvele terroristene vi ser i dag, enten det er IS, Assad, Hisbollah eller noen av alle de andre.
Jeg gråter for ofrene. Jeg gråter for Paris. Jeg gråter for de involverte. Jeg gråter jaggu litt for alle de som lider direkte og indirekte ved at verden blir redd og lukket på grunn av enkelte gale menneskers handlinger. Jeg gråter for terroristene som har misforstått så fullstendig. I kveld slutter jeg å gråte og tenner et lys i mørket.
fredag 13. november 2015
Er visst ikke så intelligent jeg....
De sier at ett tegn på intelligens er evnen til å lære. Lære av sine feil. Jeg er nok ikke så intelligent. Kanskje jeg bare er en slow-learner. Jeg har i hvertfall klart å gjøre samme feilen en gang til. En feil jeg har gjort en zillion ganger før der altså. Forrige uke var mandag en knallgod dag og jeg fikk gjort masse. Hurra. Så var resten av uken ikke fullt så bra kan man si. Jeg fikk ikke gjort noe som helst. Lørdag derimot var en god dag. Og søndag. Jaggu var ikke mandag, tirsdag og onsdag gode dager også. Hurra. I´m on a roll!!! Torsdag.... Jeg burde sett den murveggen. Burde jeg ikke?
Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...
Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.
Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.
Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...
Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.
Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.
onsdag 11. november 2015
"Jeg ba en tiltalt beskrive inngående sine underbukser...."
Dette er snakk om å ta innersvingen på. Det er snakk om å si klart og tydelig, uten å gjøre det så direkte at motpart forstår at han fordummes. Poenget her er en advokat i Sverige som jobber med voldtektssaker. Hun har sett seg lei på at ofrene til stadighet betviles i forhold til deres seksualitet, sexvaner, alkoholvaner(!) og bekledning. Det siste syns jeg er ganske fantastisk. Jeg siterer artikkelen:
- Jeg bad en tiltalt å beskrive sine underbukser inngående i et forhør og fikk da spørsmålet om hva slags betydning det hadde for saken. Mitt svar var «like stor betydning som min klients stringtruser, herr dommer», skriver Fritz.
Helt fantastisk!! Dette er måten å gjøre det på! Hva slags undertøy jeg har på meg, eller IKKE har på meg, er fullstendig revnende likegyldig for en vurdering om jeg er voldtatt eller ikke. Dersom jeg har sagt nei, og en mann har fysisk trengt seg på meg - enten ved vold, trusler, rus/dop eller på annen måte når jeg ikke ønsket seksuelt samkvem, så spiller det virkelig ingen rolle hvilken truse jeg har på meg! Og om han vet noe som helst om mitt undertøy ETTER at jeg har sagt nei, så skulle man vel heller tenke at det var et bevis på at han har beveget seg inn på et område han ikke hadde tilgang til?
Min bekledning, og spesielt undertøyet mitt i en påkledd verden, er like relevant i en voldtektsvurdering som hans. Skulle likt å se at det var relevant at han hadde boksershorts fra Bjørn Borg, med litt sånn sexy slitt strikk i livet. Antrekket fulgt opp av en armanidress, eller billig rip-off fra Dressmann. Kvinner med sexy string ber ikke om å bli voldtatt eller inviterer til sex. Ethvert nei skal respekteres. Akkurat som enhver mann med dress, eller joggebukse, eller manne-burka, ikke er voldtektsmenn. Stå på advokat Fritz! Synliggjør idiotien!
mandag 9. november 2015
Barbering og hodeløse mus
En av de store gledene når man er gravid, er de dagene man klarer intimpleie. Ikke nødvendigvis vasking "forneden", det får jeg til. Men i dag lå mini sånn i magen og bekkenet kranglet så lite at jeg klarte å epokene leggene mine. Hurra!!! Det er de små ting som gjelder her i livet. Helt klart. Midt mellom leggene har jeg hverken sett eller fått til på lang tid. Når barnet er ute og jeg igjen ser ... Tærne.... Så blir nok gjensynsgleden som å se en god gammel venn. Gledelig gjensyn.
Og da kan jeg også ligge på magen. DÉT gleder jeg meg til det!!!
Rett før denne julaftenpregede hendelsen, altså mine blankepilerte legger, fikk vi hilse på en annen mus. Barna og jeg dusjet og lille frøken hopp-og-sprett ville ta badstue. Heldigvis var den kald. Der hadde nemlig vår søte og nydelige pus hatt seg en skikkelig orgie. Drapsorgie. Eller kanskje ikke orgie. Men det var endel blod. Og midt på gulvet en svær og feit mus. Uten hode. Spart for å kunne snækses på når hun lyster noe annet enn tørrfôr og kveldsmat.
Om ikke annet får barna et naturlig forhold til at vi og andre dyr spiser hverandre....
Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....
Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....
Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?
I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.
Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC, som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.
Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.
Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.
Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på å nyte veien.
Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..
Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?
I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.
Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC, som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.
Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.
Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.
Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på å nyte veien.
Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..
fredag 6. november 2015
Muskelmenn og metroseksuelle gutter
Jeg ser at jeg har fått flere treff på bloggen i det siste. Hyggelig det.
Plutselig ble jeg inspirert til et innlegg. Jeg har nemlig nettopp kjøpt meg en ny bok. Til min Kindle forøvrig, men det er ikke relevant.
Boken heter "Make me" og er 20ende boken i serien om Jack Reacher, en avdanket militær som lever som vagabond på de amerikanske veier. Han haiker og rusler, og eier kun det han står og går i, noen penger og sitt eget liv. Som tidligere MP er han en skikkelig tøffing. Veltrent, fåmælt og skikkelig barsk. Han er litt Dirty Harry møter James Bond. Han redder damer i nød, knuser skurker og det er mye blod og brukne neser i bøkene. Også hans egen innimellom.
Jeg kikket på kvitteringen på kjøpet jeg fikk på e-post og da ramlet sammenlikningen med metroseksuelle menn meg i hodet. Da jeg en gang i fordums tid skulle flytte fra Finnmark, så gruet jeg meg rett og slett litt til å komme tilbake til hovedstaden. Der jeg bodde nordpå finner du ikke disse puslete metroseksuelle gutta. I hvertfall ikke mange av dem. Du finner ikke nødvendigvis så mange skikkelige mannfolk heller, men det er en annen sak. De du finner er i hvertfall mer mannfolk enn de som matcher i klær, hår og jaggu sminke, og som er mer opptatt av å bruke tid på badet enn jeg er når jeg skal på fest.
Vi har disse litt brutale bøllene på den ene siden, for Jack Reacher må kunne sies å være en bølle. Han bøller aldri først, men han bøller. Og på andre siden har vi disse pusete gutta som styler, og kremer og diller. Jeg vet hva jeg foretrekker og heldigvis fant jeg en som er akkurat som jeg fortrekker - sånn passe akkurat. Og ikke minst selvsikker og trygg - en sånn som skikkelige mannfolk skal være.
Apropos:
Det er litt morsomt at i den eneste filmatiseringen som er gjort av bokserien, så spiller Tom Cruise, en pingle og metrofyr, hovedrollen som Jack Reacher. Jeg kan ikke fordra TC, så jeg har heller ikke sett filmen. GI meg Vin Diesel, The Rock eller tilsvarende mannfolk, så skal jeg nok se den.
torsdag 5. november 2015
Det er grått og trist ute..
...høsten er virkelig her. Deter grått, tåkete og ganske mistrøstig ute. Det er fortsatt blader åp trærne og temperaturen er ikke så verst, men det er likevel ganske traurig. Merker det på energien også. Den er laaaav. I dag har jeg sovet fire timer etter å ha levert barna b´på skole og i barnehage. Nå har jo selvsagt ikke det lave energinivået mitt noe som helst med svangerskapet å gjøre. Herregud, kvinner løper da maraton med bare få uker og dager til termin. Eller...? Jeg har forøvrig fem uker til termin. Og så satser jeg på litt før. 30. november hadde vært fint. Da har vi fire av fem bursdager på den 30. Og en på 31. Da er ikke andre bursdager noe vanskelig å huske i hvertfall :-)
Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.
Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....
Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D
Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.
Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....
Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D
mandag 2. november 2015
Svangerskap, fødsel, seksualitet....
Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.
Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)
Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?
For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.
Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...
Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....
Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.
Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.
Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.
Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.
Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.
Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv, og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.
Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)
Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)
Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?
For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.
Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...
Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....
Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.
Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.
Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.
Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.
Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.
Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv, og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.
Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)