Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.
Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.
Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?
Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar