Min mening er bedre enn din!!

Onsdag morgen startet med at en kamerat ga uttrykk for forargelse over kritikk- og vettløs deling av artikler og meninger fra ikke spesielt høyverdige nettsider. Den forargelsen er forståelig, grei og riktig reaksjon innen et demokratisk samfunn som skryter av ytringsfrihet. 

Selv om det som sto var helt greit, så hadde han også lagt inn en beskjed om at han ønsket og kom til å slette innlegg/venner som linket til nettopp denne siden. Det er helt greit og innenfor ytringsfriheten. Jeg vet at akkurat denne kameraten er en oppegående mann og jeg ønsket å få ham til å tenke litt videre. Jeg la inn en kommentar om at vi har ytringsfrihet og må ha ytringsfrihet. Den har grenser og noen grenser må den ha, men å hevde egne meningers berettigelse over andres er ikke veien å gå. Hvordan skal vi da ha mangfold, demokrati og toleranse? 

Bare så det er sagt: jeg kan min juss. Jeg vet at ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Jeg vet også at den er begrenset i grunnloven. Videre er jeg også fullstendig klar over at dette kan endres, sågar hvordan det skal gjøres. Jeg kan si mer om min mening om grensene etterpå. 

Det som virkelig "tok" meg var enkelte personers totalt manglende respekt for at noen mener noe helt annet enn dem. Noen skal eie sannheten om hva som er greit å mene og ytre. Dette er en sensur jeg ikke kan være med på. Jeg kan ikke dele den. Jeg kan ikke stille meg bak den. Det likner for mye på Putin, på andre semi-demokratiske ledere, på åpne diktatorer. Jeg vil IKKE at noen skal fortelle hva jeg får lov til å mene. Hva jeg får lov til å ytre. Enten det måtte være det ene eller det andre. Hva kjempet våre forfedre for da? Hva står 1814, 1905, 1945 for? 

Nå må jeg også legge til at noen grenser for ytringsfriheten må det være. Og her snakker jeg ikke om jussen som er vedtatt og gjeldende rett, men min personlige og politiske mening. Grensen for ytringsfriheten må være ekstremt vid. Reell oppfordring til hatefulle og straffbare handlinger er ikke greit. Vi kan ikke tillate at noen oppfordrer til å slå ned mørke, lyse, homofile osv. Men vi må godta at noen ikke ønsker de som er annerledes som en del av samfunnet. Det heter demokrati. Det heter ytringsfrihet. Jeg kan deretter velge om de som ytrer seg slik får være en del av min omgangskrets eller ikke. Om jeg sletter innleggene deres fra min newsfeed på Facebook eller ikke. 

Jeg misliker svært mange uttalelser. Jeg ser meg kvalm på enkelte ytringer. Jeg fascineres av manges totale mangel på kildebevissthet. Men jeg vil kjempe for deres rett til å ytre seg. Jeg vil kjempe med pennen. Jeg vil også kjempe MOT holdningene ved å forsøke å hjelpe dem til å tenke selv. 

For de som husker Hvit valgallianse, så hadde vi dommen mot Kjuus fra Høyesterett som en del av pensum. Uten å ytre meg om resultatet som sådan, så opplevde jeg dommen som en diskriminerende dom - "andre veien". Mulig resultatet var "riktig", men dommen var et makkverk av fordommer og forhåndsdømming, og altfor politisk preget. Høyesterett som uavhengig organ mistet mye av min respekt da. 

Jeg blir rett og slett lei meg når vi er så lite åpne og respektfulle overfor hverandre. Hvordan kan man forvente åpenhet for andre annerledestenkende, andre kulturer og religioner om vi ikke får det til i vårt eget lille, lukkede samfunn.