Fordi han fortjener det....

Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille. 

Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer. 

Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne. 

Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.

Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.

Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!