Monstre

Hvis du er som meg, så har du et godt arsenal av monstre. Min samboer påstår jeg har et skrekkabinett av dem. Og det har han egentlig helt rett i.

Mine monstre
Spesielt når jeg er gravid og perioden mens babyen er...tja... baby....så har jeg et helt vanvittig spekter av monstre. De fleste tør jeg ikke fortelle om. Mye er rett og slett absurd. endel er selvsagt preget av nyhetsbildet. Det er grunnen til at jeg ikke leser noe særlig nyheter om dagen. Jeg blar meg gjennom overskriftene til VG og forsøker å få med meg et magasin eller så. Men jeg må være selektiv. Spesielt når det kommer til seksualrelaterte forbrytelser. Enda mer om de forbrytelsene er relatert til barn.

Jeg ser for meg de skrekkeligste scenarier. jeg vet jo at det er trygt i Norge. Ganske trygt i hvertfall. Men likevel dukker det opp monstre. Jeg ser dem der de hånflirer av meg mens jeg kjenner angsten gripe tak i hjertet, magen og pusten min. Jævla monstre!

Lysets kraft
Det høres helt new age ut, men lys på monstrene. Det gjør jeg når de viser seg og jeg ikke ønsker dem. Jeg har forsøkt å ignorere, overse, tvinge dem bort osv. Alle de "vanlige" knepene med rasjonalisering og fornektelse. De blir bare sterkere. Jo mer jeg fornekter dem, jo mer jeg forteller meg at dette kommer aldri til å skje, jo verre blir de. De blir mer intense i form av at bildene de skaper i hodet mitt, og er langt mer langvarige, tydelige og bestialske.

Jeg har over årene oppdaget at jeg kan ikke kjempe mot dem. De er der. Jeg må akseptere dem. Jeg må akseptere at de er der. Jeg vet ikke om de er der fordi jeg er opplært til å være redd for mangt og meget hjemmefra - noe jeg jo forsåvidt er,- eller om det er ene genetisk sammenheng. Det spiller ingen rolle egentlig. Jeg er sånn.

For å få kontroll på monsterne, for ikke å ende med panikkangst og at jeg er redd for alt, så har jeg begynt å øve meg på å akseptere at de er der.

Aksept - her og nå
Egentlig er jeg tilbake til det jeg har skrevet om før: Aksept av "nå" akkurat som det er. Jeg kan ikke tvinge ene eller andre veien. Det som er, det er. Det som har vært er kun en del av min hukommelse. Det som ligger i fremtiden- vel det er bare fantasi om hva som kan bli. På samme måten som aksept av det som er vil gi et roligere og lykkeligere liv på generell basis, så er det lettere å se og få kontroll på monstrene ved å akseptere her og nå.

Denne aksepten av monstrene, av bildene de gir meg, kontrollen til å avslutte filmen som plager meg er nøkkelen. Når jeg er der, så forsøker jeg å ta et skritt tilbake. Jeg forsøker å betrakte monsteret. Jeg ser det. Jeg ser hva det gjør. Jeg hører hva det sier. Jeg betrakter. Jeg dømmer ikke. Jeg mener ingenting om det jeg får se og høre. Jeg formidler det ikke. Jeg bare observerer det. Det er nesten som om jeg ser at monsteret blir litt irritert og forsvinner. Litt etter litt. Ikke "pooff" så er det borte for alltid. Men mer som et stort monster med skummel og rungende dyp røst som blir mindre og mindre med mer or mer pipende stemme. Litt absurdulum!

Objektivt blikk
Jeg anbefaler det som metode. Neste gang monstrene banker på døren og begynner å gjøre ugjerningene sine. Se på dem. Aksepter at de er der. Betrakt dem. Ikke la dem bringe deg ned i egen verden, men se på at de forsøker. Se på at de jobber. Legg merke til lukter, lyder, smak. Alt dette vil du merke, selv om det bare er i din egen fantasi. Se på det. Godta det. Plutselig forsvinner det. Mine monstre er der. For all del. Men de har ikke samme grepet på meg lenger. Jeg øver også på å få overført denne måten å håndtere dem på til andre sider av livet.