Jeg er sjalu...

Jeg er sjalu. Rett og slett. Helt ærlig. Det er så mange å være sjalu på også, Alle du møter ila dagen. Alle som får være med deg og oppleve verden sammen med deg. Opplevelser jeg ikke får være en del av. Hendelser jeg kanskje ikke engang får høre om, men som er kjempeviktige for deg og som er med på å forme deg, her og nå, og i fremtiden.

Å dele hverdagen
Det er sikkert ikke bare jeg som har kjent på den følelsen. Følelsen av alt vi går glipp av. Det meste av hverdagen. Det meste av livet hvor vi er våkne. Den deler du med noen andre. Ikke meg. Andre. Gleder, sorger, snørr og tårer. Deles med noen andre enn meg.

Jeg vet at de ansatte i barnehagen er nesten like sterkt knyttet til deg som jeg er. Nesten. De elsker også alle barna. Men de vet at det er på lånt tid. Snart skal du videre. Jeg vet at snart er det noen andre du deler hverdagen med. Fortsatt ikke meg. Det er sårt. Jeg er mamman din. Du skulle vært med meg.

Selv om det er sårt, så vet jeg at du er i de beste hender. Jeg forguder barnehagen din. Jeg digger de som jobber der. Jeg ser hvor opptatt av deg og de andre barna de er. De tilrettelegger og tar hensyn. Til og med vi voksne opplever at vi blir tatt hensyn til.

Samfunnets organisering
Vi har organisert samfunnet slik at vi er mer våkne sammen med mennesker vi kanskje ikke egentlig liker fremfor de vi ønsker å være sammen med. Jeg tror ikke egentlig dette er noe nytt. I hodet mitt er det logisk at man organiserer seg slik at alle har ulike oppgaver. Når barna er større og ikke lenger avhengig av å henge fast i mor, så er det logisk at man har en "barnehage/skole". Kanskje de eldre, eller de som av andre grunner ikke kan delta i jakt, fangst og andre tyngre oppgaver har denne jobben.

Kort sagt så tror jeg oppgavefordeling er en naturlig måte å løse samfunnets oppgaver på. Men selvsagt blir det litt annerledes i et lite og lukket stammesamfunn sammenlignet med dagens store og åpne samfunn. Selv om du ikke er ansvarlig for barnepass, så er kanskje det geografiske og emosjonelle området langt mer begrenset. Du har mer å gjøre med barna uansett i forhold til hvordan vi moderne "siviliserte" mennesker lever.

Dette har jeg ikke belegg for å påstå som noen sannhet. Det er hva jeg tror...

Mannen min er mer med andre damer enn meg
Mannen min er mer sammen med andre damer enn med meg. Heldigvis er jeg ikke reelt sjalu. Spesielt fordi han jobber tett med enkelte. Noen navn gjentas ofte for å si det sånn. Flere av døgnets våkne timer bruker han på henne og dem enn på meg og oss. Det kunne vært duket for skikkelig intriger og sjalusidrama da. Men sånn er det jo. Arbeidsplassen består av både kvinner og menn. Derfor bruker vi mindre tid på de viktigste menneskene i livet vårt enn på de vi jobber sammen med. På en måte er det litt trist. På en måte er jeg misunnelig på bestevenninnen som er bonde og som jobber med mannen hver dag.

På en annen måte er det godt å savne. Godt å kjenne på at man er sjalu og ikke får ta del i alt i den andres liv. Da har man jo litt mer å snakke om også. Heldigvis er jeg også så trygg på Mannen og forholdet vårt at han får lov til å se på menyen ute, her hjemme kan han den jo utenat. Han får til og med lov å kommentere den. Men spise må han gjøre her hjemme.