Barbering og hodeløse mus

En av de store gledene når man er gravid, er de dagene man klarer intimpleie. Ikke nødvendigvis vasking "forneden", det får jeg til. Men i dag lå mini sånn i magen og bekkenet kranglet så lite at jeg klarte å epokene leggene mine. Hurra!!! Det er de små ting som gjelder her i livet. Helt klart. Midt mellom leggene har jeg hverken sett eller fått til på lang tid. Når barnet er ute og jeg igjen ser ... Tærne.... Så blir nok gjensynsgleden som å se en god gammel venn. Gledelig gjensyn. 

Og da kan jeg også ligge på magen. DÉT gleder jeg meg til det!!!

Rett før denne julaftenpregede hendelsen, altså mine blankepilerte legger, fikk vi hilse på en annen mus. Barna og jeg dusjet og lille frøken hopp-og-sprett ville ta badstue. Heldigvis var den kald. Der hadde nemlig vår søte og nydelige pus hatt seg en skikkelig orgie. Drapsorgie. Eller kanskje ikke orgie. Men det var endel blod. Og midt på gulvet en svær og feit mus. Uten hode. Spart for å kunne snækses på når hun lyster noe annet enn tørrfôr og kveldsmat. 

Om ikke annet får barna et naturlig forhold til at vi og andre dyr spiser hverandre....

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Muskelmenn og metroseksuelle gutter

Jeg ser at jeg har fått flere treff på bloggen i det siste. Hyggelig det.

Plutselig ble jeg inspirert til et innlegg. Jeg har nemlig nettopp kjøpt meg en ny bok. Til min Kindle forøvrig, men det er ikke relevant. 

Boken heter "Make me" og er 20ende boken i serien om Jack Reacher, en avdanket militær som lever som vagabond på de amerikanske veier. Han haiker og rusler, og eier kun det han står og går i, noen penger og sitt eget liv. Som tidligere MP er han en skikkelig tøffing. Veltrent, fåmælt og skikkelig barsk. Han er litt Dirty Harry møter James Bond. Han redder damer i nød, knuser skurker og det er mye blod og brukne neser i bøkene. Også hans egen innimellom.

Jeg kikket på kvitteringen på kjøpet jeg fikk på e-post og da ramlet sammenlikningen med metroseksuelle menn meg i hodet. Da jeg en gang i fordums tid skulle flytte fra Finnmark, så gruet jeg meg rett og slett litt til å komme tilbake til hovedstaden. Der jeg bodde nordpå finner du ikke disse puslete metroseksuelle gutta. I hvertfall ikke mange av dem. Du finner ikke nødvendigvis så mange skikkelige mannfolk heller, men det er en annen sak. De du finner er i hvertfall mer mannfolk enn de som matcher i klær, hår og jaggu sminke, og som er mer opptatt av å bruke tid på badet enn jeg er når jeg skal på fest. 

Vi har disse litt brutale bøllene på den ene siden, for Jack Reacher må kunne sies å være en bølle. Han bøller aldri først, men han bøller. Og på andre siden har vi disse pusete gutta som styler, og kremer og diller. Jeg vet hva jeg foretrekker og heldigvis fant jeg en som er akkurat som jeg fortrekker - sånn passe akkurat. Og ikke minst selvsikker og trygg - en sånn som skikkelige mannfolk skal være. 

Apropos: 

Det er litt morsomt at i den eneste filmatiseringen som er gjort av bokserien, så spiller Tom Cruise, en pingle og metrofyr, hovedrollen som Jack Reacher. Jeg kan ikke fordra TC, så jeg har heller ikke sett filmen. GI meg Vin Diesel, The Rock eller tilsvarende mannfolk, så skal jeg nok se den. 

Det er grått og trist ute..

...høsten er virkelig her. Deter grått, tåkete og ganske mistrøstig ute. Det er fortsatt blader åp trærne og temperaturen er ikke så verst, men det er likevel ganske traurig. Merker det på energien også. Den er laaaav. I dag har jeg sovet fire timer etter å ha levert barna b´på skole og i barnehage. Nå har jo selvsagt ikke det lave energinivået mitt noe som helst med svangerskapet å gjøre. Herregud, kvinner løper da maraton med bare få uker og dager til termin. Eller...? Jeg har forøvrig fem uker til termin. Og så satser jeg på litt før. 30. november hadde vært fint. Da har vi fire av fem bursdager på den 30. Og en på 31. Da er ikke andre bursdager noe vanskelig å huske i hvertfall :-)

Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.

Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....

Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D

Svangerskap, fødsel, seksualitet....

Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.

Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)

Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?

For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.

Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...

Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....

Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.

Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.

Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.

Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.

Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.

Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv,  og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.

Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)

Verdens dritt og ytringsfrihet

Det er så mye dritt i verden. Det er sikkert ikke mer eller verre enn det alltid har vært. Mennesker er rett og slett fulle av.... ja, gudene må vite hva de er fulle av. Noen mener de selv er fulle av gud, og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Andre mener de bare er høyt hevet over andre og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Jeg fatter bare ikke hvorfor ikke folk kan respektere at andre mener og tror noe annet enn dem selv.

Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.

Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.

I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.

Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.

Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.

God helg. Husk  respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.

Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!