Hvorfor blogger jeg

Hvorfor blogger jeg? Eller hvorfor skriver jeg? Jeg har tenkt at det er et innlegg jeg må skrive her. Jeg må informere leserne om mine hensikter med bloggen og innholdet. Det er helt feil innfallsvinkel egentlig. Jeg blogger fordi jeg har et behov for å skrive. Jeg har hele tiden så mye som surrer rundt i hodet mitt. Jeg må få utløp for alle tanker på en eller annen måte. Blogg er en suveren måte å få det til på. Denne bloggen er (i hvertfall p.t.) rett og slett for å dekke et helt og fullt egoistisk behov. Ikke mer og ikke mindre.

Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg hadde et innlegg klart for å legge ut, og fikk ikke skrevet noe nytt. Det gjorde vondt. Rett og slett vondt. Jeg blir stresset og urolig. Fysisk. Jepp. Det slår ut i kroppen. Jeg blir også psykisk urolig. Hodet blir fullt av tanker som surrer rundt i en vanvittig fart. Dere kan jo se for dere hva det gjør med humøret i en krevende hverdag? Tre barn og en mann som krever fokus når fokuset mitt er splittet på alt som kastes rundt i hodet som klær i sentrifugen. Jeg får ikke tak i noe, konsentrasjonen blir dårlig og jeg blir rett og slett urolig.

Det verste er at det blir ekstra vanskelig å sette seg ned å skrive dagen etter. Jeg har vært stresset og urolig i hele dag. Det å klare å komme til bloggen for å skrive igjen har vært ulidelig vanskelig. Alt annet er mer interessant og jeg får fullstendig skrivevegring. Selv om jeg vet at dette dykket inn i mitt eget hode gjør det meste bedre.

Men nå er jeg i gang og kan skrive mer. Jeg jobber med flere innlegg. I tillegg til at jeg har et hus som ryddes og vaskes. Og alt dette gjøres innimellom kos med familiens minste.

Forøvrig, et hovedpoeng som også er et sidespor, er at jeg ønsker og trenger denne skrivetreningen. Jeg har et ønske og et behov for å skrive. For å bli flink til å skrive. Og da må jeg øve, øve, prøve, prøve. Foreløpig har jeg skrevet veldig etter bare skrive for å skrive metoden. Litt type brainstorming uten å inkludere hverken filter, kritikere eller andre prosesser. Det skal jeg begynne med nå. Jeg må se på språk, oppbygning osv. Jeg har en liten novelle jeg har skrevet tidligere jeg kanskje vil publisere her også. På vei til noe.

Barn og seksualitet

Vi voksne har ansvar for mye rart. Det meste er hyggelig. Noe er vanskelig. Noe er kjedelig, for eksempel regninger, og noe er litt av alt. For min egen del er seksualitet trøblete. 

Læring ved herming

Barna våre lærer mye av oss voksne. Læringen foregår i stor grad som en hermelek. Derfor må vi gjøre som vi prediker. Men når vi skal lære barna om kropp og seksualitet blir det straks mye vanskeligere med den ubevisste læringen gjennom hermelek. Barna er jo ikke tilstede ved utøvelsen av den direkte seksualiteten.

En ting barna lærer av oss ved å betrakte og være med, er vårt selvbilde, vår respekt for oss selv og andre. I tillegg til manerer. Dette er også en del av denne læringen. Barna skal lære om intimsoner, egne og andres. De skal lære hvordan intimsoner håndteres og  respekt for egne og andres. Dette kan de lære ved herming og ved hvordan vi håndterer hverdagen.

En artikkel på klikk.no tar opp god og dårlig berøring. Dette er nettopp noe av det som er viktig å lære barna.

Barn og seksualitet er noe som opptar meg. Hadde jeg hatt evnen til det, så skulle jeg gjerne jobbet med misbrukte barn. Bistandsadvokat for eksempel. Men jeg har jobbet i fengsel, og jeg har jobbet med voldsoffererstatning. Jeg klarer ikke å distansere meg. Jeg tar med meg skjebnene hjem. Den siste saken jeg håndterte har jeg med meg den dag i dag, enda det er 10 år siden jeg sluttet. 

Korreks av uakseptabel seksuell opptreden fra barn
Seksualitet er noe jeg syns er vanskelig. Til tider er vel egen seksualitet trøblete nok. Når man får barn så skal man også forholde seg til deres seksualitet. Barn har ingen sperrer. De må vi lære dem. Såvidt jeg kan skjønne, uten at jeg har noe akademisk belegg for å påstå det, så er barns seksualitet begrenset til god og dårlig opplevelse. Det gjør balansegangen for å lære dem nødvendige sperrer ganske utfordrende.

Men hvorfor snakker jeg om å lære barna sperrer? Her i huset er vi veldig åpne. Vi er mye nakne, både til og fra dusj, når det er varmt og når vi er på stranden. Nakenhet er derfor helt naturlig og vi må lære barna at man ikke alltid kan være naken. Med på lasset der er at vi også må lære barna at det er greit å ta på og kose egen kropp. Samtidig må vi lære når det ikke er greit. Den balansegangen er vanskelig. Ikke når vi skal si fra, men hvordan! Hvis vi sier fra på feil måte, i hvertfall hvis det gjøres flere ganger, så kan barnet feiltolke korreksen til å bety at det er stygt å glede seg over å kose egen kropp. Og det blir jo helt feil.

Jeg vet ikke om jeg gjør det riktige, men jeg forsøker å forklare rolig at barna kan godt leke med egen kropp - på eget rom, eller sammen med jevnaldrende som også vil leke. Ikke tvinge, ikke sammen med noen som er mye eldre eller yngre, og i hvertfall ikke sammen med voksne.

Hvordan skal barn kunne si fra når voksne forteller dem noe annet?
En fin ting artikkelen tok opp er dette med god og vond berøring. Berøring som er god er bra. Berøring som er vond er nettopp det - vond. Det er ikke greit. Intim berøring mellom voksne og barn er aldri greit.

Når voksne forgriper seg på barn, så følger det gjerne med trusler eller annen form for hemmeligholdelse. Barn lærer jo at de skal holde på hemmeligheter. Artikkelen på klikk.no tar opp at det finnes gode og vonde hemmeligheter og tips til hvordan man skal lære barna å skille mellom disse. Gode hemmeligheter gir god kiling i magen. Vonde hemmeligheter gjør vondt i magen. Det er også viktig å fortelle barna. Og vonde hemmeligheter skal alltid deles med voksne.

Jeg snakket tidlig med sønnen min om dette. Har også såvidt begynt med datteren min på 3 år. Det som egentlig er vanskeligere å fortelle barna om, er at overgrep også kan begås av andre barn, av søsken, en på skolen, en i barnehagen. Hvordan skal man takle det?

Overtramp av intimsoner i "normalsituasjoner"

I oppdragelsen opplever nok barn at deres intimsoner ikke respekteres. Når du ber om en kos og barnet sier nei, så er det akseptert at man tar den kosen likevel. Om det er bestemor eller tante Olga, så argumenterer vi for at det må gis en kos likevel. Men i et større perspektiv, hva lærer vi egentlig barna? 

Vi lærer barna at et nei ikke respekteres. Et nei kan argumenters bort. Mitt nei betyr ikke nei. Hva lærer vi egentlig barna om deres intimsoner? Hvilke utslag gir og kan dette gi når barna utforsker sine og andres seksuelle intimsoner siden? Her betyr nei nei. Sier barna nei til klem, så blir det (stort sett) ikke klem. Hverken på oss eller andre. Om vi gjør det på rette måten gjenstår å se....

Seksukerskontroll

Tiden går så fort. Alle de små øyeblikkene. Alle de korte glimtene vi angrer på at vi ikke nøt i større grad enn vi gjorde. Jeg skal bare først. Nå er Lille syv uker og jeg øver meg på å slappe av og nyte øyeblikkene. Hvert eneste. 

Kontroll
Tiden går så fort. Utviklingen til barna er så rask og enorm. Plutselig begynner det som i går var babyen din på skolen. Like snart begynner eldstemann på ungdomsskolen, videregående og så universitetet og flytter for seg selv. Hver periode har sine sjarmerende sider. Hver periode har også sine utfordringer. Poenget er å være I situasjonen, uansett hva den er. Fullt og helt tilstede og konsentrert om det du driver med. Da er du også fullt og helt oppmerksom på barna, og du går ikke glipp av.

Men nå er det tid for kontroll av Lille. Hun er 7 uker allerede. Snart 8 faktisk! Det føles ikke som så lenge siden jeg var ENORM og ventet på at fødselen skulle starte. Likevel har det gått nesten 8 uker. Onsdag blir hun 8 uker. Mandg var det kontroll på Helsestasjonen. Lille er stor. Og sterk. De veide henne til 6920 gram. Egentlig måler de ikke lengden. Babyene er fortsatt runde i ryggen, har den fine C-formen fra de var i mammamagen, og det er ikke heldig å strekke dem ut. På tremånederskontrollen måler de. Men jeg var så nysgjerrig at vi tok en liten cirka måling likevel. Hun er over 60 cm!!! Ikke rart vi har måttet pakke vekk strl 56 i klær da. Lille er stor fin og sterk.

Helsesøster maste, som helsesøstre gjør, om at hun må legges på magen. Jeg tenker at Lille får utmerket med trening av rygg og nakke når jeg bærer henne og hun er våken. Hun er mer enn sterk nok i forhold til alder. Hun utvikler seg helt adekvat og jeg stresser det ikke.

Vi har en perfekt liten babyjente som utvikler seg helt som hun skal.

Min etterkontroll
Jeg skal også på etterkontroll. Svangerskapsoppfølgingen er god her i Norge. Jeg har fått mange gratis kontroller både på sykehus og hos privatpraktiserende fødselslege/gynekolog. Nå skal jeg kontrollere at livmor har trukket seg sammen, at alt ser bra ut forneden. Generelt en oppfølging etter den brutale behandlingen kroppen fikk i forbindelse med svangerskap og fødsel. Men denne kontrollen er ikke gratis.

Det er helt greit egentlig å betale etterkontrollen selv. Jeg er så fornøyd med gynekologen som har fulgt meg opp, at jeg er villig til å legge inn litt penger på kontroll der. Det er også greit å ha en fast gynekolog. Fint med en som er kjent med "området".

Kegels knipeøvelser
Etter de to forrige fødslene var jeg sløv med å trene opp igjen muskulaturen for neden. Det skal jeg ikke være nå! Jeg har ikke trent mye enda. Der tiden går fort i forhold til utviklingen til Lille, så tar det tid før ting er på plass hos meg. Men etter forrige fødsel og til nå har jeg lidd av stressinkontinens. Det skal jeg ikke mer! Her skal det knipes. Jeg er veldig glad i styrketrening, så hvorfor ikke drive med litt "vektløfting" for den muskelgruppen også?

Treningen er anbefalt av, tja, alle egentlig. Jeg har hørt det messet om igjen og om igjen hvor viktig det er. Men tok det ikke helt alvorlig da jeg var yngre. Nå som jeg har testet hvor kjipt manglende kontroll er, så skal det trenes. Vi har derfor investert i denne:

Dette er en Aquaflex vaginalvekt. Foreløpig må jeg nok trene uten, til det hele har trukket seg sammen. Etterhvert tenker jeg at jeg skal bli skikkelig sterk i HELE kroppen. For de som føler behovet så får du denne på Kondomeriet, Apotek 1 og Boots apotek. Den finnes på Amazon også. Og sikkert mange flere seder. 

Noen syns kanskje det er kleint at jeg skriver dette og om dette, men jeg tror i grunnen det er ganske vanlig problem. Da er det jo greit å vite at det finnes hjelpemidler som kan brukes. Jeg for min del vil ikke ha urinlekkasjer i hvertfall. Kegeltrening er forøvrig ikke bare for oss som har fått barn eller som er "voksne". Selv om man er naturlig sterkere som ung, så betyr ikke det at man like gjerne kan vente. Det er mange fordeler med å ha kontroll på muskulaturen "down there" også før det oppstår utfordringer.....Ha en god treningsdag ;-)

Suffragettene - kvinnekamp og samfunn i endring

Samfunnet i dag er i endring. Kultur og religion på kollisjonskurs. Noen kjemper for frihet. Andre kjemper for å ha rett og for å få og beholde makt. I disse dager er rettighetene og tryggheten til kvinner og barn et tema. Et tema jeg har vært inne på flere ganger tidligere i sammenheng med seksualisert vold og straff av kvinner. I disse dager kommer også spillefilmen "Suffragette" - historien om en av de mange kvinnene som kjempet for kvinners rettigheter i Europa for litt over 100 år siden. Kampen kan bli aktuell igjen.

Suffragettene - de første rødstrømpene
Kvinnene som startet kampen for kvinners rettigheter ble kalt suffragetter. De kjempet for retten til et fritt og selvstendig liv. Et liv hvor de helt og fullt kunne bestemme over seg selv, sin seksualitet, sin kropp og fremtid. De kjempet for retten til å ikke være eiendom. Retten til å velge ektefelle utfra kjærlighet og egne lyster. De kjempet for retten til å jobbe og ikke minst retten til å stemme ved valg. Dette var rettigheter alle menn hadde. Det vil si etterhvert fikk alle menn også retten til å stemme ved valg. Det hadde heller ikke de i utgangspunktet.

Moderne mennesker
Vi som vokser opp i dag har ikke opplevd noe annet. Vi har retten til å stemme. Til å ta høyere utdanning og velge yrke og jobb. Eller la være. Vi bestemmer selv (stort sett) over egen kropp, og om vi vil ha barn. Eller ikke. Og hvor mange barn vi eventuelt vil ha. Med den globaliseringen vi opplever i dag, ikke minst som følge av flyktningestrømmen fra den arabiske verden, opplever vi en hverdag i endring. Vi opplever at det er en risiko for å måtte ta denne kampen på nytt. Ikke på grunn av arabisk ondskap, men pga arabisk kultur, tro og samfunn, utviklet over generasjoner som de tar med seg hit. 

Det kommer i dag mange flyktninger. Mange fra ikke-vestlige land hvor kvinner fortsatt har en annen status enn menn. Kvinner bestemmer ikke over egen kropp og fremtid, de har ikke stemmerett og ikke frihet. Når det kommer mange som mener at det er den rette måten å strukturere samfunnet på, så får vi en utfordring. Kanskje vi på nytt må kjempe for  kvinners rett til å bestemme selv. 

Religionsfrihet og kvinnekamp
Dagens norske og vestlige samfunn er  sekularisert og relativt likestilte. Det er satt under press når det kommer mange flyktninger fra land med en kultur og religion som er helt annerledes enn vår. 

Bare for å legge den ballen død, så mener jeg at vi skal hjelpe flyktningene som best vi kan. Men vi skal også passe på å beskytte de verdier og det samfunnet vi har i dag. I denne sammenhengen tenker jeg på at kvinner er likestilt og ganske trygge. Med mange mennesker som er oppdratt annerledes, så kan det bli utfordringer. Vi kan få en ny kvinnekamp...For å beholde rettigheter vi i dag anser selvfølgelige.

Menneskerettigheter og forbud
Det har vært snakk om å forby bruk av heldekkende plagg som burka og niqab i norsk offentlighet. Motargumentene har vært religionsfrihet, kvinners rett til selv å velge og risikoen for at det strider mot menneskerettighetene (EMK).

De som er for forbud hevder dette er kvinneundertrykkende plagg, kvinnene bestemmer ikke dette selv og vi må frigjøre dem fra deres tillærte tankesett. Når vi ser bilder av hvor sekularisert og fritt både Afghanistan, Saudi-Arabia og Irak (?) var tidligere, så er ikke dette helt far fetched. For meg er ikke dette hovedpoeng uansett.

Ett sterkt argument for meg som jurist er selvsagt menneskerettighetene. Vi har vedtatt disse og skal gjøre vårt beste for å overholde dem.

Frankrike vedtok å forby heldekkende plagg. Norge har vurdert å gå etter, men har ikke turt enda. Man har vært redde for å bli dømt i den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Det skal visst være en menneskerett å gå i heldekkende plagg fordi det er religiøst. I 2014 avgjorde EMD at forbud ikke er et brudd på EMK.

EN fransk hjelpepleier tapte nylig også i EMD etter at hun ble nektet å bruke nikab på jobb.

Religionsfrihet
En jussprofessor har uttalt at dette er et nederlag for religionsfriheten. Det er jeg helt uenig i. På samme måten som ytringsfriheten begrenses pga andres opplevelse av ytringene, så må religionsutøvelsen kunne begrenses. De som tror og mener burka og niqab er riktig har fortsatt all mulighet til det i sine egne hjem. Dette er ikke mer enn hva man må kunne forvente i et moderne, skularisert og likestilt samfun

Personlig har jeg et behov for å kunne gjenkjenne de jeg snakker med. Jeg vil vite at de er like åpne i vårt åpne samfunn. Det å synes, å kunne festes på overvåkningskameraenes film, å vite at man ikke kan skjule kjønn og identitet bak klær er for meg viktig. Det har ingenting med religion å gjøre for min del. Det har med min opplevelse av trygghet å gjøre. At det kan fremme kvinnefrigjøring for de berørte kvinner er ikke negativt det heller.

Jeg er sjalu...

Jeg er sjalu. Rett og slett. Helt ærlig. Det er så mange å være sjalu på også, Alle du møter ila dagen. Alle som får være med deg og oppleve verden sammen med deg. Opplevelser jeg ikke får være en del av. Hendelser jeg kanskje ikke engang får høre om, men som er kjempeviktige for deg og som er med på å forme deg, her og nå, og i fremtiden.

Å dele hverdagen
Det er sikkert ikke bare jeg som har kjent på den følelsen. Følelsen av alt vi går glipp av. Det meste av hverdagen. Det meste av livet hvor vi er våkne. Den deler du med noen andre. Ikke meg. Andre. Gleder, sorger, snørr og tårer. Deles med noen andre enn meg.

Jeg vet at de ansatte i barnehagen er nesten like sterkt knyttet til deg som jeg er. Nesten. De elsker også alle barna. Men de vet at det er på lånt tid. Snart skal du videre. Jeg vet at snart er det noen andre du deler hverdagen med. Fortsatt ikke meg. Det er sårt. Jeg er mamman din. Du skulle vært med meg.

Selv om det er sårt, så vet jeg at du er i de beste hender. Jeg forguder barnehagen din. Jeg digger de som jobber der. Jeg ser hvor opptatt av deg og de andre barna de er. De tilrettelegger og tar hensyn. Til og med vi voksne opplever at vi blir tatt hensyn til.

Samfunnets organisering
Vi har organisert samfunnet slik at vi er mer våkne sammen med mennesker vi kanskje ikke egentlig liker fremfor de vi ønsker å være sammen med. Jeg tror ikke egentlig dette er noe nytt. I hodet mitt er det logisk at man organiserer seg slik at alle har ulike oppgaver. Når barna er større og ikke lenger avhengig av å henge fast i mor, så er det logisk at man har en "barnehage/skole". Kanskje de eldre, eller de som av andre grunner ikke kan delta i jakt, fangst og andre tyngre oppgaver har denne jobben.

Kort sagt så tror jeg oppgavefordeling er en naturlig måte å løse samfunnets oppgaver på. Men selvsagt blir det litt annerledes i et lite og lukket stammesamfunn sammenlignet med dagens store og åpne samfunn. Selv om du ikke er ansvarlig for barnepass, så er kanskje det geografiske og emosjonelle området langt mer begrenset. Du har mer å gjøre med barna uansett i forhold til hvordan vi moderne "siviliserte" mennesker lever.

Dette har jeg ikke belegg for å påstå som noen sannhet. Det er hva jeg tror...

Mannen min er mer med andre damer enn meg
Mannen min er mer sammen med andre damer enn med meg. Heldigvis er jeg ikke reelt sjalu. Spesielt fordi han jobber tett med enkelte. Noen navn gjentas ofte for å si det sånn. Flere av døgnets våkne timer bruker han på henne og dem enn på meg og oss. Det kunne vært duket for skikkelig intriger og sjalusidrama da. Men sånn er det jo. Arbeidsplassen består av både kvinner og menn. Derfor bruker vi mindre tid på de viktigste menneskene i livet vårt enn på de vi jobber sammen med. På en måte er det litt trist. På en måte er jeg misunnelig på bestevenninnen som er bonde og som jobber med mannen hver dag.

På en annen måte er det godt å savne. Godt å kjenne på at man er sjalu og ikke får ta del i alt i den andres liv. Da har man jo litt mer å snakke om også. Heldigvis er jeg også så trygg på Mannen og forholdet vårt at han får lov til å se på menyen ute, her hjemme kan han den jo utenat. Han får til og med lov å kommentere den. Men spise må han gjøre her hjemme.

Omgangssyke in da haws

Den velkjente lyden av barn som brekker seg. Gurglingen idet mageinnholdet kommer opp og plasket når det treffer do, gulv, seng osv. Herlige omgangssyke er på besøk.

Spysyke
Vi har egentlig vært heldig forskånet fra omgangssyke. Høvdingen og jeg hadde en eneste runde frem til han var seks år ca. Etter at Vesla kom har vi hatt langt større utfordringer. Forkjølelser, feber, influensa og etterhvert omgangssyke. Stort sett er det bare Vesla som blir syk og kaster opp. Denne gangen begynte Høvdingen. Kastet opp til han bare brakk seg og fikk opp magesyre natt til torsdag. Jeg får vondt i hele meg bare ved tanken.

Vi trodde, eller håpet, at vi var ferdig med det. Men dengang ei. I natt kastet Vesla opp. Hun lå selvsagt innerst i vår seng da det kom opp. Vi klarte - nesten - å redde sengen. Det er jo så herlig - oppkast, sengetøyskift, vask av seg selv og barn som er fulle av oppkast - midt på natten.

Så nå sitter vi hjemme alle sammen. To i sjaber form, Vesla også med feber, to voksne som venter på tur og håper Lille slipper unna.

God helg!

Små lykkepiller....to be continued

Har du små lykkepiller i hverdagen? Selv om vi forsøker å være blide og positive, så er det alltids dager man har behov for litt bistand til å løfte blikket og smile. Her tenker jeg å samle øyeblikk som har gjort meg lykkelig slik at jeg kan gå tilbake og kikke på dette når det er litt mindre lystig.

Årets første lykkepille

Det er vel egentlig lite som kan matche første gangen på året hvor jeg må ta på meg solbriller. Etter lang tid med lite sol og mye mørke, så er solbriller kjærkomment.

Bonuspille:

Sneen smelter!

Årets andre lykkepille

Sneen smelter mer.

Himmelen er knallblå og solen varmer - inne i hvertfall. Det lukter varmere tider og så lukker vi øynene for spådommer om mer kulde.

Mer lykke

Behov for farger

Med våren og lyset så kommer også inspirasjonen og lysten på farger.