Mange i det moderne samfunn fjerner mandlene. Det er visst både vondt, og ikke uten risiko. Nå skal Vesla vurderes for operasjon.
Mandler
Hos oss har vi alle "utfordrende" mandler. Mannens to store har fjernet enten både mandler og polypper, eller bare polypper. Høvdingen fikk fjernet sine mandler for fire år siden. Mannen fjernet sine i voksen alder. Jeg fjernet mine samtidig som Høvdingen fjernet sine. Nå skal Vesla vurderes for kirurgi.
Vesla har ikke mye halsbetennelse som slår henne ut. Hun har digre mandler, med store groper. Om de gropene er fordi hun har hatt infeksjoner, eller hun får infeksjoner fordi bakterier samler seg der vet jeg ikke. Men jenta på 3 år snorker som en fyllik, det lukter råttent kjøtt av munnen hennes og hun er konstant forkjølet med rennende nese. Siste tilskuddet er øreverk. Høvdingen hadde flere runder med øreverk som liten. I dag er det helt uproblematisk.
Laseroperasjon
Da jeg fikk fjernet mine mandler var jeg voksen. Det skal være fryktelig smertefullt å fjerne mandlene som voksen, men jeg fant en som gjorde det med laser. Jeg fikk smertestillende, men måtte være våken. Det var ubehagelig med lukt av svidd kjøtt - rett og slett kremert mandel. De var visst så råtne at de bare forvitret. Legen ble så ivrig at han nesten glemte å la meg puste innimellom :-D Operasjonen var over på null tid, jeg hadde en dag hjemme fra jobb, og så var jeg tilbake. Jeg måtte ta det litt med ro, for det er risiko for styrtblødninger også med den operasjonen. Noen dager var jeg hes i stemmen også. Men så var jeg frisk og rask igjen. Dessverre er dette en operasjon bare noen få leger i Norge utfører. De andre fjerner på mer tradisjonelt vis.
Barn og narkose
Da Høvdingen skulle opereres hadde jeg ham i armene da han fikk sprøyten som skulle få ham til sovne. Innimellom skulle jeg ønske jeg var litt mer tillitsfull, kunnskapsløs og naiv. Jeg vet at det er en risiko ved alle operasjoner. Jeg vet at narkose er en risiko. Jeg vet også at det går helst bra - selv der det skulle bli styrtblødning.
I forkant av operasjonen hadde en kollega av meg advart om den forferdelige følelsen av at barnet blir helt slapt i armene dine når narkosen slår inn. Likevel var jeg ikke forberedt. Fra å sitte og overbevise en litt motvillig fireåring om at det går bra. Det er bare et lite stikk i armen, til å sitte med en gutt som var helt og fullstendig livløs. Det var forferdelig!!! Jeg visste jo at alt var bra, men alle instinktene mine ropte at han var død. En grusom følelse.
Nå skal jeg gjennom dette med Vesla. Sånn som Lille snorker, så overrasker det meg ikke om vi får en runde om tre år også. Det går bra, men jeg er likevel full av spøkelser i forhold til inngrepet.
For de som er interessert har folkehelsesinstituttet laget litt informasjon om mandler og fjerning
torsdag 28. januar 2016
onsdag 27. januar 2016
En ny vår
I dag er det mildt og fint ute. Det drypper fra taket. Solen har varmet , i ca fem minutter. Fuglene kvitret. Vi vet at vinteren kommer tilbake. Lure-vår!
Varmemenneske
Jeg er et utpreget varmemenneske. Jeg foretrekker sol, varme og svette fremfor kulde, ski og sne. Egentlig burde jeg flyttet til syd-Spania eller tilsvarende. Det er klimatiske forhold som passer meg bedre. Både utfra preferanser, men også utfra fysikk.
Jeg har slitt med fibromyalgi i mange år. På barneskolen allerede begynte jeg å merke smerter i hendene. Jeg var gjentatte ganger hos legen fordi vi trodde jeg hadde senebetennelse. De fant aldri noe, men jeg hadde ikke noe mindre vondt. En periode brukte jeg lærmansjetter som mine foreldre hadde brukt til behandling av senebetennelse. Det hjalp. Sannsynligvis var det med på å gi litt press, litt varme og litt avlastning. Mange år gikk før jeg fikk diagnosen. Deretter gikk det enda noen år før jeg fikk hjelp. Heldigvis fungerer legestanden bedre i forhold til den diagnosen i dag enn dengang da. Jeg har vel et lite problem med respekt for skolemedisin og skolemedisinere etter de rundene.
FIbromyalgi liker ikke kulde. I hvertfall ikke min. Enda verre er det om det er fuktig. Tørt og varmt klima er bra. Sånn at jeg blir gjennomvarm helt inn i kjernen av musklene. Det er best. Det er ikke så lett å få til. Ikke i Norge. Noen ganger tvinger jeg kroppen og hodet til å virke. Ren skjær vilje. Symptomer som følger med diagnosen er konsentrasjonsvansker og problemer med hukommelsen. Det stemmer bra det....
Lure-vår
Ettersom kroppen min liker å være gjennomvarm, liker sommer, så ble jeg sånn virkelig glad inni meg da det var antydning til vår ute i går. Selv om jeg vet at det skal fryse på igjen over helgen. Man må nyte det så lenge det varer tenker jeg. Nå er det sånn at jeg kan begynne å trille med Lille også. Uavhengig av om det fryser på igjen. Satser på en trilletur ila neste uke senest. Denne uken går...
Rart hvordan tiden bare rusler avgårde. Du merker det ikke egentlig. Øyeblikk på øyeblikk. Ene avløser det andre. Sømløst. I en evig strøm. Derfor er det så viktig å være tilstede her og nå. For øyeblikket er for evig borte i det det dukket opp .
Men snart er det vår. Snart er det sommer. Det er allerede lysere ute. I mellomtiden skal jeg nyte at det spirer og gror inne.
Potteplanter
Før jul var det varme og kalde perioder. I en av de varme periodene tok gubben inn en kvist fra en busk som vi kaller gullregn, men som ikke heter det. Julaften hadde vi masse små gule blomster, og nå har vi en gren med grønne blader - i hvertfall om vi husker å gi den vann... SÅ inntil videre får våren min bestå av innevår.
Orkide mot sne :-) Julens svibel (den ene) blomstrer nå. Avokadoplante av en sten.
Et forsøk på å plante en chilli-plante. De skal jo Her skal vi så frø når våren er nærmere.
være ganske enkle, ikke sant? Foreløpig har jeg Jeg koser meg masse med å se hva jeg får til av
bare fått en laaaaaang plante :-/ frø osv fra maten vi spiser. Fikk noen supre tomater i fjor
Ha en god siste januar-uke i 2016!
Varmemenneske
Jeg er et utpreget varmemenneske. Jeg foretrekker sol, varme og svette fremfor kulde, ski og sne. Egentlig burde jeg flyttet til syd-Spania eller tilsvarende. Det er klimatiske forhold som passer meg bedre. Både utfra preferanser, men også utfra fysikk.
Jeg har slitt med fibromyalgi i mange år. På barneskolen allerede begynte jeg å merke smerter i hendene. Jeg var gjentatte ganger hos legen fordi vi trodde jeg hadde senebetennelse. De fant aldri noe, men jeg hadde ikke noe mindre vondt. En periode brukte jeg lærmansjetter som mine foreldre hadde brukt til behandling av senebetennelse. Det hjalp. Sannsynligvis var det med på å gi litt press, litt varme og litt avlastning. Mange år gikk før jeg fikk diagnosen. Deretter gikk det enda noen år før jeg fikk hjelp. Heldigvis fungerer legestanden bedre i forhold til den diagnosen i dag enn dengang da. Jeg har vel et lite problem med respekt for skolemedisin og skolemedisinere etter de rundene.
FIbromyalgi liker ikke kulde. I hvertfall ikke min. Enda verre er det om det er fuktig. Tørt og varmt klima er bra. Sånn at jeg blir gjennomvarm helt inn i kjernen av musklene. Det er best. Det er ikke så lett å få til. Ikke i Norge. Noen ganger tvinger jeg kroppen og hodet til å virke. Ren skjær vilje. Symptomer som følger med diagnosen er konsentrasjonsvansker og problemer med hukommelsen. Det stemmer bra det....
Lure-vår
Ettersom kroppen min liker å være gjennomvarm, liker sommer, så ble jeg sånn virkelig glad inni meg da det var antydning til vår ute i går. Selv om jeg vet at det skal fryse på igjen over helgen. Man må nyte det så lenge det varer tenker jeg. Nå er det sånn at jeg kan begynne å trille med Lille også. Uavhengig av om det fryser på igjen. Satser på en trilletur ila neste uke senest. Denne uken går...
Rart hvordan tiden bare rusler avgårde. Du merker det ikke egentlig. Øyeblikk på øyeblikk. Ene avløser det andre. Sømløst. I en evig strøm. Derfor er det så viktig å være tilstede her og nå. For øyeblikket er for evig borte i det det dukket opp .
Men snart er det vår. Snart er det sommer. Det er allerede lysere ute. I mellomtiden skal jeg nyte at det spirer og gror inne.
Potteplanter
Før jul var det varme og kalde perioder. I en av de varme periodene tok gubben inn en kvist fra en busk som vi kaller gullregn, men som ikke heter det. Julaften hadde vi masse små gule blomster, og nå har vi en gren med grønne blader - i hvertfall om vi husker å gi den vann... SÅ inntil videre får våren min bestå av innevår.
Det er litt synd på denne akkurat nå ettersom vi hadde glemt å gi den vann. Noen som kan fortelle hva den heter?
Orkide mot sne :-) Julens svibel (den ene) blomstrer nå. Avokadoplante av en sten.
Heller sent enn aldri kanskje
Et forsøk på å plante en chilli-plante. De skal jo Her skal vi så frø når våren er nærmere.
være ganske enkle, ikke sant? Foreløpig har jeg Jeg koser meg masse med å se hva jeg får til av
bare fått en laaaaaang plante :-/ frø osv fra maten vi spiser. Fikk noen supre tomater i fjor
Flott utsikt her... om sommeren
Ha en god siste januar-uke i 2016!
tirsdag 26. januar 2016
Lykken er...
Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine.
Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.
Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.
Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.
Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.
Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.
Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:
LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.
Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg. Sånn etterhvert.
Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.
Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.
Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.
Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.
Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.
Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:
LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.
Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg. Sånn etterhvert.
mandag 25. januar 2016
Jeg HAR rett!!
Jeg har rett. Du tar feil. Jeg er villig til å slå deg i hodet for å (over)bevise deg om at jeg har rett og du tar feil. Hvorfor er det så viktig for oss å ha rett?
Sannheten
Jeg har vært opptatt av at jeg skal ha rett. Jeg skal anerkjennes for at jeg har rett, for at jeg kan og for at jeg vet best. Jeg har etterhvert lært at jeg ikke alltid har rett. Jeg vet ikke nødvendigvis best, og jeg kan ikke alltid. Det viktigste jeg har lært etterhvert er at det ikke er så farlig om jeg anerkjennes for at jeg har rett.
Mange opplever nok at det å få anerkjennelse for at man har rett er med på å bekrefte hvem man er. Egenverdet. Egoet får en boost. Jeg vil påstå at dette er en illusjon, noe som hindrer deg i utvikling og definitivt ikke er med på å gjøre deg lykkeligere
Min mor var opptatt av å lære meg at jeg ikke eier sannheten. Og det er helt riktig. I min verden, virkeligheten slik jeg opplever og oppfatter den, så sitter jeg på sannheten. Min sannhet i min verden. I din verden sitter du på din sannhet. Problemet oppstår når din og min sannhet ikke er den samme, selv om vi snakker om samme ting eller hendelse
Respekt
Det å eie egen sannhet og respektere at den sannheten ikke er universell hjelper virkelig ingenting i forhold til utvikling dersom det også resulterer i at du ikke respekterer at andre eier sin sannhet. Jeg ser til stadighet at folk skal forsøke å overbevise verden rundt dem om at deres sannhet er den rette. Den som skal følges og etterleves. At det er den objektive sannheten.
Jeg tror ikke objektiv sannhet eksisterer. Til det er mennesket for subjektivt. Kan vi ikke la være å presse egen sannhet og egne preferanser på andre? Hvorfor skal vi på død og liv "misjonere" enten det er religiøst eller ikke.
Snåsamannen
Nå er det laget en film om Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsamannen. Han hevdes å ha overnaturlige evner, såkalte varme hender, slik at han kan heale sykdommer og skavanker. Det jeg ikke skjønner er at mange blir så provosert av dette. Noen hevder at de har blitt friske og har fått et bedre liv av å møte Snåsamannen. Flott tenker jeg. Supert! Det er mer mellom himmel og jord enn noe annet sted. Ikke alt kan forklares, eller behøver å forklares. Vi kan alle være lykkelige tilhengere av det vi selv velger å være tilhengere av.
Men neida. Vi kan ikke det. Noen blir så innmari provosert av at enkelte individer har en evne de selv hverken har eller kan forklare. Da ropes det placebo og sjarlatan umiddelbart. For all del, det er mange som er sjarlataner, og det er ikke greit. Vi skal ikke akseptere de som driver med lureri, enten det er alternativ medisin eller skolemedisin. Men er det viktigste at noen blir friske og får det bedre? Eller er det viktigste at forskning og skolemedisinen kan forklare det?
Placebo
Jeg har forsøkt å lese Placebodefekten av Tjomlid. Den er sikkert riktig, viktig osv. Men jeg klarte ikke å lese den. Det var så åpenbart at han var negativ til alt alternativt fra starten av. Han var ute etter å finne feil og mangler, og for all del, det er lurt å være skeptisk. Men du ser det du har bestemt deg for å se. Jeg må nok forsøke å lese ham igjen en annen gang.
Men det hadde vært fint om ikke alle var så opptatt av å ha rett. Hvis du skal diskutere bare for å diskutere eller overbevise den du diskuterer med, så kan du kanskje la være? Det er supert om man utvider horisonter og lærer noe nytt, men kan ikke det være opp til den enkelte? Om jeg spør deg om noe, så er det fordi jeg er nysgjerrig på ditt perspektiv, ikke fordi jeg skal overbevises til å konvertere til hva-det-enn-gjelder. Jeg ønsker en gjensidig respekt for hverandres tro og at nysgjerrighet er kun det. IS og midtøsten er et dagsaktuelt eksempel på hvor galt det kan gå om man på død og liv skal overbevise andre om at man sitter på sannheten.
Sannheten
Jeg har vært opptatt av at jeg skal ha rett. Jeg skal anerkjennes for at jeg har rett, for at jeg kan og for at jeg vet best. Jeg har etterhvert lært at jeg ikke alltid har rett. Jeg vet ikke nødvendigvis best, og jeg kan ikke alltid. Det viktigste jeg har lært etterhvert er at det ikke er så farlig om jeg anerkjennes for at jeg har rett.
Mange opplever nok at det å få anerkjennelse for at man har rett er med på å bekrefte hvem man er. Egenverdet. Egoet får en boost. Jeg vil påstå at dette er en illusjon, noe som hindrer deg i utvikling og definitivt ikke er med på å gjøre deg lykkeligere
Min mor var opptatt av å lære meg at jeg ikke eier sannheten. Og det er helt riktig. I min verden, virkeligheten slik jeg opplever og oppfatter den, så sitter jeg på sannheten. Min sannhet i min verden. I din verden sitter du på din sannhet. Problemet oppstår når din og min sannhet ikke er den samme, selv om vi snakker om samme ting eller hendelse
Respekt
Det å eie egen sannhet og respektere at den sannheten ikke er universell hjelper virkelig ingenting i forhold til utvikling dersom det også resulterer i at du ikke respekterer at andre eier sin sannhet. Jeg ser til stadighet at folk skal forsøke å overbevise verden rundt dem om at deres sannhet er den rette. Den som skal følges og etterleves. At det er den objektive sannheten.
Jeg tror ikke objektiv sannhet eksisterer. Til det er mennesket for subjektivt. Kan vi ikke la være å presse egen sannhet og egne preferanser på andre? Hvorfor skal vi på død og liv "misjonere" enten det er religiøst eller ikke.
Snåsamannen
Nå er det laget en film om Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsamannen. Han hevdes å ha overnaturlige evner, såkalte varme hender, slik at han kan heale sykdommer og skavanker. Det jeg ikke skjønner er at mange blir så provosert av dette. Noen hevder at de har blitt friske og har fått et bedre liv av å møte Snåsamannen. Flott tenker jeg. Supert! Det er mer mellom himmel og jord enn noe annet sted. Ikke alt kan forklares, eller behøver å forklares. Vi kan alle være lykkelige tilhengere av det vi selv velger å være tilhengere av.
Men neida. Vi kan ikke det. Noen blir så innmari provosert av at enkelte individer har en evne de selv hverken har eller kan forklare. Da ropes det placebo og sjarlatan umiddelbart. For all del, det er mange som er sjarlataner, og det er ikke greit. Vi skal ikke akseptere de som driver med lureri, enten det er alternativ medisin eller skolemedisin. Men er det viktigste at noen blir friske og får det bedre? Eller er det viktigste at forskning og skolemedisinen kan forklare det?
Placebo
Jeg har forsøkt å lese Placebodefekten av Tjomlid. Den er sikkert riktig, viktig osv. Men jeg klarte ikke å lese den. Det var så åpenbart at han var negativ til alt alternativt fra starten av. Han var ute etter å finne feil og mangler, og for all del, det er lurt å være skeptisk. Men du ser det du har bestemt deg for å se. Jeg må nok forsøke å lese ham igjen en annen gang.
Men det hadde vært fint om ikke alle var så opptatt av å ha rett. Hvis du skal diskutere bare for å diskutere eller overbevise den du diskuterer med, så kan du kanskje la være? Det er supert om man utvider horisonter og lærer noe nytt, men kan ikke det være opp til den enkelte? Om jeg spør deg om noe, så er det fordi jeg er nysgjerrig på ditt perspektiv, ikke fordi jeg skal overbevises til å konvertere til hva-det-enn-gjelder. Jeg ønsker en gjensidig respekt for hverandres tro og at nysgjerrighet er kun det. IS og midtøsten er et dagsaktuelt eksempel på hvor galt det kan gå om man på død og liv skal overbevise andre om at man sitter på sannheten.
fredag 22. januar 2016
Kvinner og idrettspolitikk
De siste dagenes nyhetsoppslag viser en sørgelig underrepresentasjon av kvinner i idrettspolitikken. Den ene siden mener det er et tap og at man må kvotere inn kvinner. Den andre hevder det er fordi kvinner mangler ambisjoner.
Kjønnskvotering
VG har i tre artikler de siste dagene satt lys på idrettspolitikken, her, her og her. Det er klassisk kjønnsargumentasjon, egentlig fra begge sider. Personlig er jeg i beste fall skeptisk til kjønnskvotering. Samtidig har jeg blitt mindre skeptisk og kategorisk med årene. Jeg ser at alle miljø rett og slett blir bedre av at man er et mangfold. Da lærer man også respekt og man finner andre løsninger.
Mange posisjoner i verden tildeles - gjerne uten forutgående åpen eller offentlig søknadsprosess. Også i det offentlige har man funnet smutthull som gjør dette mulig. Den som sitter med makten i tilsettingsprosesser, gir posisjonen til en som vedkommende ønsker inn. Helt i Harald Eias ånd, så tilsetter nok derfor menn andre menn. Se hans kronikk om Menn som elsker menn. Dessverre mister de helheten i prosessen. De ser ikke at ulikhet og forskjeller kan drive livet, idretten, arbeidsplassen osv videre.
Bare kvinner er bedre enn bare menn
Hadde kvinner styrt verden så ville den vært et bedre sted. Hørt den før? Skikkelig sprøyt og pølsevev! Det ville ikke vært mindre krig, sult og nød. Det ville bare vært andre grunner. Det er snakk om menneskelige egenskaper og mekanismer. Ikke kjønnslige.
Min arbeidsplass består i stor grad av kvinner. Noen få menn. Oppover i systemet er det litt både og. Men lokalt er vi stort sett kvinner. Har vi det bedre enn anleggsarbeiderne som ofte har overvekt av menn? Neppe! Vi burde kvotert inn menn. Dessverre er stort sett kvinnene bedre kvalifisert, slik at det ikke er noen menn å kvotere.
Makt er en menneskelig mekanisme. Vi blir alle påvirket av å ha makt, og vi ønsker alle makt i en eller annen grad. Det er ikke slik at dette er begrenset til menn, eller noen få individer. Likevel er det slik at det er flest menn med "makt" i styrerom, i lederposisjoner. Det er sikkert mange grunner til dette og forskjellige varianter ulike steder. Jeg har noen tanker om årsaker, men det er ikke hovedpoenget mitt her. Poenget er ikke hvorfor, men at bedriften, idretten, hvadetennmåttevære ville blitt driftet bedre med kvinner og menn.Vi er like. Vi er ulike. Vi utfyller hverandre. Vi hjelper hverandre å få frem det beste - og det verste.
Jeg ser i idretten jeg selv driver med. Der er det mange menn. Det er mye makt. Det er mye politikk. Det er mye rot. De hadde hatt svært godt av å få inn noen kvinner. Men det må være tøffe damer med sine meningers mot. Gode strateger. Flinke manipulatorer. Ja, faktisk må de kunne manipulere. De må kunne overbevise.
Hvordan skal vi kunne oppnå en likere fordeling? Jeg vet ikke. Kanskje jeg selv skal stille til et verv?
Kjønnskvotering
VG har i tre artikler de siste dagene satt lys på idrettspolitikken, her, her og her. Det er klassisk kjønnsargumentasjon, egentlig fra begge sider. Personlig er jeg i beste fall skeptisk til kjønnskvotering. Samtidig har jeg blitt mindre skeptisk og kategorisk med årene. Jeg ser at alle miljø rett og slett blir bedre av at man er et mangfold. Da lærer man også respekt og man finner andre løsninger.
Mange posisjoner i verden tildeles - gjerne uten forutgående åpen eller offentlig søknadsprosess. Også i det offentlige har man funnet smutthull som gjør dette mulig. Den som sitter med makten i tilsettingsprosesser, gir posisjonen til en som vedkommende ønsker inn. Helt i Harald Eias ånd, så tilsetter nok derfor menn andre menn. Se hans kronikk om Menn som elsker menn. Dessverre mister de helheten i prosessen. De ser ikke at ulikhet og forskjeller kan drive livet, idretten, arbeidsplassen osv videre.
Bare kvinner er bedre enn bare menn
Hadde kvinner styrt verden så ville den vært et bedre sted. Hørt den før? Skikkelig sprøyt og pølsevev! Det ville ikke vært mindre krig, sult og nød. Det ville bare vært andre grunner. Det er snakk om menneskelige egenskaper og mekanismer. Ikke kjønnslige.
Min arbeidsplass består i stor grad av kvinner. Noen få menn. Oppover i systemet er det litt både og. Men lokalt er vi stort sett kvinner. Har vi det bedre enn anleggsarbeiderne som ofte har overvekt av menn? Neppe! Vi burde kvotert inn menn. Dessverre er stort sett kvinnene bedre kvalifisert, slik at det ikke er noen menn å kvotere.
Makt er en menneskelig mekanisme. Vi blir alle påvirket av å ha makt, og vi ønsker alle makt i en eller annen grad. Det er ikke slik at dette er begrenset til menn, eller noen få individer. Likevel er det slik at det er flest menn med "makt" i styrerom, i lederposisjoner. Det er sikkert mange grunner til dette og forskjellige varianter ulike steder. Jeg har noen tanker om årsaker, men det er ikke hovedpoenget mitt her. Poenget er ikke hvorfor, men at bedriften, idretten, hvadetennmåttevære ville blitt driftet bedre med kvinner og menn.Vi er like. Vi er ulike. Vi utfyller hverandre. Vi hjelper hverandre å få frem det beste - og det verste.
Jeg ser i idretten jeg selv driver med. Der er det mange menn. Det er mye makt. Det er mye politikk. Det er mye rot. De hadde hatt svært godt av å få inn noen kvinner. Men det må være tøffe damer med sine meningers mot. Gode strateger. Flinke manipulatorer. Ja, faktisk må de kunne manipulere. De må kunne overbevise.
Hvordan skal vi kunne oppnå en likere fordeling? Jeg vet ikke. Kanskje jeg selv skal stille til et verv?
torsdag 21. januar 2016
Lever du i fremtiden? Eller fortiden? Alle snakker om å gripe nået, bruke mulighetene, men er det så lett?
Lev i nået - grip dagen
Den vel voksne generasjonen, de som har skjønt at hver dag er en gave de skal ivareta, at hvert øyeblikk forsvinner like raskt som det dukket opp, de anbefaler at vi skal gripe dagen. Til stadighet hører vi at det beste rådet som gis er å nyte øyeblikket, gripe dagen, ikke ta alt så seriøst. Det ordner seg.
Hva betyr egentlig dette? Livet er en lang rekke med øyeblikk. Egentlig er det et eneste langt øyeblikk. Tiden er en illusjon og det eneste vi egentlig kan gjøre er å eksistere i det som er akkurat nå. Fortiden er over. Det er historie. Det kan man ikke gjøre noe med. Fremtiden er også en illusjon. Det er våre håp, ønsker og drømmer for hva som skal kunne skje senere. Det ER ingenting. Det kan bli noe. Det eneste vi har er nå.
Det jeg har og eneste jeg kan være i akkurat i skrivende stund er en iskald dag, fyr på peisen og med en baby sovende på magen. Jeg kan ikke være i noe annet, for det er det eneste som er akkurat nå. Det skal innrømmes at det er et ganske deilig sted å være akkurat nå også.
Det ordner seg
En annen side ved å akseptere din nåværende situasjon, er å akseptere at alt ordner seg. Det er ingen grunn til å være bekymret. Bekymringer endrer ingen situasjon, hverken fortidig eller fremtidig. Hvordan skal en tanke (bekymring) kunne endre det som enda er en fantasi, en illusjon (fremtiden)? Bare for å poengtere, så mener jeg ikke at alt flyter, man ikke har noe ansvar for seg selv osv. Du må gripe din egen livssituasjon, tilrettelegge der og ta nødvendige hensyn til at du må få dekket primærbehovene. Men hjelper det å være bekymret for alt mulig? Nei, det gjør ikke det.
Alt ordner seg. Alt går over. Det blir som det blir. Mange floskler. Mange klisjeer. Men som vanlig så er det faktisk et poeng bak flosklene og klisjeene. Alt ordner seg. Har du noensinne opplevd at ting ikke ordnet seg? Det ble kanskje ikke helt sånn som du planla, eller på den måten du planla, men alt ordner seg. Vi må akseptere situasjonen og at mye rett og slett er utenfor vår kontroll, slik at resultatet blir som alle elementene gjør at de blir. Aksepter at det som er, er, og at det som kommer det kommer.
Nyt verden som den er. Akkurat her. Akkurat nå.
Lev i nået - grip dagen
Den vel voksne generasjonen, de som har skjønt at hver dag er en gave de skal ivareta, at hvert øyeblikk forsvinner like raskt som det dukket opp, de anbefaler at vi skal gripe dagen. Til stadighet hører vi at det beste rådet som gis er å nyte øyeblikket, gripe dagen, ikke ta alt så seriøst. Det ordner seg.
Hva betyr egentlig dette? Livet er en lang rekke med øyeblikk. Egentlig er det et eneste langt øyeblikk. Tiden er en illusjon og det eneste vi egentlig kan gjøre er å eksistere i det som er akkurat nå. Fortiden er over. Det er historie. Det kan man ikke gjøre noe med. Fremtiden er også en illusjon. Det er våre håp, ønsker og drømmer for hva som skal kunne skje senere. Det ER ingenting. Det kan bli noe. Det eneste vi har er nå.
Det jeg har og eneste jeg kan være i akkurat i skrivende stund er en iskald dag, fyr på peisen og med en baby sovende på magen. Jeg kan ikke være i noe annet, for det er det eneste som er akkurat nå. Det skal innrømmes at det er et ganske deilig sted å være akkurat nå også.
Det ordner seg
En annen side ved å akseptere din nåværende situasjon, er å akseptere at alt ordner seg. Det er ingen grunn til å være bekymret. Bekymringer endrer ingen situasjon, hverken fortidig eller fremtidig. Hvordan skal en tanke (bekymring) kunne endre det som enda er en fantasi, en illusjon (fremtiden)? Bare for å poengtere, så mener jeg ikke at alt flyter, man ikke har noe ansvar for seg selv osv. Du må gripe din egen livssituasjon, tilrettelegge der og ta nødvendige hensyn til at du må få dekket primærbehovene. Men hjelper det å være bekymret for alt mulig? Nei, det gjør ikke det.
Alt ordner seg. Alt går over. Det blir som det blir. Mange floskler. Mange klisjeer. Men som vanlig så er det faktisk et poeng bak flosklene og klisjeene. Alt ordner seg. Har du noensinne opplevd at ting ikke ordnet seg? Det ble kanskje ikke helt sånn som du planla, eller på den måten du planla, men alt ordner seg. Vi må akseptere situasjonen og at mye rett og slett er utenfor vår kontroll, slik at resultatet blir som alle elementene gjør at de blir. Aksepter at det som er, er, og at det som kommer det kommer.
Nyt verden som den er. Akkurat her. Akkurat nå.
onsdag 20. januar 2016
Nyttårsball
Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??
Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.
Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!
Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?
Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.
Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.
Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.
Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.
Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.
Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.
Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!
Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?
Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.
Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.
Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.
Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.
Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.
Abonner på:
Innlegg (Atom)