Nyttårsball

Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??

Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.

Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!

Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?

Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.

Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.

Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å  ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.

Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.

Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.