Ammetåke

Mange har snakket om ammetåke. Gubben påstår jeg har vært preget av det siden en god stund før fødselen. Jeg har venninner som har låst ytterdøren på huset og gått fra nøkkelen i låsen. Selv har jeg tenkt at jeg ikke er så preget. Men er nå det helt sant?

Hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi? 
Røverne i Kardemommeby var vel kanskje ikke plaget av ammetåke, selv om de aldri fant noen ting. De var i grunnen bare godt gammeldags rotete. Det kan gi mer enn nok utfordringer det også. Selv er jeg jo veldig systematisk og pertentelig, egentlig - syns jeg selv i hvertfall. Jeg vet alltid (Nesten) hvor mobil, nøkler og lommebok er. De tre viktigste tingene.

Selv om jeg ikke har glemt mobilen i kjøleskapet, puttet melken i peisen eller tilsvarende tåkete ting, så er jeg redd for å gjøre nettopp noen virkelig dumme ammetåketing. Jeg frykter aller mest at jeg skal gjøre noe som går utover barna. Glemme dem igjen ett eller annet sted for eksempel.

Hva glemte jeg?
Jeg leverer de to store hver dag. Hver eneste dag på vei hjem ser jeg for meg at jeg har satt fra meg bilstolen med Lille i og at hun står igjen i barnehagen eller i veikanten. Altså, jeg setter henne jo ikke fra meg annet enn inne i barnehagen mens jeg hjelper Vesla. Men likevel....

I dag klarte jeg likevel å rote. Jeg har ikke glemt noen av barna og ingen skade skjedd. Da jeg kom hjem og skulle gripe håndvesken (som egentlig er mer som en liten bag å regne), så var den ikke der! Bilstolen med Lille hadde jeg kjent etter flere ganger på vei, i tillegg til at hun knirket litt så jeg hørte at hun var med. Men vesken min, der hvor bleieskift, lommebok osv lå, den var ikke med. Den sto igjen i barnehagen!! Heldigvis har vi kodelås så jeg kom meg inn uten å måtte reise tilbake for å hente vesken.Det hadde nok blitt kaos ettersom Vesla gjerne ville være hjemme (og kjede seg) i dag. Nå gjenstår det å se om Mannen husker å ta den med hjem for meg.

Hormonmonstre
Apropos hormonmonstre så har jeg flere av dem. Jeg har ganske mange faktisk. Den svake nakken og det digre hodet til disse små er noe av det som skremmer meg mest. Her snakker vi om frykt for at det skal falle av. Enten ved at jeg dunker hodet deres i en dørkarm, en hun kommer og river av dem hodet eller tilsvarende. Noe særlig mer endelig finner man ikke. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med i samme grad nå som da Høvdingen var helt ny. Jeg har blitt roligere for hvert barn som har kommet. Nå er jeg som sagt mest redd for å glemme igjen barna i veikanten...