En fødsel er vel det mest intime, intense og forvirrende man kan oppleve. I hvertfall første gangen. Har du gjort det før så vet du jo hva du kan forvente og hva som foregår, både rundt deg og med deg.
En fin opplevelse er avhengig av mange ting. Trygghet ift sykehus og jordmor selvsagt. Men forholdene rundt deg, som økonomi, forholdet til pappaen, jobb osv har også utrolig stor betydning både for svangerskapet, fødselen og tiden etterpå. Jeg har merket meg enorme forskjeller i mine egne opplevelser som svanger, fødende og i barsel, alt avhengig av situasjonen i livet mitt.
Høvdingen
Da jeg gikk ned førstemann så leste jeg alt jeg kom over. Veldig akademisk riktig. Teoretisk var jeg godt forberedt. Jeg var ikke forberedt på svangerskapsforgiftning. Jeg følte jeg tipp topp og i knallform. Det er ikke noe særlig å da få beskjed om å sitte rolig og ikke gjøre noe siste del av svangerskapet. Kroppen var råtten, jeg la på meg over 30 kg, formen var på bånn. Humøret var forsåvidt godt. Økonomisk hadde jeg det trangt, og selv om barnets far stilte opp en god del, så var jeg alene. Jeg bodde på denne tiden i Finnmark, og visste at jeg ville flytte sørover etterhvert og at faren da ikke ville være med. Jeg var med andre ord mentalt forberedt på å være alenemamma.
Under fødselen var pappan superflink! Han skal bare ha ros at han stilte opp og han gjorde så godt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig.
På grunn av forgiftningen, som ikke utviklet seg til akutt preeklampsi, så ble jeg satt igang. På sykehuset spurte jeg om jeg kunne få kattunger i stedetfor. Jeg skjønte jo at nå skulle jeg gjennom ganske enorme smerter. Men snodig nok sa de nei...
Jeg sa nei til epidural. Dumme meg. Jeg ønsket meg mest mulig naturlig fødsel og ville klare meg med lystgass. Dumme meg. Fordi jeg fikk stikkpiller som satte igang fødselen, så fikk jeg "doble" rier. Vanligvis varer de ikke så lenge, og du har greit med pause mellom. Mine varte i 45 sekunder, og jeg hadde 15 sekunder pause. Det var vondt det.
Heldigvis har ikke jeg spesielt langdryge fødsler. Riene startet rundt 2130, og Høvdingen kom i en rasende fart 0241. Noen sting ble det fordi han kom så fort.
Det jeg har merket meg mest i forhold til denne fødselen, er at jeg ikke klarte å slappe av og puste tilstrekkelig. Jeg klarte ikke å la kroppen jobbe, og jobbe med den. Smertene gjorde at jeg var anspent. I tillegg var jeg ikke trygg i situasjonen, hverken fødselssituasjonen eller situasjonen min.
Min manglende trygghet gjorde nok også at tilknytningen ikke var der momentant. Beskytterinstinktet og stoltheten over det fantastisk fine barnet jeg hadde produsert var der. Men den enorme lykkerusen man har snakket om, den var ikke der. Jeg er tigermamma, ikke forsøk å tull med barnet, men noen rosa boble fordi jeg var blitt mamma, den var ikke der. På den annen side så kom den etterhvert, og den kjærligheten jeg føler for Høvdingen er enorm og altoppslukende.
Vesla
Da jeg skulle ha vesla var livet veldig annerledes. Vi var to som skulle gjøre dette sammen. Jeg hadde gjort det før og visste at jeg ville få det til. Jeg visste også at jeg klarer meg, om så alene, dersom det skulle være nødvendig. Jeg var derfor mye roligere i forhold til denne fødselen. Jeg hadde Mannen, jeg hadde bistand fra foreldrene mine. Ting var mer på stell. Det at forholdet til Mannen var ganske ferskt, vi hadde et kaotisk hus vi holdt på å gjøre i stand og flytte inn i, gjorde nok at jeg var litt for stressa til å kunne nyte tiden fullt ut. At jeg fikk bekkenløsning rundt tre måneder ut i svangerskapet, og endte med å bli sofaliggende hjalp ikke. Men likevel var det en tryggere og mer stabil situasjon enn første gangen.
En uke før termin, midt i romjulen, dro Mannen og Høvdingen ut for å mate fuglene ved havet. Jeg orket ikke å være med fordi jeg var litt småkvalm og generelt uvel. De var tilbake ca 1430, og det passet bra. Jeg lå på sofaen og sov. Slamringen i bildørene da de kom hjem vekket meg, og jeg reiste meg for et toalettbesøk. Rakk dit og tisset før vannet gikk. Da var det bare å si fra til opphavet som skulle passe Høvdingen, pakke oss klar, finne beskyttelse til bilsete og komme oss avgårde. Mannen er rolig som havet, så han vasket opp, satte klær som var tilgriset med fostervann til vask og ordnet en hel masse. Opphavet rakk å vente en halvtimes tid på oss før vi kom frem til sykehuset. De begynte å bli stresset.
Riene mine var ikke skikkelig startet, men fordi Vesla lå i seteleie, så ble vi bedt om å komme med en gang uansett. Det tok ikke så lang tid før riene var i gang og vi fikk en fødestue. Denne gangen ba jeg også om epidural. Åpningsfasen er vond! Fokuset mitt var på å puste og at hver eneste rie betød en mindre før jeg var ferdig.
Jeg klart å forholde meg rolig gjennom fødselen. Jeg hverken ropte eller skrek og Mannen var superflink. Jeg sovnet mellom riene, slappet godt av og hadde ganske god kontroll. Når utdrivningsfasen var i gang, så var det så fullt av folk der inne at det nok var litt trangt. Helt ærlig så husker jeg veldig lite. Jeg luller meg - mentalt - inn i en kokong hvor bare jeg, nået og smerten eksisterer. Jeg hører ikke, jeg ser ikke og jeg bare er. Jeg har blitt fortalt at det var jordmor, barnepleier og i hvertfall en fødselslege til stede. De sto klar med saks og tang og det hele. Setefødsel er regnet som risikofødsel og de var klare til å hjelpe til. Fødselslegen var på vei bort med saksen, men ble rett og slett føyset bort av jordmor som mente at dette ville jeg få til helt utmerket alene. Og det gjorde jeg. En perfekt liten jente fikk jeg. Helt uten problemer, og jeg fikk ikke en liten rift en gang. Rett og slett fordi jeg klare å slappe av og jobbe med kroppen.
Lille
Nå i desember 2012 ventet vi på Lille. Siste tilskudd, og nå kommer det ikke flere heller. Denne gangen startet fødselen også en uke før termin. Jeg var diiiiiiiiger. For første gang poppet navelen min, jeg opplevde at magen ble "liggende igjen" om jeg forsøkte å snu meg, og jeg hadde selvsagt bekkenløsning fra ganske tidlig av. På slutten var jeg diger, tung og hadde vondt. Det er en enorm underdrivelse å påstå at jeg var lei.
Men som sagt, en uke før termin så bestemte Lille seg for å komme. Jeg hadde hatt god tid til å grue meg til fødselen. Etterhvert som det nærmet seg, så kom jeg nemlig på at dette gjør jo vondt. Veldig, skikkelig, innmari vondt. Men jeg måtte jo gjennom det.
Gubben sto opp til vanlig tid, og skulle gjøre seg klar til å levere barn. Jeg tuslet opp på toalettet, og så gikk vannet. Varslet opphavet som skulle passe barna og ringte sykehuset. Jeg forventet å få beskjed om å komme inn direkte når vannet hadde gått, men der tok jeg skammelig feil. Så lenge riene ikke var begynt, så skulle jeg bare vente til riene startet, eller kontrolltime kl 1430. Whichever came first. Og det ble riene. Jeg ringte sykehuset ca kl 07. Bildene under viser loggingen min av riene....Med andre ord tok det ikke så lang tid før vi bare måtte pakke oss helt klare å komme avgårde.
Opphavet satt her og tvinnet tommeltotter mens Mannen puslet rundt og ordnet med frokost til dem og det hele. Ingen fortalte ham at riene virkelig begynte å komme, så han hadde god tid.... helt til opphavet ikke klarte å tie lenger, og sa fra at nå måtte vi da vel pakke sammen og dra. Så da gjorde vi det.
Kom oss til sykehuset, ble undersøkt, fikk fødestue og jordmor. Verdens søteste jordmor! Etterpå fortalte hun at hun i flere år nå hadde jobbet med papirarbeid og ikke hadde vært med på fødsler. Dette var den første på lenge. Men hun var så trygg, selvsikker og rolig at det ikke var noe problem.
Jeg hade ca 3 cm da jeg kom inn på sykehuset. Ba om epidural, og heldigvis hørte jordmor på meg så jeg fikk ganske med en gang. Ellers kunne det blitt for sent.
Mye av åpningsfasen satt jeg i skredderstilling og holdt Mannen i hånden. Pustet, fokus på at en rie gjennomført er en mindre til jeg er ferdig. Phew. Jeg kom med en skikkelig kraftsalve to ganger... da sa jeg med vanlig innestemme: "Å dæven." Ellers pustet jeg meg gjennom riene. Fokuset mitt var på ned. Kroppen jobber babyen nedover. Derfor er det vondt. Det er det som skal skje. Derfor var det også ganske fint å sitte oppreist.
En periode fikk jeg ikke lov til det. Like etter at jeg fikk epidural måtte jeg legge meg ned. Og det var lurt for da ble jeg brått svimmel. Jeg mistet kontrollen over det ene benet, som falt ut av sengen gjentatte ganger. Mannen og jordmor måtte lempe benet mitt tilbake i sengen. Litt morsomt egentlig.
Når åpningsfasen var over, så satte jeg meg opp igjen i skredderstilling. Egentlig litt fascinerende at det var fysisk mulig mtp at jeg hadde slitt med bekkenløsning så lenge. Men det var godt å sitte sånn.
I de to foregående fødslene, så startet pressriene ganske raskt etter at åpningsfasen var over. Denne gangen gjorde de ikke det. Jeg satt lenge og slappet av og skravlet med Mannen og jordmor før jeg virkelig opplevde at jeg måtte presse. Når den tid kom, så holdt jeg litt igjen, tok det med ro. Babyen var estimert til å være stor. Også denne gangen var det ekstra personer på plass. En dansk jordmor var invitert til å lære hvordan man gjennomfører fødsler på Ullevål fordi det er så lav grad av ruptur. Jeg er veldig glad for den kompetansen! Lille var nemlig 37 cm i hodeomkrets og 4.4 kg da hun kom. Hadde ikke jordmor gjort de rette tingene da, så kunne jeg behøvd både to og ti sting. Ettersom jordmor var superdyktig, så fikk jeg ikke bare en fantastisk fødsel, men jeg slapp sting også!
EN super jordmor. EN fantastisk Mann som gjorde alt rett og totalt sett en drømmefødsel. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve dette igjen.
Under fødselen var pappan superflink! Han skal bare ha ros at han stilte opp og han gjorde så godt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig.
På grunn av forgiftningen, som ikke utviklet seg til akutt preeklampsi, så ble jeg satt igang. På sykehuset spurte jeg om jeg kunne få kattunger i stedetfor. Jeg skjønte jo at nå skulle jeg gjennom ganske enorme smerter. Men snodig nok sa de nei...
Jeg sa nei til epidural. Dumme meg. Jeg ønsket meg mest mulig naturlig fødsel og ville klare meg med lystgass. Dumme meg. Fordi jeg fikk stikkpiller som satte igang fødselen, så fikk jeg "doble" rier. Vanligvis varer de ikke så lenge, og du har greit med pause mellom. Mine varte i 45 sekunder, og jeg hadde 15 sekunder pause. Det var vondt det.
Heldigvis har ikke jeg spesielt langdryge fødsler. Riene startet rundt 2130, og Høvdingen kom i en rasende fart 0241. Noen sting ble det fordi han kom så fort.
Det jeg har merket meg mest i forhold til denne fødselen, er at jeg ikke klarte å slappe av og puste tilstrekkelig. Jeg klarte ikke å la kroppen jobbe, og jobbe med den. Smertene gjorde at jeg var anspent. I tillegg var jeg ikke trygg i situasjonen, hverken fødselssituasjonen eller situasjonen min.
Min manglende trygghet gjorde nok også at tilknytningen ikke var der momentant. Beskytterinstinktet og stoltheten over det fantastisk fine barnet jeg hadde produsert var der. Men den enorme lykkerusen man har snakket om, den var ikke der. Jeg er tigermamma, ikke forsøk å tull med barnet, men noen rosa boble fordi jeg var blitt mamma, den var ikke der. På den annen side så kom den etterhvert, og den kjærligheten jeg føler for Høvdingen er enorm og altoppslukende.
Vesla
Da jeg skulle ha vesla var livet veldig annerledes. Vi var to som skulle gjøre dette sammen. Jeg hadde gjort det før og visste at jeg ville få det til. Jeg visste også at jeg klarer meg, om så alene, dersom det skulle være nødvendig. Jeg var derfor mye roligere i forhold til denne fødselen. Jeg hadde Mannen, jeg hadde bistand fra foreldrene mine. Ting var mer på stell. Det at forholdet til Mannen var ganske ferskt, vi hadde et kaotisk hus vi holdt på å gjøre i stand og flytte inn i, gjorde nok at jeg var litt for stressa til å kunne nyte tiden fullt ut. At jeg fikk bekkenløsning rundt tre måneder ut i svangerskapet, og endte med å bli sofaliggende hjalp ikke. Men likevel var det en tryggere og mer stabil situasjon enn første gangen.
En uke før termin, midt i romjulen, dro Mannen og Høvdingen ut for å mate fuglene ved havet. Jeg orket ikke å være med fordi jeg var litt småkvalm og generelt uvel. De var tilbake ca 1430, og det passet bra. Jeg lå på sofaen og sov. Slamringen i bildørene da de kom hjem vekket meg, og jeg reiste meg for et toalettbesøk. Rakk dit og tisset før vannet gikk. Da var det bare å si fra til opphavet som skulle passe Høvdingen, pakke oss klar, finne beskyttelse til bilsete og komme oss avgårde. Mannen er rolig som havet, så han vasket opp, satte klær som var tilgriset med fostervann til vask og ordnet en hel masse. Opphavet rakk å vente en halvtimes tid på oss før vi kom frem til sykehuset. De begynte å bli stresset.
Riene mine var ikke skikkelig startet, men fordi Vesla lå i seteleie, så ble vi bedt om å komme med en gang uansett. Det tok ikke så lang tid før riene var i gang og vi fikk en fødestue. Denne gangen ba jeg også om epidural. Åpningsfasen er vond! Fokuset mitt var på å puste og at hver eneste rie betød en mindre før jeg var ferdig.
Jeg klart å forholde meg rolig gjennom fødselen. Jeg hverken ropte eller skrek og Mannen var superflink. Jeg sovnet mellom riene, slappet godt av og hadde ganske god kontroll. Når utdrivningsfasen var i gang, så var det så fullt av folk der inne at det nok var litt trangt. Helt ærlig så husker jeg veldig lite. Jeg luller meg - mentalt - inn i en kokong hvor bare jeg, nået og smerten eksisterer. Jeg hører ikke, jeg ser ikke og jeg bare er. Jeg har blitt fortalt at det var jordmor, barnepleier og i hvertfall en fødselslege til stede. De sto klar med saks og tang og det hele. Setefødsel er regnet som risikofødsel og de var klare til å hjelpe til. Fødselslegen var på vei bort med saksen, men ble rett og slett føyset bort av jordmor som mente at dette ville jeg få til helt utmerket alene. Og det gjorde jeg. En perfekt liten jente fikk jeg. Helt uten problemer, og jeg fikk ikke en liten rift en gang. Rett og slett fordi jeg klare å slappe av og jobbe med kroppen.
Lille
Nå i desember 2012 ventet vi på Lille. Siste tilskudd, og nå kommer det ikke flere heller. Denne gangen startet fødselen også en uke før termin. Jeg var diiiiiiiiger. For første gang poppet navelen min, jeg opplevde at magen ble "liggende igjen" om jeg forsøkte å snu meg, og jeg hadde selvsagt bekkenløsning fra ganske tidlig av. På slutten var jeg diger, tung og hadde vondt. Det er en enorm underdrivelse å påstå at jeg var lei.
Men som sagt, en uke før termin så bestemte Lille seg for å komme. Jeg hadde hatt god tid til å grue meg til fødselen. Etterhvert som det nærmet seg, så kom jeg nemlig på at dette gjør jo vondt. Veldig, skikkelig, innmari vondt. Men jeg måtte jo gjennom det.
Gubben sto opp til vanlig tid, og skulle gjøre seg klar til å levere barn. Jeg tuslet opp på toalettet, og så gikk vannet. Varslet opphavet som skulle passe barna og ringte sykehuset. Jeg forventet å få beskjed om å komme inn direkte når vannet hadde gått, men der tok jeg skammelig feil. Så lenge riene ikke var begynt, så skulle jeg bare vente til riene startet, eller kontrolltime kl 1430. Whichever came first. Og det ble riene. Jeg ringte sykehuset ca kl 07. Bildene under viser loggingen min av riene....Med andre ord tok det ikke så lang tid før vi bare måtte pakke oss helt klare å komme avgårde.
Opphavet satt her og tvinnet tommeltotter mens Mannen puslet rundt og ordnet med frokost til dem og det hele. Ingen fortalte ham at riene virkelig begynte å komme, så han hadde god tid.... helt til opphavet ikke klarte å tie lenger, og sa fra at nå måtte vi da vel pakke sammen og dra. Så da gjorde vi det.
Kom oss til sykehuset, ble undersøkt, fikk fødestue og jordmor. Verdens søteste jordmor! Etterpå fortalte hun at hun i flere år nå hadde jobbet med papirarbeid og ikke hadde vært med på fødsler. Dette var den første på lenge. Men hun var så trygg, selvsikker og rolig at det ikke var noe problem.
Jeg hade ca 3 cm da jeg kom inn på sykehuset. Ba om epidural, og heldigvis hørte jordmor på meg så jeg fikk ganske med en gang. Ellers kunne det blitt for sent.
Mye av åpningsfasen satt jeg i skredderstilling og holdt Mannen i hånden. Pustet, fokus på at en rie gjennomført er en mindre til jeg er ferdig. Phew. Jeg kom med en skikkelig kraftsalve to ganger... da sa jeg med vanlig innestemme: "Å dæven." Ellers pustet jeg meg gjennom riene. Fokuset mitt var på ned. Kroppen jobber babyen nedover. Derfor er det vondt. Det er det som skal skje. Derfor var det også ganske fint å sitte oppreist.
En periode fikk jeg ikke lov til det. Like etter at jeg fikk epidural måtte jeg legge meg ned. Og det var lurt for da ble jeg brått svimmel. Jeg mistet kontrollen over det ene benet, som falt ut av sengen gjentatte ganger. Mannen og jordmor måtte lempe benet mitt tilbake i sengen. Litt morsomt egentlig.
Når åpningsfasen var over, så satte jeg meg opp igjen i skredderstilling. Egentlig litt fascinerende at det var fysisk mulig mtp at jeg hadde slitt med bekkenløsning så lenge. Men det var godt å sitte sånn.
I de to foregående fødslene, så startet pressriene ganske raskt etter at åpningsfasen var over. Denne gangen gjorde de ikke det. Jeg satt lenge og slappet av og skravlet med Mannen og jordmor før jeg virkelig opplevde at jeg måtte presse. Når den tid kom, så holdt jeg litt igjen, tok det med ro. Babyen var estimert til å være stor. Også denne gangen var det ekstra personer på plass. En dansk jordmor var invitert til å lære hvordan man gjennomfører fødsler på Ullevål fordi det er så lav grad av ruptur. Jeg er veldig glad for den kompetansen! Lille var nemlig 37 cm i hodeomkrets og 4.4 kg da hun kom. Hadde ikke jordmor gjort de rette tingene da, så kunne jeg behøvd både to og ti sting. Ettersom jordmor var superdyktig, så fikk jeg ikke bare en fantastisk fødsel, men jeg slapp sting også!
EN super jordmor. EN fantastisk Mann som gjorde alt rett og totalt sett en drømmefødsel. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve dette igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar