Nyttårsaften

Nå er det straks et nytt år. Friskt og blankt med fargestifter til. Burde jeg tenke gjennom alle feilsteg, dårlige avgjørelser og mishaps? Helt sikkert. Kommer jeg til å gjøre det? Nope. 

I morgen er det nye året her. Et hav av muligheter. Jeg skal heller fokusere på det. Jeg skal fokusere på mine mål og delmål og ønsker for det nye året. Men aller mest skal jeg kose meg med lille. 

Til àrs ok fridar

Hipp hurra...

I For tre år ( og noen minutter) siden ble verdens beste Vesla født. Nydelige jenta vår som er supersmart, flink og bøllete. 

I dag har vi feiret hele dagen. Det har vært kaker og brus og presanger og pizza. 

Av Mimmi fikk hun en liten oppmerksomhet, bare for å ha en pakke. Presangen kommer på konto. Disse barna har alt og er så bortskjemte, så da kan de heller spare litt. Denne oppmerksomheten var neglelakk!

EttersoM jeg i det siste ikke har brukt noe sånt, så har det ikke vært et tema her hjemme. Men denne var superfin. DeN er vannbasert, passer for barn og kan vaskes bort med såpe og vann. Og det er godt tenker jeg. Når treåringen bestemmer at mors negler skal lakkes, så må jeg jo bare stille opp....

Snart er julen over...

Snart er vi ferdige med å forspise oss på sukker, fett og hvetemel. Kort tid gjenstår før vi er tilbake til sunt kosthold, trening og helse i fokus. Jeg skal ikke slanke meg i 2016 ettersom jeg ammer, men jeg skal ha fokus på ren mat, ikke hvetemel, minst mulig og etterhvert ikke korn - ja, og så ikke sukker, dvs sjokolade kun på lørdag. I tillegg skal jeg begynne å trene/bevege meg igjen. Det skal bli deilig! Jeg må være forsiktig enda litt til, men snart virker kroppen min igjen tenker jeg. Hurra! I denne prosessen antar jeg at jeg vil gå ned i vekt, inn i cm, så jeg har all intensjon om å blogge om det. Hvorfor det? Jo, fordi det føles litt mer forpliktende om jeg vet at det er den minste risiko for at noen leser om mine utskeielser og det er motiverende at andre leser om mine suksesser. Men jeg kommer ikke til å legge ut vekt og mål i tall. Dere får nøye dere med tallene på reduksjoner....

Noen tips til hvordan jeg kan presentere dette? Tabell? Graf? Laget i excel? Annet program?

Før vi kommer så langt, så gjenstår det to feiringer. Den siste og ikke sååå viktige, er nyttårsaften. 2015 tar slutt om to dager. Sannsynligvis å vi ut og feire med ett barn i år. Kanskje to. Da skal vi se på fyrverkerier og si godt nytt år til hverandre og kanskje en nabo. Det gjorde jeg og Høvdingen i fjor. Det var hyggelig det. Kaldt. Dårlig sikt til fyrverkeriet, som også er litt skummelt. Men koselig. I år vil Vesla være med også. Vi får forsøke å vekke henne, selv om jeg egentlig ikke tror på det. Lille er neppe interessert.

Før vi feirer ankomsten av 2016, så skal vi feire ankomsten av noe langt viktigere. Nemlig at det er tre år siden Vesla ble født. I morgen blir vår store lille prinsesse tre år. Det må feires med kaker og gaver og kos. Vi gleder oss her vi er så slitne at vi er helt fillete. Jeg sitter fast i sofaen med lille og paps baker på kjøkkenet. I morgen skal det bakes mer. Selv om vi er slitne, så må vi gjøre klar til skikkelig feiring for Vesla. Og så er det heldigvis tre måneder til neste feiring....

Ha en god kveld, god feiring, og godt nytt år alle sammen.

Lykken er...

Lykken er og kan være så mangt. 

Da vi holdt på å gjøre klar til julaften i går var jeg så sliten at jeg hadde mest lyst til å avlyse alt og bare sove jeg vurderte det ikke som en reell mulighet, men lysten var der. 

Nå ble julekvelden en svært vellykket aften. Rolig og hyggelig. Dessverre var mommo syk, men ellers var gjestene friske og raske og ikke minst tilstede. 

Av barna og mannen fikk jeg finfin gave. Bare se....

Tid for kos...

Her er det kosetid. Før jul. Nyfødt baby. Masse kos. Ispedd en smule for mye å gjøre og et snev av søvnmangel. I år har vi til og med fått til å lage pepperkakehus med barna!! Kanskje vi får til pepperkaker og brune pinner også. Det er jo tre dager til jul. Eller så kan vi lage pepperkaker i romjulen.... Ja, om ikke ammetåka slår meg fullstendig ut da..

Hurtigslanking?

Min hurtigslankekur var ikke helt så effektiv som jeg håpet. Nå har jeg jo virkelig gått vitenskapelig til verks...*kremt*....

Det var nok en uke eller halvannen før fødsel at jeg gikk på vekten. Og så veide jeg meg igjen i dag, når lille er 5 dager. Reduksjonen var på 6 kg. Sammenlignet med baby osv, så er ikke det allverdens. Tipper det er helt innenfor normalen. Så verden, bare se, jeg er også normal !! *blinke-flire-smilefjes*

Det ligger forøvrig en feilkilde til i dette... Kroppen min lagrer mye vann om jeg ikke får sove nok. Etter at lille kom, kan jeg vel ikke påstå at jeg sover nok akkurat. 

Nå er det slappe tøyler ut året. Deretter skal jeg stramme inn. Jeg skal ikke slanke meg, men jeg skal ta et tak i hva jeg spiser. Godter og sukker kun på lørdager og ikke kornprodukter.  Jeg VET jeg reagerer på korn og det inneholder ingenting jeg trenger som jeg ikke får på annen måte. Derfor skal jeg fjerne det fra kosten. Enten brått eller litt over tid. Jeg kan ikke tulle til meieriet til lille heller. 

I-landsproblemer og kritikk

For å oppdatere på meg først.. jeg er fortsatt gravid. Jeg har kynnere, magen har sunket, men jeg er ikke helt fødeklar enda. Det vil si, JEG er klar til å få lille i armene. Hun er visst ikke helt klar. Nå  har jeg testet de fleste triks, i dag også støvsuge og moppe gulv. I morgen skal jeg til gynekolog for oppfølging, så da satser jeg på at hun har noen mirakeltriks... stripping for eksempel.

Ellers ser jeg at det er mye krig og i-landsproblemer i verden... min lille del av verden. Her krangler man om en rosablogger er verdt å høre på, beskytte osv osv. Hun modifiserer utseendet sitt, skriver om klær, mote, sminke og andre viktige ting. Nå er mer "seriøse" aktører ute i media og kritiserer henne fordi hun er et forbilde for andre småjenter. De sier hun fremmer et usunt kroppsideal osv. Jeg må innrømme at jeg har ikke lest bloggen til jenta. Den blir for uinteressant. Jeg faller ikke for rosablogger. Derfor er min, sannsynligvis like uinteressante, blogg orange. Klær, sminke osv er interessant til fest. Og ikke alltid det heller. Jeg vil ha hjerneføde. Jeg vil utfordres. Jeg vil anspores til å tenke annerledes og nytt. Det gjør jeg lite med mye input om trender, hår og klær.

Nok om det. Hun har fått masse støtte, og like mye kritikk. Noe av kritikken oppleves av henne som ganske grusom. Men når du går ut i media, tjener MYE penger, og gjør deg synlig så må du tåle kritikk og tilbakemeldinger! Nett-trolling er ikke greit, og jenta har vært utsatt for det også. Det forsvarer jeg ikke på noe som helst vis. Men at hun må tåle at andre aktører i media kritiserer og mener noe om henne, se det må hun faktisk tåle. Akkurat som alle andre. Hvis ikke må hun lukke øynene og ørene for det, og fortsette i sin egen rosa boble. Noen vil mene det er galt det også, men whatever works for you.

EN annen ting er at nå som julespøkelset står og skraper på døren, så har flere matkjeder dumpet prisene på juleprodukter. Det er har fått bøndene i harnisk. Personlig, som forbruker er jeg kjempefornøyd med dumpingen. De eneste som taper på dette er butikkjedene selv. Bøndene mener man nå vil oppleve et krav om lavere råvarepriser også... Tja, kanskje det hadde vært på sin plass? Nå får jeg vel kjeft av min beste venninne som er en svært engasjert bonde, og hun har selvsagt en helt annen kunnskap om dette. Men som når Ola Dunk mener noe om min lønn  og min vilkår som jurist, som statsansatt osv, så mener jeg noe om dette. På kanskje sviktende grunnlag....

For meg så er dette politikk. Og kun det. Bøndene har samlet seg i flere cooperativer. Det har gitt dem markedsmakt. Sammen med offentlig reguleringer har de i stor grad fått monopolisert endel av makten. Det er etter min mening ikke greit. Det passer ikke lenger i det samfunnet Norge er. Hvis bøndene ønsker høyere uttelling for sine råvarer, som noen av dem helt klart fortjener, så må de gjøre større del av prosessen selv, og betale mindre til de som videreforedler. På samme måten som alle andre selvstendig næringsdrivende. For meg personlig så syns jeg dumping av prisene i butikkene er supert. Jeg kan da heller betale litt mer for skikkelig kvalitet i økologisk, grassfed kjøtt, reelt frittgående høner osv. Ja, jeg betaler gjerne for bærekraftig jordbruk, og nei, jeg er ikke enig i at det er hva vi har i dag.....

Kort sagt, for ikke å skrive meg helt bort i politikk - for det passer liksom ikke helt inn i en orangeblogg - så bejubler jeg dumpingen av prisene.

Og forøvrig... jeg er ikke særlig imponert når fiskerne hyler heller.

Venter.... og litt tanker om overgrep

Det kjent uttrykket er at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Jeg pleier å omskrive det til at den som venter på noe godt venter. Men nå vet jeg jo at det jeg venter på er godt og det er ikke forgjeves. Begynner å glede meg masse til å treffe lille nå. Begynner å bli litt utålmodig på at hun skal komme, samtidig som jeg egentlig er helt rolig på det. Snart er hun her :-) Yay!


Jeg har de siste månedene vært forsiktig med å lese nyheter. Grunnen til det er rett og slett at jeg har nok monstre i fantasien om jeg ikke skal bidra med virkelighetens monstre også. Noen dager blar jeg likevel gjennom dagbladet.no og vg.no I dag merket jeg meg en artikkel om en pedofiliring i Trøndelag. Den er visst av de største som er oppdaget i Norge, også med forgreininger til utlandet. Heldigvis var ikke artikkelen særlig grafisk. Ellers ville jeg fått problemer med dette etterpå. Samtidig klarer jeg ikke å la være å lese. Dette er et tema som opptar meg. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner ikke hvordan voksne mennesker kan tenne på å skade andre mennesker og i hvertfall ikke barn. Egentlig burde jeg kanskje lest kriminologi og psykologi. Men jeg vet ikke om jeg klarer det dypdykket. Ikke nå.

For en tid tilbake hadde vg.no en serie som het "nedlasterne". Jeg leste de to første artiklene i serien. Det sto ingenting grafisk der. For å få en viss ide om innholdet i de nedlastede filene som ble omtalt, så var det likevel nok å se på titlene. De hjemsøker meg enda....

Når jeg da var ferdig med dykket i verdens avskum, så titter jeg på facebook. Øverst står det en tekst fra en norsk venstrevridd forskerdame som heter Dr. Unni Wikan. Hun skal visst ha bodd flere år i arabiske land i den grad det er relevant og interessant. Teksten jeg sikter til er en uttalelse om at norske kvinner er naive og må skjønne at vi bor i et flerkulturelt samfunn og at vi må ta høyde for at menn fra enkelte kulturer voldtar pga norske kvinners oppførsel og klesdrakt.

Min første kommentar til dette sitatet er rett og slett veldig enkelt: Under disse forutsetningene så vil jeg ikke ha et multikulturelt samfunn. Enkelt og greit. Men nå tror ikke jeg på at verden er riktig så svart/hvit som denne personen fremstiller det. Jeg tror jeg har møtt like mange "hvite/kristne" menn som ikke respekterer, eller respekterer kvinner for den de er og deres opptreden, som jeg har møtt "multikulturelle" menn som respekterer eller ikke respekterer kvinner. Såvidt jeg har oppdaget så er det også svært mange "hvite/kristne" menn som mener voldtekt er kvinnens ansvar eller skyld. Stakkars de skjønte ikke, hun sa først ja, hun sa ikke nei, hun gjorde ikke motstand. Osv. Osv.

Når dette er sagt så må jeg si meg litt enig i at kvinner må ta noe ansvar selv. Ikke for en opplevd voldtekt. Men vi må ta ansvar for å ikke sette oss i situasjoner vi VET innebærer risiko. Så kan man si at vi skal ha full frihet i et likestilt og demokratisk samfunn. Det kan også den mørkhudede hevde mens han oppsøker Ku Klux Klan eller tilsvarende, eller den hvite mann som oppsøker IS tilhengere i Norge. Poenget mitt? Poenget er at noen situasjoner kan vi unngå. Ikke gå alene gjennom parkene i Oslo om natten. Ikke drikk deg stupfull og vandre alene. Ikke bli med tre fremmende menn inn i deres campingvogn/hotellrom osv. Egentlig ganske enkle regler. Ta litt ansvar for egen sikkerhet og naivitet.

Det du derimot skal kunne gjøre er å være på en fest blant venner og sovne på sofaen. Du skal kunne ta taxi eller buss hjem alene. Gå halvnaken på fest, på byen osv uten at noen skal tillate seg å ta på deg på noe som helst vis uten at du har godkjent det.

Du har alltid lov til å si nei. Om disse "multikulturelle" ikke skjønner at du sier nei fordi skjørtet ditt ikke dekker anklene, så burde det vært hans problem. Om jeg går i bikini på byen - okei det er noe med den alminnelige bluferdigheten som hindrer at jeg gjør det, men sett at - så skal jeg kunne gå hjem igjen helt uten å ha blitt kladdet på av noen som helst mann. Og om jeg først sier ja, bare tafse, og jeg ombestemmer meg, så må jeg kunne få lov til det! Ja, takk jeg vil gjerne ha en kopp te. Halvveis ombestemmer jeg meg og ønsker ikke resten. Er det lov og greit? Ja, selvsagt!!

Hvis  det er slik at dette ikke er sånn det er, og det vet vi jo at det ikke er, så har samfunnet som sådan sviktet. Kvinnene er sviktet og mennene er sviktet - både de "hvite" og det "multikulturelle". Kvinner skal ta forholdsregler som nevnt over. Men menn skal respektere kvinner. Hvis ikke har samfunnet sviktet begge. For de "multikulturelle" så har samfunnet sviktet i forhold til opplæring.

Vi som er foreldre har et ansvar her. Alle peker på at vi har et ansvar for å lære jentene å forsvare seg, unngå situasjoner osv. Men hva med ansvaret vi har overfor guttene våre? VI har et ansvar for å lære gutter at dette ikke er greit.

Når ansvaret er fordelt, hvem skal egentlig bære byrden for dette? Skal kvinner oppfordres til aldri å bevege seg ute uten en mann? At hun må dekke seg til fordi noen menn oppfører seg som primater? Alt dette fordi vi bor i et multikulturelt samfunn?? Nei, jeg tror ikke det.

Kunsten å skrive.... og å gi bort

Det å kunne skrive er egentlig ikke så vanskelig. Det å skrive godt er verre. En enda større utfordring er å skrive godt og fengende når du selv egentlig ikke er inspirert. Per i dag skriver jeg mest når inspirasjonen ramler i hodet på meg. Huff, der løy jeg litt. Men bare litt. Jeg forsøker i hvertfall å skrive litt hver dag, men det er bare de blogginnleggene som er interessante, som jeg opplever som interessante som jeg linker til på sosiale medier. Med andre ord innlegg jeg er inspirert til å skrive. De andre publiseres, men jeg reklamerer ikke for dem.

Fremover må jeg øve meg mer på å klare å skrive også i stunder jeg egentlig ikke er inspirert. Øvelse gjør mester osv. Finne fem minutter innimellom for å skrible litt. Noe er bedre enn ingenting.

Akkurat nå skjer det jo ikke allverdens i livet mitt. Her består hverdagen av å få barn og mann avgårde, hvile, og gjøre meg klar til å få mann og barn hjem igjen. Har jeg overskudd så får jeg strikket litt, ordnet litt med fotoboken som skal være julegave eller til og med ryddet litt. Det er jo snart jul. Ja, og så venter jeg på lille.

I går trodde jeg hun kanskje kunne ha bestemt seg for å komme snart. Jeg gikk med kynnere hele dagen, press nedover og det hele. Men neida. I dag koser hun seg i magen og gir ingen tegn på at hun vil komme enda. Vi venter og venter. Ikke for det, vi har en halv million ting å drive med før hun kommer. Få på plass tv-signaler i TV-stuen før foreldrene mine skal passe barna når vi skal på sykehuset og føde. Ja, og så rydde så de faktisk kan sove der. Svaber og skuffe det inn i et hjørne tenker jeg.

Norge er et overflodssamfunn. Antallet leker barna her har vitner om det. Jeg har litt problemer med hvordan jeg skal ta tak i det. Noe leker, nye, syns jeg de må få til jul og bursdag. Men bøker, klær, penger og opplevelser er ikke dumt det heller. Vi svømmer i ting rett og slett. Veldig mye er gitt til eldstemann - selvsagt. Og så må jo nummer to få noe nytt innimellom også. Spesielt fordi eldst er gutt og neste er jente. Men da kan vi holde an litt på siste. Kanskje de sliter ut litt leker, og så kan vi gi videre. Foreløpig snakker vi om det, men klarer ikke helt å få rotet oss til faktisk å få gitt bort. Det er egentlig et fint nyttårsforsett. Det tror jeg at jeg skal introdusere for hele familien. I 2016 skal vi bli flinkere til å gi bort ting vi ikke bruker. Både barn og voksne.

Skyting, tvangsekteskap og kjønnskvotering

Det er rart hvordan tankene skifter. Jeg er fortsatt engstelig for fødselen. Jeg vet jo hva jeg skal gjennom. Jeg vet at det er vondt. Skikkelig vondt. Men det siste døgnet eller så har jeg likevel skiftet til større fokus på at jeg gleder meg til å hilse på lille. Snart er hun her. Det er jo egentlig mer spennende enn selve fødselen.

Mine foreldre skal hjelpe oss med de to store barna våre mens vi er på sykehuset. Min mor har derfor bestilt fødsel nå i helgen. Da slipper hun å bo i mitt hus, men kan ta med barna hjem til seg selv. Det hadde kanskje vært greit det.

Det er tre ting jeg har merket meg i nyhetene det siste døgnet. En ting er at verden er like voldelig som alltid. Noen må slåss, skyte, drepe osv. Jeg fant denne på facebook:

Nå er heldigvis ikke abortprosedyrene heeelt slik i Norge, men de oppleves nok ganske inngripende for den det gjelder likevel. Sett i lys av skytingen i California i natt, så hadde kanskje ikke dette vært bare dumt?

Noe annet som har preget mitt nyhetsbilde det siste døgnet er et Syrisk ektepar som har kommet over grensen til Norge. Han er 23 år. Hun er 14 år. De har en baby på 18 måneder og hun er gravid igjen. Dette er etter norsk moral, etikk og lov seksuelle overgrep mot mindreårig, og det er straffbart. Hvordan skal man håndtere dette? Nå har jo politikerne gjort det krumspringet at man skal kunne straffes for handlinger begått i utlandet, dersom de er straffbare etter norsk rett. Jeg skal ikke påberope meg masse kunnskap til de nærmere vilkårene her, men det gir jo noen spesielle utfordringer om vi skal straffe denne gutten som har gjort noe som er lov og kanskje akseptert - hva vet jeg - der han kommer fra, bare fordi han måtte flykte pga krig og så kom hit. 

På den annen side - hvordan skal man håndtere situasjonen videre? Paret er adskilt ved at de er plassert i hvert sitt mottak, men de er i nærheten av hverandre. De er lovformelig gift - antar jeg - i Syria. Skal vi ha myndighet til å skille dem? Hva med barna? De barna de har laget altså. Skal de kunne skilles fra den ene foreldren? Hvem av dem? Kan vi akseptere at de bor sammen som en familie, når vi da vet at det vil gi fortsatt "seksuelle overgrep" mot den mindreårige jenta? Hva vet vi om dette ekteskapet, er det arrangert men frivillig? Eller er det arrangert og påtvunget? Har det noen som helst betydning? Hvordan skal dette løses moralsk, kulturelt, og juridisk? 

Jeg tror ikke Norge har reflektert over dette. Politikerne har ikke tenkt over at dette er en av utfordringene vi kan møte ved å ta inn flyktninger som kommer fra et system som er så annerledes fra vårt eget. Hvordan dette blir løst skal bli spennende å se. 

Det siste jeg merket meg i nyhetene er noe jeg sliter med å avgjøre om er sant eller tull. Jeg ramlet over denne artikkelen: Kjønnskvotering av kvinner i norsk film Jeg klarer ikke helt å ta dette seriøst! Jeg mener, hvis Norge produserte James Bond, så hadde 4 av 10 JB-filmer måttet være med kvinnelig hovedrolle? Virkelig? Her kan Ottar få selskap av AP og KrF når de tar seg en bolle! Kvinner er mer enn gode nok uten kvotering! De må få lov til å velge selv om de vil inn i filmbransjen og de som skriver manus må selv få velge kjønn på sine roller....

Ruge, ruge.... klekke snart??

Jeg ruger fortsatt....

Magen stikker fortsatt laaangt foran puppene. Den har ikke blitt mindre. Og det er jo egentlig et godt tegn så lenge lille vil være inni der litt til.

 

Men jeg må passe på balansen. Går både bredbent og bakoverlent. Ellers ramler jeg. Rett og slett. Skikkelig gravid gange. Heldigvis er vi ganske godt forberedt i forhold til julaften. Da kommer nemlig bøtteballetten hit og vi blir 8 til bords.... pluss en baby enten i magen eller på armen. Vi satser på armen. 

Selv syns jeg bare at jeg er diger, men mannen syns visst fortsatt at jeg er flott.. selv når han sier at jeg er diiiiiiiger. Godt jeg elsker ham tenker jeg. 

Ellers er jeg i overraskende god form. Jeg er flink til å hvile, det skal sies. Det er nok et viktig bidrag i forhold til bekkenet. Men jeg er ellers i ganske god form. Hvis jeg gjør akkurat passe så har jeg ikke allverdens halsbrann, jeg har et bekken som fungerer ok og energien er egentlig ganske bra. Jeg har det nesten bedre i svangerskapet nå enn jeg hadde for en måned siden. Og nå er det straks over. Kanskje jeg skal øve meg på å nyte å være gravid nå? 

Nei, jeg gleder meg til lille bylten i armene mine. En bitteliten som koser. Det blir en fin adventspresang.

Ottar kan ta seg en bolle

Jeg kjenner at jeg er litt irritert. Jeg er lei. Egentlig kjempelei. Hva er jeg lei? Jeg er lei av bedrevitere som skal fortelle meg hva jeg skal like og ikke like. Jeg er lei av kjerringer som skal styre min seksualitet. Jeg er lei av at jenters seksualitet skal presses inn i en boks og bli der. De er sikkert velmenende, men Kari Jaquesson og kvinnegruppa Ottar kan ta seg en bolle. Gjerne med obskøne former!

Hvorfor kommer dette nå egentlig? Årsaken til min indignasjon er dette arrangementet. For all del, det er greit å syns at porno er noe dritt. I ytringsfrihetens navn skal du få lov til å gi uttrykk for det. Jeg kan velge å se en annen vei, og gjør som oftest det også. Men jeg skulle gjerne hatt noen som gikk ut og sa at porno er helt alright også!

Det er helt på sin plass å anerkjenne at det er mye dritt med pornobransjen. Det produseres smussfilmer som ikke er greie. Barn, dyr, drap, tvang osv. Det har ikke noe med seksualitet å gjøre. Det er sykdom. Det vil si, det er ikke bransjen som sådan det egentlig er noe galt med. Problemet er   menneskelige lyster som skaper en etterspørsel, et marked, fordi noen er villige til å betale, og med de som er villige til å produsere og få betalt.

Når man setter til side den syke delen av filmatiserte seksuelle handlinger, og ser på porno i seg selv, sex mellom to voksne, frivillige mennesker, så er da ikke det ille. Både kvinner og menn liker porno. Ikke alle. Men mange. Og det er da helt ok! Hvorfor skal noen da inn og fortelle at det ikke er ok? Hvorfor skal noen gjøre seksualiteten til noe skittent og ekkelt. I 2015?

Ottar og deres kumpaner vil si at porno er ren utnytting av jenter. Ingen jenter gjør dette frivillig eller liker det. Hva vet de om det? Hvorfor degenerer noen som påstår seg å være feminister andre kvinner til å være idioter som lar seg styre og lure? Hvorfor degenererer de menn til å være primater som bare vil pule? Jeg tror mange kvinner som jobber som pornoskuespillere liker jobben sin. De er sikkert lei innimellom de også. Men i et frigjort samfunn kan de jo velge å slutte, om ikke pengene blir for fristende. Jeg tror ikke menn generelt, eller menn i pornobransjen nødvendigvis er primater og idioter.  De tjener penger på sex. Og så?

Jeg syns Jens Bjørneboe sa det best i hele debatten egentlig. I boken "uten en tråd" skrev han at alt er ok og alt er normalt i den menneskelige seksualitet dersom det er mellom voksne personer som deltar frivillig. Ottar er jo også kjent for å demonstrere mot stripping. Hvis jeg vil kle av meg for penger - og noen skulle gidde å betale for det - hvorfor skal de skambelegge det for meg og min familie? Hvorfor kan ikke det være greit? Kan de ikke heller sette skytset inn mot heldekkende klesplagg og landsbyvoldtekter i India? Her snakker vi om en viktig jobb som må gjøres.

Jeg ønsker å oppfordre alle utnevnte og selvutnevnte feminister som maser om porno, stripping, swinging og whatever, finn en kamp som er å kjempe. La oss andre finne ut av vår egen seksualitet uten at dere skal gjøre det vanskeligere enn det allerede er i det moderne samfunn.

Kukkiwon...

I dag fikk jeg endelig sertifikatet mitt fra Kukkiwon. Nå har jeg bevis på at jeg har en internasjonalt godkjent 2. dan i taekwondo!! Woohooo!!! Ikke for det, jeg har beltet og diplomet fra selve graderingen også, men det er jo noe spesielt med den internasjonale godkjenningen. Så nå føler jeg meg enda mer klar for å begynne å trene igjen.

Viss og vass

I dag mangler jeg virkelig inspirasjonen til å skrive. Men jeg må øve. Og som en redaktør jeg kjenner sa: Skriv, skriv, skriv... også når du ikke har lyst eller er inspirert. Det rådet går egentlig igjen flere steder. Det er vel ikke sånn at inspirasjonen detter i hodet på deg, og så har du en fiks ferdig bestselger. Det må jobbes med. Materien må knas og formes og prosessen må gjentas. Derfor skriver jeg nå.

Men jeg har ikke allverdens å komme med. Livet mitt består i stor grad av hvile og å være alene, så jeg har ikke alltid allverdens med impulser å skryte av. Men jeg har noen bilder fra tidligere.
De to første er tatt 27. oktober. Full blomstring fortsatt. 

Det er jo unektelig ganske koselig, selv om det er sen blomstring.

Dette vakre treet tilhører naboen. Jeg beundrer det hver eneste høst med de knallrøde bladene. Fantastisk nydelig. 

Til slutt ser vi at MDG inntok Oslos gater i høst...

Øver, øver.... jeg prøver, prøver

For å bli flink så må man øve. Øve, øve, prøve, prøve. Det sier jeg til barna min hver dag. Spesielt til sønnen min som går på skolen og som innimellom blir litt overveldet av alt han skal kunne og få til der. Men er jeg egentlig så flink til å øve selv? Nei, jeg er kanskje ikke det...

For å bli flink til å skrive, så må jeg skrive litt hver dag. Der har jeg blitt flinkere. Jeg forsøker å få til litt her hver dag. Jeg får det nesten til. Men det er jo mer en tømming av hodet. Fjerne og få plassert kanskje løsrevne tanker. Jeg rydder bort rotet i hodet når jeg skriver her. Men hva med alt det andre jeg ønsker å skrive. Der får jeg ofte ikke tid. Jeg er ikke flink nok til å prioritere at jeg skal øve. Jeg skal bli flinkere! Alltid flinkere. Altså jeg er bra nok som jeg er. Men skal jeg bli flink så må jeg øve, ikke sant?

Akkurat nå før jul så har jeg noen utfordringer med alt jeg ønsker å gjøre:
1. Det er mye å gjøre før jul. Jeg er nesten i havn med julegaver og julekalender, men mangler fotoboken. Jeg har laget fotobok til meg selv og mine foreldre siden jeg fikk Høvdingen. Fin julegave og fint minne. Da tvinger jeg meg selv til hvert år å gå gjennom året, finne bilder og skrive noen kommentarer på hva vi har drevet med, utvikling osv. Vanlig fotoalbum begynte jeg også med. Ett som han skal få. Men jeg ga meg for fire år siden. Det ble for mye jobb. Det er selvsagt hyggelig å jobbe med, med bilder skal printes, klippes, limes, det skal skrives. Jeg har rett og slett ikke kapasitet.

2. Det må ryddes og vaskes og pyntes. Jeg MÅ ta en sjau nå i helgen. Det er første søndag i advent nå! Mannen kom på det og hadde tatt opp en adventsstake. Da må det ryddes slik at vi har et sted å sette den.

Og det bringer oss til min største utfordring:

3.

Disse to bilene bør vise min største utfordring akkurat nå. Tre uker til termin.....

Derfor er det mye som "henger" av oppgaver. Jeg har fokus på denne fotoboken, så kanskje den er ferdig til julaften og under treet. Da jeg gikk med vesla, som kom 30. desember, så var jeg IKKE ferdig. Men da var jeg i langt dårligere form også. Satser på at jeg får unna ganske mye husvaskepynteting i helgen. Og så kan jeg få unna fotoboken når jeg er alene på dagene. 

Over jul er det skrivekurs, fortsette å lære meg slovakisk (av alle vanskelige språk å lære seg), kost, trening og ikke minst, men faktisk aller aller mest: Kose meg med babyen og hele familien!!

Min mening er bedre enn din!!

Onsdag morgen startet med at en kamerat ga uttrykk for forargelse over kritikk- og vettløs deling av artikler og meninger fra ikke spesielt høyverdige nettsider. Den forargelsen er forståelig, grei og riktig reaksjon innen et demokratisk samfunn som skryter av ytringsfrihet. 

Selv om det som sto var helt greit, så hadde han også lagt inn en beskjed om at han ønsket og kom til å slette innlegg/venner som linket til nettopp denne siden. Det er helt greit og innenfor ytringsfriheten. Jeg vet at akkurat denne kameraten er en oppegående mann og jeg ønsket å få ham til å tenke litt videre. Jeg la inn en kommentar om at vi har ytringsfrihet og må ha ytringsfrihet. Den har grenser og noen grenser må den ha, men å hevde egne meningers berettigelse over andres er ikke veien å gå. Hvordan skal vi da ha mangfold, demokrati og toleranse? 

Bare så det er sagt: jeg kan min juss. Jeg vet at ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Jeg vet også at den er begrenset i grunnloven. Videre er jeg også fullstendig klar over at dette kan endres, sågar hvordan det skal gjøres. Jeg kan si mer om min mening om grensene etterpå. 

Det som virkelig "tok" meg var enkelte personers totalt manglende respekt for at noen mener noe helt annet enn dem. Noen skal eie sannheten om hva som er greit å mene og ytre. Dette er en sensur jeg ikke kan være med på. Jeg kan ikke dele den. Jeg kan ikke stille meg bak den. Det likner for mye på Putin, på andre semi-demokratiske ledere, på åpne diktatorer. Jeg vil IKKE at noen skal fortelle hva jeg får lov til å mene. Hva jeg får lov til å ytre. Enten det måtte være det ene eller det andre. Hva kjempet våre forfedre for da? Hva står 1814, 1905, 1945 for? 

Nå må jeg også legge til at noen grenser for ytringsfriheten må det være. Og her snakker jeg ikke om jussen som er vedtatt og gjeldende rett, men min personlige og politiske mening. Grensen for ytringsfriheten må være ekstremt vid. Reell oppfordring til hatefulle og straffbare handlinger er ikke greit. Vi kan ikke tillate at noen oppfordrer til å slå ned mørke, lyse, homofile osv. Men vi må godta at noen ikke ønsker de som er annerledes som en del av samfunnet. Det heter demokrati. Det heter ytringsfrihet. Jeg kan deretter velge om de som ytrer seg slik får være en del av min omgangskrets eller ikke. Om jeg sletter innleggene deres fra min newsfeed på Facebook eller ikke. 

Jeg misliker svært mange uttalelser. Jeg ser meg kvalm på enkelte ytringer. Jeg fascineres av manges totale mangel på kildebevissthet. Men jeg vil kjempe for deres rett til å ytre seg. Jeg vil kjempe med pennen. Jeg vil også kjempe MOT holdningene ved å forsøke å hjelpe dem til å tenke selv. 

For de som husker Hvit valgallianse, så hadde vi dommen mot Kjuus fra Høyesterett som en del av pensum. Uten å ytre meg om resultatet som sådan, så opplevde jeg dommen som en diskriminerende dom - "andre veien". Mulig resultatet var "riktig", men dommen var et makkverk av fordommer og forhåndsdømming, og altfor politisk preget. Høyesterett som uavhengig organ mistet mye av min respekt da. 

Jeg blir rett og slett lei meg når vi er så lite åpne og respektfulle overfor hverandre. Hvordan kan man forvente åpenhet for andre annerledestenkende, andre kulturer og religioner om vi ikke får det til i vårt eget lille, lukkede samfunn. 

Det var en gang en fugl... og så måtte jeg støvsuge trappen

Omgangssyke er noe skikkelig dritt. Rett og slett. Natt til lørdag bråvåknet vi av at vesla kastet opp. Over hele seg og sengen sin. Stakkars lille prinsessen vår! Det er ikke noe stas å være tre år og kastet opp. Det vondt uansett alder, for all del, men hjertet mitt blør ekstra for de små.

Vi trodde vi klarte oss med en runde med oppkast.... helt til lørdag ettermiddag, og søndag.... så nå er vi hjemme. Vesla er i knallform, pappa er på jobb og bror er også frisk. Mamma derimot.... gggaaaahhh... jeg har ikke kastet opp enda, men jeg gleder meg til pappa kommer hjem. Mildt sagt.

Meeen når det er sagt, så har formen vært god frem til i dag. Vi har fått ryddet masse babytøy, så nå er vi straks i mål der. Bagen til sykehuset er pakket. Vi har gjort klar førersetet i bilen i tilfelle jeg kjører og vannet går. Dumt om hele bilsetet går i stykker når det er lett å beskytte. Vi er straks i mål med barnas julekalender, og presanger som skal sendes/fraktes langt bort er også nesten helt ferdig.

Kort sagt er vi nesten ferdige. Vi har julegaver under kontroll..... sånn sett bort fra kalenderen og fotoboken som jeg skal lage. Vi får se hva vi rekker tenker jeg. Ja, og så skal det vaskes, ryddes og pyntes. Jeg har noen gode planer for å få mer kontroll på lekene til barna i hvertfall... men ikke i dag når jeg er dårlig. Det jeg har fått gjort i dag er å støvsuge trappen. Kjempefint. Var ikke planlagt, men den snille og gode pusekatten min endret planene mine..

Før vesla og jeg sto opp, og etter at gutta var dratt, hørte jeg et skikkelig spetakkel i gangen. Orket ikke sjekke, men da vi sto opp så vi årsaken. Snille og søte kattepusen hadde funnet seg en ny lekekamerat. Nå varer ikke disse lekekameratene spesielt lenge, og de griser ofte fryktelig. Heldigvis var det bare fjær denne hadde lagt igjen i trappen. Pus hadde kost seg maksimalt rett og slett. De hadde herjet litt i hallen oppe også, men så hadde pus tatt med lekekameraten inn i sitt eget lille torturkammer - også kalt badstuen vår. Paps hadde glemt å lukke døren til det badet nemlig. Så der ligger det nå en... eller deler av en ... lekekamerat, litt fjær og annet stas. Pus er nok noe fornærmet fordi hun ikke kommer inn til leken sin, men jeg tenker hun kan klare seg med tørrfor nå....

Men med fjær sånn ca overalt i trappen, så fikk jeg en gylden anledning til å støvsuge. Så det gjorde jeg i morges. Greit nok, for det trengtes. Kanhende dette hjelper meg å få i gang fødselen også.... straks fullgåtte 37 uker, så nå er det greit :-D

Fordi han fortjener det....

Nå er det helg. De pleier å gå fort. Rett og slett fordi da har jeg selskap av familien min. Det er hyggelig. Kjenner at jeg er ganske lei av å være alene og kun makte å ligge på sofaen, sove, lese litt og ellers gjøre veldig lite. Ja, alt det man drømmer om når tidsklemma kveler en og man føler verden bare raser forbi. Nå snegler tiden seg fremover mens jeg venter på å få hilse på lille. 

Det verste... og dette er virkelig verst på mange måter.... er at jeg savner og gleder meg til å gjøre husarbeid!! Snakk om husmor og voksenpoeng! Jeg gleder meg til å rydde her og gjøre huset klart til jul. Rydde, vaske, være kreativ. Bare lille kommer i god tid så jeg klarer. 

Mens jeg ligger her som et slakt så får jeg i det minste tid til å lese, lese litt nyheter osv. Jeg har sjeldent vært mer oppdatert. Eller egentlig er deg løgn. Jeg kan jo ikke lese spesielt mye om verdens bestialiteter. Med hormonkjøret jeg er på, så kan jeg lage skrekkhistorier som får Freddy Krueger og Candyman (som er mine store skrekk-figurer) til å blekne. 

Hadde jeg orket å sitte, så kunne jo kreativiteten fått utløp i alle historiene som snurrer rundt i hodet mitt... Kanskje jeg kunne skrevet alle bestselgerne mine. Men jeg føles som om jeg brygger på en influensa, så nope.

Greit, ferdig med syt og klag. Egentlig har jeg det jo veldig bra. Jeg har verdens beste barn allerede. Hensynsfulle og flinke. De skal lære litt mer om hvor heldige de er og hvor godt de har det, men ellers kan jeg ikke annet enn å skryte av dem.

Og så gubben da!! Kunne jeg funnet en bedre? Nei, det kunne jeg faktisk ikke! Det er noen fordeler med å finne en mann som har levd litt, som har vært gjennom graviditet, fødsel og småbarn før. Han har en empati og forståelse for at jeg sliter som en ung mann sjeldent har. Han tar seg av huset, barna (alt det jeg ikke får gjort), klær, bil og alt. Og så er han takknemlig for at jeg er villig til å gå gravid for oss. Han sender meg i sofaen når jeg tar for lite hensyn til meg selv. Jeg ser at han er kjempesliten og trenger hvile og pleie. Likevel blir jeg sendt for å slappe av. All ære til min, verdens beste! Og så skal jeg forsøke å ta meg godt av ham, hus, hjem og barn når jeg er hjemme i permisjon. Når lille er her, og kroppen min fungerer noe bedre, så kan jeg få begynt å gjøre gjengjeld. Det gleder jeg meg til. Hevn med positivt fortegn :-) Fordi han fortjener det!

Snart ferdig!

Dette er utsikten min når jeg sitter. Når jeg klarer å sitte. Og det klarer jeg jo. Litt i hvertfall. Ikke så mye og ikke så ofte. Men litt sånn innimellom. Og da ser jeg dette. Det er store deler av kroppen min jeg ikke har sett på en stund. Ganske normalt for en gravid altså. Det er deler av kroppen som trenger litt pleie den ikke har fått på en stund. Gleder meg til jeg igjen kan..... få på meg sokker uten anstrengelse! 

Begynner jeg å bli lei?? Hell yeah! Skikkelig lei også. Jeg er i uke 37. Dvs at hun snart er fullbåren og så kan komme når som helst. I følge noen beregninger er jeg 36 + 0 i dag, og i følge noen er jeg 36 + 2 i dag. Enten er jeg fullgåtte 37 uker på tirsdag, eller torsdag om en uke. Og da kan hun i grunnen komme når som helst. Jeg holder fortsatt en knapp på 30 november. Det hadde vært fint. 

Hun kan godt vente til det altså. Vi har fortsatt litt klær som må vaskes og ryddes på plass. Sykehusbagen er ikke helt klar. Babysetet må tas med ut i bilen. Ja, litt sånn småting egentlig. Ting som kanskje ikke betyr noe.

Jeg velger å være naiv

Jeg kjenner at jeg burde lest langt mer nyheter. Jeg skulle vært mer engasjert i terrorhandlinger, integrering og alt hva som er slemt og ondt i verden. Jeg klarer ikke. I hvertfall ikke nå. Akkurat nå blir den minste lille handling til et enormt troll som skaper tull og rot i hodet mitt. Jeg er opptatt av redebygging, barna, familien og ikke minst meg og gubben. Leser jeg om overgrep begått av IS, Boko Haram, bestialiteter i Sør-Sudan, og så leser jeg om flyktningestrømmen, så dras det koblinger og tegnes monstre helt utav sine proposjoner. Jeg lar være.... Nyhetene er nyhetene. Et balansert bilde får vi vel aldri uansett. Kanskje om noen forsker på dette om 50-100 år. Ikke før.

For mange år siden sto jeg ved et veiskille. Jeg har tidligere være utrolig naiv og godtroende. Hvordan kan noen være slemme? Og jeg har fått meg mange smell midt i nesen. Deretter ble jeg kynisk som få. Aggressiv overfor andre mennesker kanskje. Aldri voldelig, men tolket ofte ting i verste mening. Kos med misnøye osv. Så, endte jeg ved et veiskille. Jeg hadde det ikke bra med å være kynisk, realistisk, negativ. Kall det hva du vil. Skulle jeg fortsette med det? Eller skulle jeg heller velge å ta sjansen på å bli såret og skuffet igjen? Være naiv og godtroende?

Jeg valgte å være naiv. Jeg ER naiv. Ikke alltid og ikke på alle områder. Men jeg forsøker å velge å tro på at alle er snille og gode. At alle er velmenende - også for mitt velbefinnende. Dette rokkes ved med terrorhandlinger som de vi har sett i Paris, det vi leser om i Sør-Sudan og Syria. Jeg velger likevel å være naiv. Jeg VIL tro det beste om mennesker. Det er et bevisst valg.

Mitt valg om å være naiv betyr derimot ikke at jeg ikke tar forholdsregler. Jeg ønsker forbud mot heldekkende plagg fordi jeg vil kunne identifisere andre mennesker. Jeg trener kampsport også fordi jeg ønsker å ha den minste mulighet til å forsvare meg og mine. Men jeg tror ikke alle innvandrerne er terrorister. Mange er nok lykkejegere i et land som flyter av melk og honning - i hvertfall sammenlignet med det de har reist fra og ut fra hva de kanskje har hørt. Ville jeg gjort annerledes i deres situasjon? Neppe...

Nå skal jeg fortsette å være naiv mens jeg ruger ferdig. Dagens kynnere har gitt meg en liten påminnelse om hva jeg skal gjennom for å få hilse på lille-i-magen. Kan godt komme om ikke så lenge.... to uker ca. Det passer fint....

Syt og klag eller "morsomme" forsøk på meg selv...

Dette innlegget kan leses som et syt og klag innlegg fra meg. Eller det kan leses som et interessant erfaringsbasert innlegg på hvordan kroppen reagerer på ulike utfordringer. Det er opp til hver enkelt leser.

For ca 100 år siden, eller 20 som det også heter, så fikk jeg diagnosen fibromyalgi. Jeg har slitt med dette helt siden barneskolen, tidlig barneskole. Det gikk enda 7 år før jeg fikk noen som helst behandling. Først da jeg var ca 25 fikk jeg medisiner, som i stor grad har holdt smertene i sjakk. Jeg har gjerne konstant murring i hodet - hvilket betyr at smerteterskelen min for hodepine har blitt ganske høy etterhvert. Jeg sliter også med overvekt, noe som gjerne følger med fibroen. Det er jo mange teorier om hva fibro egentlig er. Jeg har lest om alt fra manglende produksjon av serotonin, noe som kan forklare hvorfor seroxat virker. Jeg har også lest om problemer med skjoldsbrukskjertelen og nivået av jod i kroppen. Det er også teorier om at det er betennelse i sentralnervesystemet. Alt sammen kan sikkert stemme. Ingen svar er helt klare.

Når det er sagt, så har jeg oppdaget noen ting som fungerer for meg:
1. Seroxat. Det er jeg i grunnen ikke veldig glad i å ta. Selv om det skulle være en underproduksjon av serotonin i kroppen, så er jeg ikke særlig glad i å ta piller. Men er det dette som fungerer så gjør jeg det.
2. Trening. Det å bruke musklene, få ut slaggstoffer og bli skikkelig gjennomvarm. Det fungerer. Mange "eksperter" anbefaler trening, men lett til moderat. Det gir meg bare irritert kropp. Jeg trenger trening som tar meg ut, bruker opp og bryter ned for å bygge opp.
3. Lavkarbo. Kosthold uten sukker, korn, med lite karbohydrater og mye fett.
4. Svangerskap.

Noe av dette kan jo kombineres. Andre ting ikke. Jeg har i dette svangerskapet vært herlig forskånet for fibrosmerter. Kryss i taket og hipp hurra. Men så var det slutt på det. I dag har jeg så vondt i den ene armen at jeg bare vil grine. Hjelper det? Nope. Men jeg har lyst likevel.

Hva kan ha utløst smertene nå? Hva gjør at jeg ikke er eller marginalt er plaget når jeg er gravid? Jeg tenker at jeg har en eller annen hormonubalanse i kroppen til vanlig. Det hjelper når jeg er gravid for da får jeg nok av.... ett eller annet. Gudene må vite hva!! Jeg har ikke økt i fettprosent heller såvidt jeg kan skjønne. Vekten øker, men det er svangerskapet og ikke "min" kropp. Det er baby, morkake og vann.

Men da er vi over i hva som kan ha utløst dette nå.... Jeg spiser ikke særlig riktig. Middager lages fra bunnen og med friske råvarer. Det er svææært sjeldent vi har noe som helst som er basert på poser eller halvfabrikata. Vi unngår natriumglutamat og tilsvarende. Men jeg spiser brød med hvetemel, annet korn, gluten osv. Jeg spiser også sukker. Nå reagerer jeg mer på hvetemel og gluten enn jeg gjør på sukker til vanlig. Men når jeg nå har spist vanlig brød en stund, så kan det ha bygget seg opp i kroppen og nå gitt utslag.

Kostholdet kan selvsagt ha vært en primærfaktor. Men nå har været slått om også. Det er kaldere I dag snødde det litt. Det kan ha sammenheng. Smertene begynte i går, så det kan ha vært et forvarsel.

Jeg får ikke trent eller beveget meg noe særlig. Det betyr at musklene stivner og for alt jeg vet så får de ikke transportert bort tilstrekkelig med slaggstoffer.

Jeg gleder meg til å hilse på lille-i-magen. Jeg gleder meg også til å få tilbake kroppen min på en sånn måte at jeg kan bruke den. Jeg gir meg selv ut året på å "slumse", men så skal jeg både hekte innpå med kosthold og med trening. Ikke ekstremt, men strengere enn "sunt norsk kosthold". Dvs. fra 4 januar-ish er det på igjen. Jeg må finne passende trening. Godt man har en app. Tenker 20-30 minutter om dagen, eventuelt i tillegg til trilletur og etterhvert Hapkido/taekwondo. Yoga er fint. Der kan jeg øve meg på solhilsen først og fremst. Og så har man jo en app... den har jeg testet før. Den kan jeg ta frem igjen... 7 minute workout. Kombinert med slyngen vi har, så blir nok dette bra. Jepp... nyttårsforsettet er klart :D Nå gjenstår å koooooose seg frem til det.... og gleder meg til det, sånn at jeg kommer i gang! Jeg har jo noen mål om vektreduksjon. Men først skal jeg på hurtigslanking....

I-landsproblemer...

Selv midt oppe i fokuset på Beirut og Paris, og det glemte fokuset på all annen terrorisme i verden, så har vi alle våre I-landsproblemer. Er de viktige i den store sammenhengen? Ja, egentlig er de det. Ikke fordi de er viktige i seg selv, men fordi det er viktig å fortsette livet - med våre små og store utfordringer - selv når det skjer enorme hendelser langt utenfor vår fatteevne. Jeg vil ikke gå inn med vold for å bekjempe terroristene. Ikke er jeg fysisk utstyrt til det og ikke har jeg kunnskapen til det. Dersom det er nødvendig så kan jeg støte det, men jeg kan vanskelig selv melde meg som frivillig.

Det jeg kan gjøre for å snu ryggen til terroristene, til å vise at jeg nekter å la dem vinne over meg, er å opprettholde hverdagen min Klart jeg blir redd. Klart jeg ser med uro og frykt på fremtiden, spesielt for mine barn. Og som høygravid så kommer det en hormon eller ti og lager det hele til et ganske stort monster. Men jeg vil likevel opprettholde hverdagen min. Med alle utfordringer jeg har der. Akkurat nå er det aller mest at jeg er veeeeeeldig høygravid og ganske lei. Jeg får ikke bidratt hjemme og det sliter vel på oss alle sammen. Hurra. Lizzm.

Men et annet i-landsproblem jeg sliter med... hva i alle dager skal jeg gi til gubben til jul. Vi har en felles gave eller to til hverandre som vi vet om, men han skal få noe av meg og barna også. Som han gjerne ikke skal vite om. Hva i alle dager skal jeg finne på?

Se det er litt av et I-landsproblem som ikke lar seg løse så lett! Kom gjerne med gode forslag....

Tenn et lys......

Jeg er ikke Pariser. Jeg er ikke franksmann. Jeg er heller ikke muslim eller kristen. Jeg ber ikke for ofrene for terrorangrepet. Jeg ber heller ikke mot de som har utført angrepet. Jeg ber ikke om helvete på jord og i etterlivet for hverken den ene eller andre.

Men....

Jeg er et medmenneske. Jeg er ikke-troende. Jeg gråter for alle berørte. Jeg gråter for en verden som har gått så fullstendig av hengslene. Jeg gråter for de som tror at terror er en riktig vei å gå. Jeg gråter for de som har en tro på religion og som til stadighet blir møtt med vold.

Terrorangrepet er IKKE utført av islam eller muslimer. Den er ikke et resultat av religionens nestekjærlighet. De aller fleste religioner prediker omvendelse av vantro. Enten det er islam, kristendom, jøder eller andre. Mange blodige kriger har vært ført på grunn av dette. Men det er ikke religionen. Det er ikke troen. Hovedbudskapet er toleranse, nestekjærlighet og varme. Hvorfor noen må la maktgalskapen ta over forstår jeg ikke. Men det kan vel kanskje forklares i biologien heller enn religionen...

Facebook, og sikkert andre sosiale medier, har flommet over av ulike sympati og støtteerklæringer til Frankrike og Paris. Pariserne selv sang Marseillesen da de ble evakuert fra fotballstadion. De beste støtte erklæringene er de som vekker oss. De som forteller oss at dette ikke er en krig mot Islam og muslimer. Dette er en krig mot terrorister. En gruppe syke mennesker som Darwin glemte i utvelgelsen.

La oss ikke skule mot muslimer og Islam. Klart, jeg skal innrømme at jeg blir enda mer skeptisk til bruk av heldekkende klesplagg nå. Jeg får et enda større behov for å kunne identifisere alle mennesker rundt meg. Ikke fordi jeg vil kunne se om de er terrorister ved å se ansiktet deres. Bomber kan gjemmes under vanlige baggy klær også. Men jeg føler meg tryggere ved å kunne se hele ansikt. Jeg vil likevel ikke skule mot religiøse, mot arabere, mot andre. VI har en flyktningestrøm som er alvorlig i Norge i dag. Noen av dem har ingen rett til å være her. De har lovlig og trygt opphold i andre land og må returneres. Noen trenger vår hjelp. De som skal returneres skal returneres. De som trenger vår hjelp og er relle asylsøkere skal få best mulig behandling. De skal alle behandles med respekt! Vi skal lære dem hva som er greit og ikke i Norge, gi dem mat, husly og forhåpentligvis jobb og integrasjon. Vi skal ikke krige mot islam. Vi skal alliere oss med alle religioner og ingen religioner. Vi er et åpent samfunn og toleranse er det eneste som til slutt vil kvele terroristene vi ser i dag, enten det er IS, Assad, Hisbollah eller noen av alle de andre.

Jeg gråter for ofrene. Jeg gråter for Paris. Jeg gråter for de involverte. Jeg gråter jaggu litt for alle de som lider direkte og indirekte ved at verden blir redd og lukket på grunn av enkelte gale menneskers handlinger. Jeg gråter for terroristene som har misforstått så fullstendig. I kveld slutter jeg å gråte og tenner et lys i mørket.

Er visst ikke så intelligent jeg....

De sier at ett tegn på intelligens er evnen til å lære. Lære av sine feil. Jeg er nok ikke så intelligent. Kanskje jeg bare er en slow-learner. Jeg har i hvertfall klart å gjøre samme feilen en gang til. En feil jeg har gjort en zillion ganger før der altså. Forrige uke var mandag en knallgod dag og jeg fikk gjort masse. Hurra. Så var resten av uken ikke fullt så bra kan man si. Jeg fikk ikke gjort noe som helst. Lørdag derimot var en god dag. Og søndag. Jaggu var ikke mandag, tirsdag og onsdag gode dager også. Hurra. I´m on a roll!!! Torsdag.... Jeg burde sett den murveggen. Burde jeg ikke?

Torsdag var crap. Virkelig crap. Jeg ble fysisk dårlig. Kynnere herfra og til helvete. Kvalm, trøtt og kroppen hovnet opp. Jeg har antydning til eggehvitte i urinen, så jeg skal være litt forsiktig de siste ukene. Men det har jeg ikke vært. Her snakker vi pluss 2 kg på svisj svusj og vann i kroppen. Nå var jeg hos gynekolog på tirsdag og vet at lille har det helt utmerket. På kvelden i går var jeg ikke så sikker. I dag har jeg ikke hatt vondt og de to kg er borte igjen. I dag har jeg sovet. Og sovet. Og sovet. Og nå er jeg våken.... litt. Før jeg skal slappe av resten av helgen...

Vi har nemlig barnefri! Jeg skal snart avgårde og hente barn for å bringe dem til besteforeldrene! Hurra. Da kan vi slappe av og kose oss hele helgen. Sove masse. Dvs. gubben skal ta med seg sin eldste datter på Harry-tur. Det er dem vel unt med en tur bare de to. Det er ikke mange anledninger til det. Vet at gubben har savnet det. Aller best med det er at da får jeg sove leeeeeeeenge i morgen. Ingen som vekker meg med å ville stå opp. Kjipe med det er at jeg sover alene. Men jeg overlever nok det også.

Og så skal jeg huske på å ikke overdrive.... Note to self... lær av min feil osv.

"Jeg ba en tiltalt beskrive inngående sine underbukser...."

Dette er snakk om å ta innersvingen på. Det er snakk om å si klart og tydelig, uten å gjøre det så direkte at motpart forstår at han fordummes. Poenget her er en advokat i Sverige som jobber med voldtektssaker. Hun har sett seg lei på at ofrene til stadighet betviles i forhold til deres seksualitet, sexvaner, alkoholvaner(!) og bekledning. Det siste syns jeg er ganske fantastisk. Jeg siterer artikkelen:

- Jeg bad en tiltalt å beskrive sine underbukser inngående i et forhør og fikk da spørsmålet om hva slags betydning det hadde for saken. Mitt svar var «like stor betydning som min klients stringtruser, herr dommer», skriver Fritz.

Helt fantastisk!! Dette er måten å gjøre det på! Hva slags undertøy jeg har på meg, eller IKKE har på meg, er fullstendig revnende likegyldig for en vurdering om jeg er voldtatt eller ikke. Dersom jeg har sagt nei, og en mann har fysisk trengt seg på meg - enten ved vold, trusler, rus/dop eller på annen måte når jeg ikke ønsket seksuelt samkvem, så spiller det virkelig ingen rolle hvilken truse jeg har på meg! Og om han vet noe som helst om mitt undertøy ETTER at jeg har sagt nei, så skulle man vel heller tenke at det var et bevis på at han har beveget seg inn på et område han ikke hadde tilgang til? 

Min bekledning, og spesielt undertøyet mitt i en påkledd verden, er like relevant i en voldtektsvurdering som hans. Skulle likt å se at det var relevant at han hadde boksershorts fra Bjørn Borg, med litt sånn sexy slitt strikk i livet. Antrekket fulgt opp av en armanidress, eller billig rip-off fra Dressmann. Kvinner med sexy string ber ikke om å bli voldtatt eller inviterer til sex. Ethvert nei skal respekteres. Akkurat som enhver mann med dress, eller joggebukse, eller manne-burka, ikke er voldtektsmenn. Stå på advokat Fritz! Synliggjør idiotien!

Barbering og hodeløse mus

En av de store gledene når man er gravid, er de dagene man klarer intimpleie. Ikke nødvendigvis vasking "forneden", det får jeg til. Men i dag lå mini sånn i magen og bekkenet kranglet så lite at jeg klarte å epokene leggene mine. Hurra!!! Det er de små ting som gjelder her i livet. Helt klart. Midt mellom leggene har jeg hverken sett eller fått til på lang tid. Når barnet er ute og jeg igjen ser ... Tærne.... Så blir nok gjensynsgleden som å se en god gammel venn. Gledelig gjensyn. 

Og da kan jeg også ligge på magen. DÉT gleder jeg meg til det!!!

Rett før denne julaftenpregede hendelsen, altså mine blankepilerte legger, fikk vi hilse på en annen mus. Barna og jeg dusjet og lille frøken hopp-og-sprett ville ta badstue. Heldigvis var den kald. Der hadde nemlig vår søte og nydelige pus hatt seg en skikkelig orgie. Drapsorgie. Eller kanskje ikke orgie. Men det var endel blod. Og midt på gulvet en svær og feit mus. Uten hode. Spart for å kunne snækses på når hun lyster noe annet enn tørrfôr og kveldsmat. 

Om ikke annet får barna et naturlig forhold til at vi og andre dyr spiser hverandre....

Svangerskap, vekt, fremtidsplaner. Om å skrive og sånn....

Jeg har store planer. Jeg har alltid store planer. Og jeg planerer og planlegger og det hele. Og så skjer det noe som distraherer meg fra planene. Ganske irriterende. Ikke at det skjer. Men at jeg LAR det skje. Det er jo jeg som roter det til. Derfor systematiserer jeg alt mulig i min hjerne. Her er alt fra når tings kal gjøre, planlegging av rekkefølge osv. Men det dreper jo lysten til å gjøre det jeg egentlig vil gjøre. Jeg vil bare flyte med. La tiden gå. Gjøre det jeg har lyst til å la glasset fylles opp av små og store steiner, sand og vann. Alt går seg jo til helt og fullstendig uavhengig av mine planer. Eller kanskje de ikke gjør det....

Det jeg skal gjøre nå fremover - og nå snakker vi de neste par årene - er aller først og fremst å være mamma. Snart til tre. Det skal jeg. Og så skal jeg jo jobbe, og sikkert ha litt fokus på karriere. Etterhvert. Ikke akkurat nå. Akkurat nå skal jeg ha fokus på at jeg snart skal føde. Men såh... skal vi ha permisjon. Ok. Når permisjonen er ferdig skal jeg tenke litt karriere. Lurer på hva jeg vil bli....?

I tillegg skal jeg ta tak i kosthold og trening. Jeg har nok blitt tynnere i svangerskapet. Ser at ansiktet er smalere og jeg har mer midje. Tenk det! Det er optisk illusjon, for magen er diger. Men jeg har mer midjeform. Bakfra ser man ikke at jeg er gravid. Forfra... og fra siden... Temaskifte :-) Føler meg fin som gravid altså. Bare så det er sagt. Litt sliten og lei nå bare.

Men poenget mitt var. Jeg skal ta tak i kosthold. Så lenge jeg ammer så blir det moderat. Deretter blir det nok en boost. Kanskje jeg kontakter legen og satser en VLCD kombinert med LC,  som en boost. Og så over på LCHF. Det er der jeg fungerer best. VI får se. Jeg skal ned 35 kg ca. Og nå skal de bort og bli borte.

Trene sier du? Jeg må trene? Ikke for vektreduksjon. Det bidrar selvsagt til omsetningen av lagret fett, men er ikke nødvendig. Men jeg skal trene. Jeg gleder meg til å trene. Jeg skal bruke treningsrommet vi har nede, jeg skal bruke slyngen og slagsekken, jeg skal i gang med taekwondo og hapkido igjen. Jeg skal jaggu ta med sønnen på joggeturer også! Gleder meg til det.

Og så skal jeg skrive. Jeg skal bruke mye tid på å skrive. Jeg liker å skrive. Jeg trenger å skrive. Jeg vil skrive. Har jeg alltid noe vettugt å skrive? Nei. Er det alltid interessant for alle andre? Neppe. Kommer jeg til å publisere alt på bloggen? Absolutt ikke. Men jeg skal skrive. Jeg blir lykkelig av å skrive. Selv når jeg egentlig ikke er inspirert til å skrive, så gjør det meg rolig, lykkelig og tilfreds. Derfor skal jeg skrive. Og så kan de som gidder lese. Eller ikke. Og så får vi se. Kanskje jeg skriver en fortelling som kan publiseres her. ELler kanskje ikke. Kanskje jeg skal øve meg på noe jeg ikke kan... skrive dikt. For det kan jeg virkelig ikke.

Hvorfor skal jeg gjøre alt dette? Fordi jeg vil. Fordi det ønsker jeg meg. Det første steget mot å bli lykkelig er å innse hva DU vil og gå veien du må gå. Jeg ER lykkelig på de aller fleste områdene i livet. Jeg har noen områder jeg ikke er helt fornøyd med. Derfor skal jeg gå den rette veien for å ta tak. Er målet det viktigste? Nei. Selv ikke for vektreduksjonen er det det. Der er det selvsagt viktig, men bedre helse, bedre form og et langt liv er viktigere. Jeg skal øve meg på  å nyte veien.

Og nå får vi se hvor lenge denne inspirasjonen holder seg :-) Jeg skal nemlig begynne med å sortere bilder for lage fotokalender og fotobok i julegaver. Det gjør jeg hvert år. Men det er en diger og slitsom jobb..

Muskelmenn og metroseksuelle gutter

Jeg ser at jeg har fått flere treff på bloggen i det siste. Hyggelig det.

Plutselig ble jeg inspirert til et innlegg. Jeg har nemlig nettopp kjøpt meg en ny bok. Til min Kindle forøvrig, men det er ikke relevant. 

Boken heter "Make me" og er 20ende boken i serien om Jack Reacher, en avdanket militær som lever som vagabond på de amerikanske veier. Han haiker og rusler, og eier kun det han står og går i, noen penger og sitt eget liv. Som tidligere MP er han en skikkelig tøffing. Veltrent, fåmælt og skikkelig barsk. Han er litt Dirty Harry møter James Bond. Han redder damer i nød, knuser skurker og det er mye blod og brukne neser i bøkene. Også hans egen innimellom.

Jeg kikket på kvitteringen på kjøpet jeg fikk på e-post og da ramlet sammenlikningen med metroseksuelle menn meg i hodet. Da jeg en gang i fordums tid skulle flytte fra Finnmark, så gruet jeg meg rett og slett litt til å komme tilbake til hovedstaden. Der jeg bodde nordpå finner du ikke disse puslete metroseksuelle gutta. I hvertfall ikke mange av dem. Du finner ikke nødvendigvis så mange skikkelige mannfolk heller, men det er en annen sak. De du finner er i hvertfall mer mannfolk enn de som matcher i klær, hår og jaggu sminke, og som er mer opptatt av å bruke tid på badet enn jeg er når jeg skal på fest. 

Vi har disse litt brutale bøllene på den ene siden, for Jack Reacher må kunne sies å være en bølle. Han bøller aldri først, men han bøller. Og på andre siden har vi disse pusete gutta som styler, og kremer og diller. Jeg vet hva jeg foretrekker og heldigvis fant jeg en som er akkurat som jeg fortrekker - sånn passe akkurat. Og ikke minst selvsikker og trygg - en sånn som skikkelige mannfolk skal være. 

Apropos: 

Det er litt morsomt at i den eneste filmatiseringen som er gjort av bokserien, så spiller Tom Cruise, en pingle og metrofyr, hovedrollen som Jack Reacher. Jeg kan ikke fordra TC, så jeg har heller ikke sett filmen. GI meg Vin Diesel, The Rock eller tilsvarende mannfolk, så skal jeg nok se den. 

Det er grått og trist ute..

...høsten er virkelig her. Deter grått, tåkete og ganske mistrøstig ute. Det er fortsatt blader åp trærne og temperaturen er ikke så verst, men det er likevel ganske traurig. Merker det på energien også. Den er laaaav. I dag har jeg sovet fire timer etter å ha levert barna b´på skole og i barnehage. Nå har jo selvsagt ikke det lave energinivået mitt noe som helst med svangerskapet å gjøre. Herregud, kvinner løper da maraton med bare få uker og dager til termin. Eller...? Jeg har forøvrig fem uker til termin. Og så satser jeg på litt før. 30. november hadde vært fint. Da har vi fire av fem bursdager på den 30. Og en på 31. Da er ikke andre bursdager noe vanskelig å huske i hvertfall :-)

Forøvrig leste jeg et rasende festlig innlegg i eAvisa. En satireblogg er vel hva det er. Der ble det lagt frem som seriøst at en professor ved Universitetet i Gjøvik hadde funnet ut at kvinners fødselssmerter kun var psykisk fremkalt. De reelle smertene var på sitt verste som et moderat mageknip. Alt sammen, som alle andre klager kvinner har, kom fra deres hode og var psykisk betinget. Man måtte derfor slutte med medikamentell smertelindring og heller gi kvinnene psykolog-oppfølging med start 3-4 måneder før termin. Jeg lo godt. Det morsomste med hele teksten var kommentarer som dukket opp. Noen tok dette faktisk seriøst!! De trodde at det var sant og at noen mente dette.... for all del det kan forsåvidt godt tenkes at noen faktisk mener dette, men jeg har ikke hørt om noen.

Når alt dette er sagt, så er det ikke så dumt med mentaltrening likevel. Ikke at det vil fjerne smerten - all hail epidural. Men hvis man klarer å slappe av mellom riene, jobbe med kroppen og la passasjen utvide seg og tøye seg som den skal, så går ting mye lettere. Ligger man og skriker og vrir seg, så gjør det vondt verre. Og når alt det er sagt, så vet jeg også at det er ikke så lett. Når du ligger der og det føles som du skal revne, så er det ikke så lett å slappe av mellom riene. På førstemann klarte jeg det ikke. På andre sovnet jeg mellom riene. Hvordan det blir nå vet jeg jo ikke enda. Men jeg skal ha fokus på å puste, og at for hver rie som kommer, så har jeg en mindre til jeg er ferdig. Det er faktisk litt trøst i det....

Nå skal jeg overse tanker om fødsel og død (høsten er jo en død), og så skal jeg finne en varm og velduftende dusj. Familien blir så mye gladere når mor er ren og velduftende :-D

Svangerskap, fødsel, seksualitet....

Jeg har en stund hatt et innlegg surrende i hodet. Et innlegg om svangerskap, fødsel og seksualitet. Eller egentlig om kommunikasjon.

Stadig tar jeg meg i å fascineres over at mange egentlig ganske tydelig sliter med kommunikasjonen. For all del, man snakker kanskje supert sammen om praktiske ting, rydding, vasking, hjulskift og økonomi. Men seksualiteten lider. Hva mener jeg med det? Vel, nå skal du høre her.... :-)

Det første er en historie jeg overhørte om seksualitet etter fødsel og hans forventninger vs hennes. Her var det snakk om at de hadde ventet til 6-ukerskontrollen, og da var han ferdig med å vente, men det var ikke hun. Begge deler er helt greit, men har de ikke snakket om dette? Er de ikke enige om hva slags seksualliv de vil ha? Har de ikke snakket om de vanvittige endringene som kan komme og som kommer med at to blir tre, eller fire, eller fem?

For meg er det å være kompatible seksuelt helt avgjørende for om forholdet er levedyktig eller ikke. Fungerer ikke det intime, så fungerer ikke forholdet. Jeg snakker ikke bare om samleie og orgasmer. Jeg snakker om det å ligge inntil, se en film i armkroken, kose og kline, ta på, være fysiske med hverandre. Altså seksualitet og intimitet i utvidet forstand. Her må man kunne snakke sammen. Man må fungere sammen. Ellers kan ikke jeg skjønne at man har det bra sammen... Hvis den ene opplever å måtte forsake noe som er viktig for seg.

Vel nok om det. Poenget mitt er at svangerskapet gjør enorme endringer med kroppen. På slutten er det kanskje vondt og ikke mulig å gjennomføre seksualakten i form av samleie. Behøver man da å legge seg med ryggen til å si sorry, men det går ikke? Nei, tenker jeg. Ikke hvis ikke begge parter er enige om det. Man må kompromisse litt. Sex er også mye mer enn en fysisk greie og utløsning. For mange kvinner så er de store kjærlighetserklæringene en god og romantisk middag, levende lys og en hyggelig film - kanskje. For menn er kjærlighetserklæringene ofte langt mer fysiske. Jeg har i den senere tid lest og hørt flere si noe jeg aldri har tenkt på: "Det er mye kjærlighet i en stiv pikk." (Beklager grafisk språk der ja). Dette er det nok mye sant i! Jeg tror vi kvinner gjør lurt i å akseptere det...

Og det er det ene utgangspunktet. Mannen viser kjærlighet fysisk. Flott. Da er vi enige om det. Vi er også enige om at det er store variasjoner fra person til person. Bare så ingen tror jeg mener å komme med noen fasit for alle.....

Kvinnen må føle seg attraktiv og er mer mental i seksualiteten. Kvinner må ha med hodet i større grad enn menn - tror jeg da. Føler hun seg hot og sexy så er hun lettere å få fysisk samvær med.

Men så, under svangerskap og så etterpå... hvordan er situasjonen egentlig da? Svangerskapet gjør at man etterhvert blir både stor og tung. Ikke alltid så lett å få til noe. Her må man ville og bruke fantasien. Det er ikke bare å "ligge på rygg" når babyen er så stor at blodgjennomstrømmingen i kroppen blir hindret så du sliter både med å puste og blir svimmel. Bruk fantasien. Og menn: Sørg for at HUN føler seg så vakker som du syns hun er. De fleste menn syns faktisk gravide kvinner er supersexy. Det har tatt meg nesten tre svangerskap å oppdage det. Dvs å tro på det. Men det er faktisk sant! Og kvinner.... tro på mannen. Mulig han har lyst på sex og intimitet, men tro på at det er fordi han syns du er vakker, deilig og faktisk elsker deg.

Så kommer den store ildprøven... hva med tiden etter fødselen? Jeg skal ikke påstå at man da føler seg særlig sexy. Noen bruker også laaaang tid på å finne tilbake til seg selv. Etter første fødsel så er man sår, forvirret, sliten, hormonelt på "kjøret" og alt er generelt kaos. Kanskje du har fått noen sting i skjeden som gjør vondt. Kanskje brystvortene ikke bare er ømme og puppene sprengfulle av melk, men at du også har skikkelig såre brystvorter. Kanskje du ikke får til ammingen og du føler deg mislykket og ubrukelig. Hele den første perioden etter fødselen, spesielt etter første, er kaotisk. Sånn er det bare. Det finnes sikkert noen som hovedsakelig lever i en rosa boble i denne tiden. De velger å ikke fokusere på annet enn rosa babylykke tror jeg. Øm og sår er man. Hormonene er på tur (spesielt dag tre). Kroppen er jo ikke på plass og man blør. MYE.

Det er her den største utfordringen kommunikativt kommer inn. Snakk om forventningene på forhånd. Hva tror dere og hva ønsker dere? Hvordan kan dere hjelpe hverandre til å finne tilbake til intimiteten og kosen? Dere trenger også litt voksenkos. Kanskje far kan overta babyen litt - til glede for alle - slik at mor kan ta en ekstra lang dusj, lakke negler eller hva det enn er som gjør at hun føler seg litt mer attraktiv. Ta hensyn til hverandre. Se hverandre. Og vr enige om når dere skal forsøke å komme i gang igjen. Det er ikke bare å "hive seg på". Kroppen er ganske herja med etter svangerskap og fødsel. Det er ikke sikkert dere får til noe første gang dere prøver heller. Kanskje det gjør vondt. Kanskje det å bruke kondomer er en så stor turnoff at det bare ikke går. Kanskje han sliter med ereksjonen etter å ha sett babyen komme ut "der". Snakk sammen. Vær sammen. Ta på hverandre. Ikke stress med det. Men ikke vent for lenge heller.

Er jeg noen form for ekspert? Nope. Ikke utover at jeg har født to barn, syns emnet er spennende og viktig og har tenkt mange tanker om dette. Det viktigste hele veien er kommunikasjon.

Som en siste kuriositet egentlig... jeg har nylig hørt om kvinnelig ejakulasjon. Mulig jeg bare er sløv, treg osv,  og dette er jo ikke noe man nødvendigvis snakker med så mange om... kanskje ikke venninner heller. Ikke vet jeg. Jeg har nå ikke registrert dette tidligere. Derimot har jeg skjønt at menn har fått med seg at dette eksisterer. Hvorfor det? Jo, for de ser på porno. Lite tankekors i seksualundervisningen der altså.... Lurer du på hva det er, hva det kommer av osv osv... google det.

Og nå skal jeg fortsette å være gravid litt til :-)

Verdens dritt og ytringsfrihet

Det er så mye dritt i verden. Det er sikkert ikke mer eller verre enn det alltid har vært. Mennesker er rett og slett fulle av.... ja, gudene må vite hva de er fulle av. Noen mener de selv er fulle av gud, og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Andre mener de bare er høyt hevet over andre og derfor er berettiget til å begå drap og overgrep. Jeg fatter bare ikke hvorfor ikke folk kan respektere at andre mener og tror noe annet enn dem selv.

Jeg har ikke nødvendigvis mye respekt for innholdet i meningene til andre, men de skal få mene det de gjør. Enten det er hest-og-kjerre er bedre enn bil, eller industrialisering er nøkkelen til alt godt. Andre skal få mene at kvinner skal gå i burka/niqab og ha egen inngang i Grieghallen ved feiring av id, eller at også kvinner skal få gå i bar overkropp i det offentlige rom. Jeg skal ikke sette meg til doms over det ene eller det andre. Min mening er min og ingen andre sin. Den skal ikke påtvinges andre, på samme måten som jeg forlanger at andres mening ikke skal påtvinges meg.

Nå må jeg kjapt legge til her at enkelte fellesregler må vi ha. Jeg syns det er helt greit at menn og kvinner har noe klær på seg i det offentlige rom, gjerne mer enn bikini på restaurant, selv om jeg personlig er naturist. Jeg syns også det er greit med forbud mot heldekkende hodeplagg, rett og slett fordi jeg ønsker å ha muligheten til å identifisere hvem jeg har rundt meg - jeg vil vite om det er en dame eller mann, og ha muligheten til å kunne peke ut vedkommende ved behov.

I min arbeidshverdag er vi all hovedsak fra samme utdanning. Er det et pluss? Nei, ikke egentlig. Nå har man over tid vurdert at det er den beste måten å besette ledige stillinger hos oss utfra regelverket som forvaltes, organiseringen av arbeidsformen osv. Men øker dette forståelsen for andre, utdanningsgrupper, meninger osv? Nei. Tverrfaglig er bra. Allerede der er det sunt å være ulike. Vi trenger å snakke med de som har et annet "språk" enn oss, enten det er "stammespråk" eller stammespråk. Det er utrolig mye mer givende å kommunisere med de som mener noe annet enn meg selv. En som ikke bare bekrefter mine meninger. Irriterende? jada, det kan det være. Men absolutt mer givende.

Hva er forutsetningen for at det skal fungere da? jo, at man faktisk er åpne for at noen andre mener noe annet. Man må gidde å høre på andres meninger. Man må også respektere andres mening. Om en konservativ mann, muslim, kristen, jøde spiller ingen rolle, skulle mene at jeg som kvinne skal være hjemme og passe hus og hjem, ja, så må jeg faktisk respektere at han mener det. Han skal få lov til å si det. MEN jeg må ikke respektere at han forsøker å tvinge meg til å leve sånn. Finner han en kone som vil ha det sånn: Flott! Men jeg vil ikke.

Hvis alle bare kunne respektert andre. Godtatt at de selv ikke sitter på sannheten. Godtatt at andre mener noe som en selv syns er fullstendig hårreisende. Men IKKE godtatt at dette forsøkes påtvunget andre. Jeg tror verden hadde blitt bedre. Vi må ta vare på hverandre. Vi må lære av hverandre. Vi kan alle berike hverandre. Dette velger vi faktisk selv.

God helg. Husk  respekt, åpenhet og evnen til faktisk å si unnskyld og mene det om man mister kontrollen i en diskusjon og glemmer respekt og åpenhet.

Rosa-boble-svangerskap

For mange stemmer det kanskje. Jeg tror de da har hormonet bomull i huet. Rett og slett. Det er hyggelig å gå gravid - bevares. Men bare hyggelig? Rosa boble og sveve på en rosa sky? Ikke veldig. Ikke første gang, ikke andre gang. Og heller ikke nå tredje gang. Jeg tror ikke jeg kjenner noen som har boblet seg gjennom hele svangerskapet.

Nå skal jeg ikke hevde at det bare er slit og negativt. Absolutt ikke. De første boblene nederst i magen. De små stegene fremover. Forandringene i kroppen som vitner om det magiske som foregår og mirakelet i at du snart skal bringe frem et helt nytt liv i en fødsel preget av boblende lykke.

For dere som syns ord som åpningsfase, blod og revner er ekkelt og skummelt... finn dere en rosablogg.

Kroppen endrer seg. De første månedene er du trøtt og kvalm. Så fungerer du noenlunde en stund, før du begynner å bli tung. Bekkenløsningen merkes kanskje. Eller kanskje ikke - om du er heldig. DU puster som en blåsebelg om du beveger det fem meter... i strekk. Så det forsøker du å unngå. Kanskje du har lagt på deg en halv zillion kilo - som du håper forsvinner med ammingen. Det kan jeg fortelle med en gang at det gjør de ikke. Ikke alene. Du må skjerpe kostholdet igjen også. Det i seg selv er hardt nok... Og da har du de hormontrippene som kommer sammen med barnet...

Jeg er heldig denne gangen. Jeg har nesten ikke lagt på meg, jeg er i grei form og aller viktigst - jeg kjenner mine egne grenser for hvor mye jeg orker og hvor mye jeg kan presse meg selv. Betyr det at jeg er i full jobb, trener og tjohei? Nope. Jeg sover 70% av døgnet, jeg er sykemeldt, jeg har bekkenløsning som gjør at jeg ikke sover veldig godt om natten osv osv. Jeg har barn som krever masse av meg. Jeg har en meg selv som krever enda mer av meg. Jeg har en mann som er fantastisk! Jeg har foreldre som er barnevakt en hel helg ganske ofte. Heldigvis. For oss alle. Vi trenger en pause. Jeg og mannen trenger å være kjærester. Helt uten store barn, små barn, krav og tjas og mas.

Men er svangerskapet en rosa dans på en skyet ballong? Absolutt ikke. Jeg er lei. Jeg gleder meg til mini kommer. Jeg gleder meg til å kunne bidra hjemme igjen. Trene. Gå turer. Rydde. Vaske. Se tærne mine. Intimpleie jeg får til å gjøre selv.

Men før vi kommer dit skal vi gjennom jula. Den er stort sett hyggelig. Både før og under. Om jeg klarer å overse alle andres krav og meninger om hvordan ting er og bør være.

Ja, og så skal jeg gjennom fødselen da. Med åpningsfasen hvor kroppen rives litt i stykker. Og barnet som skal gjennom en svært tøyelig gang, men som ikke er såååå stor heller. Vi satser på at det hverken blir rifter eller revner denne gangen heller. Ingen sting gjør livet etterpå lettere. Men jeg skjønner jo hvorfor man blir skikkelig lei på slutten av graviditeten. Det er beste måten å sørge for at man er klar for fødselen. Og at man kort tid etterpå glemmer plagene i svangerskapet. Smertene i fødselen og stresset den første tiden. Ellers hadde man vel neppe gjort dette flere ganger. Men jeg er ferdig. Jeg husker nemlig nå utenfor den rosa boblen...

Men vet dere hva jeg gleder meg aller aller mest til? Øl, rødvin, salami, chevre og brie!

Verdens underholdsningsverdi

Noen ganger er det fantastisk å hoppe av karusellen. Den karusellen som heter livet. Der alt bare raser forbi og man lar seg engasjere i både dette og hint. Kan man stå litt på sidelinjen, betrakte alle som snurrer rundt og rundt, som forsøker å holde seg på mens følelser og virkelighet sliter i dem. Høres ganske negativt ut? Vel, det er egentlig ganske underholdende.

Jeg snakker ikke om en ondskapsfull iakttakelse. Jeg snakker om det å se en situasjon fra utsiden. Se hvordan menneskene er små. Er egosentriske. Er opptatt av sitt eget ego. Kjenne en tilfredsstillelse i at man klarer å ikke la seg rive med, men se på verden, se på karusellen. Bare eksistere. Jeg er.

Og så er det mange andre ganger man ikke klarer å hoppe av. Bare betrakte.

Nå skal jeg hoppe på karusellen igjen. Jeg skal nyte den J*** magien med å være gravid. Sparkes så middagen aldri blir liggende der den skal ligge, urinblæra brukes vekselsvis som trampoline og pute, bekkenet slarker i alle retninger og energien ble lagt igjen en gang i august. Godt det blir langt mer magisk når barnet er ute. Da er det andre magiske elementer jeg skal betrakte - i spedd kroppsvæsker og manglende søvn.

Noen dager er man bare irritert...

Noen dager er bare sånn. Man er irritert. Egentlig uten grunn. Jeg har en sånn dag i dag. Jeg hadde ikke egentlig det da jeg våknet. Jeg hadde egentlig en ganske god morgen. Harmonisk, rolig og god tid til å vekke barna og få oss klare til skole og barnehage. Ettersom jeg sliter med bekkenløsning, så er jeg 70% sykemeldt og skulle ikke på jobb i dag. Men jeg hadde time hos jordmor kl 0900, så jeg hadde egentlig ganske god tid.

Rolig, harmonisk. Rakk til og med en kjapp skravlings med en venninne jeg ikke har snakket med på aaaaaaaltfor lenge på vei mellom barnehage og jordmor. Alt var forresten bra med mor og barn. Skal på 3D UL senere i dag, så da får vi titte på vidunderet i magen også.

Men ett eller annet skjedde på veien. Jeg er irritert i kroppen. Sikkert da også irritert i humøret, men ettersom jeg ikke snakker med noen så er det vanskelig å egentlig vite. Kan det være at jeg bare har overskudd av energi og opplever det som irritasjon. Det ville være typisk meg isf.

Irritasjonen har nå medført at jeg ikke fikk sove noe særlig. Fikk hvilt en times tid da og det hjelper jo på, så får vi se hva slags ettermiddag vi får.

Det jeg i det siste har kjent aller mest på er at jeg gleder meg til å få tilbake kroppen min. Det er absolutt hyggelig å gå gravid, men jeg gleder meg til å bli smertefri - fra bekkenet i hvertfall. Og til jeg kan trene og bevege meg mer normalt igjen. Gå turer. Styrketrening. Hapkido og Taekwondo. Skal bli bra. Men er nok fortsatt 4 måneder-ish til jeg er der. Før det er det jul med alt det innebærer.

Etter den søte kløe - dagen derpå

Da er denne gangens lokalvalg over. De borgelige har gått tilbake mange steder og man har valgt inn røde og mange steder grønne. Dette skremmer meg noe helt vanvittig! Norge er økonomisk på vei nedover, da trenger vi ikke Arbeiderpartiet. Eller i hvertfall ikke Ap. Ikke legger de til rette for å stiumlere til vekst og ikke gir de godene til de som trenger det for det ekstra de tar inn i skatter og avgifter. Faktisk er min opplevelse av selvutnevnte sosialister, de som snakker høyest om solidaritet og fellesskap at de er de mest selvsentrerte og egoistiske. Min personlige erfaring er at de tør ihvertfall ikke å reelt stille opp for andre dersom det ikke gagner dem selv..... Men de roper veldig høyt.

Det har vært valg og folket har talt. Heldigvis bor vi i et demokrati hvor alle kan og skal høres. Dessverre bor vi i et demokrati hvor alle skal og kan høres. En venn av en venn på facebook sa det treffende: "Ikke alle folk er smarte. Folk gjør dumme ting". Nå sa hun det til inntekt for flertallets diktatur, for "han staten" som vet beste for enkeltmennesket. Men hun har rett. Folk er ikke smarte og folk gjør dumme ting. Dessverre er det mange da som mener at dumhetene må pulveriseres på flertallet.

Jeg liker individuell frihet. Individuelt ansvar. Vi er alle vår egen lykkes smed. Og vi må alle ta ansvar for hverandre. Men om alle passer på seg selv fremfor alle andre, så er det langt færre som trenger hjelp og bistand.

Heldigvis er det bare fire år til neste valg, mye kan skje og det er begrenset hva de røde, de grønne osv kan finne på av tull og tøys.

Sjelefred

Jeg har en venninne som lærer barna sine det viktigste noen kan lære i løpet av livet. Man skal gjøre det som gir en selv sjelefred. Jeg liker den tanken så godt at nå forsøker jeg å lære meg selv å gjøre de valgene som gir meg sjelefred. Hva andre måtte mene om valgene jeg gjør, betyr de noe? Nei, i grunnen ikke.

Jeg har flere ganger blitt omtalt som og beskrevet som Harry. En annen venninne påpekte at hun heller ville være Harry enn snobbete. Og vet du hva? Jeg er helt enig! Jeg vil heller være Harry enn snobbete. Og da var vi tilbake til hva som gir meg sjelefred.

Jeg får det ikke bra ved å gjøre og mene det som noen andre mener er korrekt. Tvert i mot. Det gir meg sure oppstøt og magesyre. Jeg blir urolig og sint. Ikke mye sjelefred over det. ANtakelig betyr dette at jeg må ta noen "sjanser". Det er egentlig ikke å ta sjanser, men det oppleves kanskje sånn fordi jeg da må gjøre noen valg som kanskje ikke er innenfor politisk korrekt. Tidligere har jeg også gjort disse valgene, men motivert av noe annet. Mange av mine valg er motivert av trass. Nå skal de motiveres av hva som er bra for meg.

Jeg ser på flyktningekrisen rundt meg, og kjenner at jeg blir stresset. Jeg ønsker å hjelpe dem. Jeg ønsker ISIS bombet sønder og sammen. Jeg ønsker sjelefred og likeverd for alle. Jeg ønsker like rettigheter for kvinner. Hvordan skal man få til dette? Jeg sender ikke penger til en eller annen obskur organisasjon som popper opp og tar masse betalt for administrasjon. For alt jeg vet står ISIS bak noen av organisasjonene. Det er naivt å tro at ikke de sender terrorister inn i Europa sammen med flyktningene. Hvordan skal man kunne luke dem ut? Jeg vil hjelpe de som trenger det, uten å støtte djevler i menneskeham.

I det siste har det vært endel fokus på voldtekter av kvinner i India også. Landsbyrådet skal beordre voldtekt, gjerne gruppevoldtekt, av kvinner som straff. Straffen kan godt være for noe andre har gjort. En bror kanskje. Syndebukk. Jeg klarer ikke å engasjere meg like mye i likelønnsarbeidet i Norge.

Tenk om alle kunne hatt fokus på seg selv? Sin egen sjelefred og lykke? Til stadighet ser vi at makt avler idioter. Jeg ser igjen og igjen at mennesker med makt blir mer opptatt av seg selv og en nær, sær krets, fremfor å benytte muligheten til et felles beste for dem man er opptatt av. Kommunikasjon og omtanke forsvinner. Hvorfor er det så viktig å vise seg frem? Jeg pleier å kalle det penis-klasking... andre kaller det samme fenomenet tilsvarende. Menn er ikke alene om dette. Begrepet kommer bare som følge av at menn ofte er opptatt av størrelse...

Jeg er glad min hobby, taekwondo, (også) inneholder mennesker som ser at den enkelte må få definere hva kampkunsten er for dem. Friheten til å selv finne sjelefred innenfor det fysiske og psykiske vi lærer som utøvere.

Jeg velger sjelefred.