Omgangssyke in da haws

Den velkjente lyden av barn som brekker seg. Gurglingen idet mageinnholdet kommer opp og plasket når det treffer do, gulv, seng osv. Herlige omgangssyke er på besøk.

Spysyke
Vi har egentlig vært heldig forskånet fra omgangssyke. Høvdingen og jeg hadde en eneste runde frem til han var seks år ca. Etter at Vesla kom har vi hatt langt større utfordringer. Forkjølelser, feber, influensa og etterhvert omgangssyke. Stort sett er det bare Vesla som blir syk og kaster opp. Denne gangen begynte Høvdingen. Kastet opp til han bare brakk seg og fikk opp magesyre natt til torsdag. Jeg får vondt i hele meg bare ved tanken.

Vi trodde, eller håpet, at vi var ferdig med det. Men dengang ei. I natt kastet Vesla opp. Hun lå selvsagt innerst i vår seng da det kom opp. Vi klarte - nesten - å redde sengen. Det er jo så herlig - oppkast, sengetøyskift, vask av seg selv og barn som er fulle av oppkast - midt på natten.

Så nå sitter vi hjemme alle sammen. To i sjaber form, Vesla også med feber, to voksne som venter på tur og håper Lille slipper unna.

God helg!

Små lykkepiller....to be continued

Har du små lykkepiller i hverdagen? Selv om vi forsøker å være blide og positive, så er det alltids dager man har behov for litt bistand til å løfte blikket og smile. Her tenker jeg å samle øyeblikk som har gjort meg lykkelig slik at jeg kan gå tilbake og kikke på dette når det er litt mindre lystig.

Årets første lykkepille

Det er vel egentlig lite som kan matche første gangen på året hvor jeg må ta på meg solbriller. Etter lang tid med lite sol og mye mørke, så er solbriller kjærkomment.

Bonuspille:

Sneen smelter!

Årets andre lykkepille

Sneen smelter mer.

Himmelen er knallblå og solen varmer - inne i hvertfall. Det lukter varmere tider og så lukker vi øynene for spådommer om mer kulde.

Mer lykke

Behov for farger

Med våren og lyset så kommer også inspirasjonen og lysten på farger. 

Mandler, ører og snorking som en full sjømann

Mange i det moderne samfunn fjerner mandlene. Det er visst både vondt, og ikke uten risiko. Nå skal Vesla vurderes for operasjon.

Mandler
Hos oss har vi alle "utfordrende" mandler. Mannens to store har fjernet enten både mandler og polypper, eller bare polypper. Høvdingen fikk fjernet sine mandler for fire år siden. Mannen fjernet sine i voksen alder. Jeg fjernet mine samtidig som Høvdingen fjernet sine. Nå skal Vesla vurderes for kirurgi.

Vesla har ikke mye halsbetennelse som slår henne ut. Hun har digre mandler, med store groper. Om de gropene er fordi hun har hatt infeksjoner, eller hun får infeksjoner fordi bakterier samler seg der vet jeg ikke. Men jenta på 3 år snorker som en fyllik, det lukter råttent kjøtt av munnen hennes og hun er konstant forkjølet med rennende nese. Siste tilskuddet er øreverk. Høvdingen hadde flere runder med øreverk som liten. I dag er det helt uproblematisk.

Laseroperasjon
Da jeg fikk fjernet mine mandler var jeg voksen. Det skal være fryktelig smertefullt å fjerne mandlene som voksen, men jeg fant en som gjorde det med laser. Jeg fikk smertestillende, men måtte være våken. Det var ubehagelig med lukt av svidd kjøtt - rett og slett kremert mandel. De var visst så råtne at de bare forvitret. Legen ble så ivrig at han nesten glemte å la meg puste innimellom :-D Operasjonen var over på null tid, jeg hadde en dag hjemme fra jobb, og så var jeg tilbake. Jeg måtte ta det litt med ro, for det er risiko for styrtblødninger også med den operasjonen. Noen dager var jeg hes i stemmen også. Men så var jeg frisk og rask igjen. Dessverre er dette en operasjon bare noen få leger i Norge utfører. De andre fjerner på mer tradisjonelt vis.

Barn og narkose
Da Høvdingen skulle opereres hadde jeg ham i armene da han fikk sprøyten som skulle få ham til  sovne. Innimellom skulle jeg ønske jeg var litt mer tillitsfull, kunnskapsløs og naiv. Jeg vet at det er en risiko ved alle operasjoner. Jeg vet at narkose er en risiko. Jeg vet også at det går helst bra - selv der det skulle bli styrtblødning.

I forkant av operasjonen hadde en kollega av meg advart om den forferdelige følelsen av at barnet blir helt slapt i armene dine når narkosen slår inn. Likevel var jeg ikke forberedt. Fra å sitte og overbevise en litt motvillig fireåring om at det går bra. Det er bare et lite stikk i armen, til å sitte med en gutt som var helt og fullstendig livløs. Det var forferdelig!!! Jeg visste jo at alt var bra, men alle instinktene mine ropte at han var død. En grusom følelse.

Nå skal jeg gjennom dette med Vesla. Sånn som Lille snorker, så overrasker det meg ikke om vi får en runde om tre år også. Det går bra, men jeg er likevel full av spøkelser i forhold til inngrepet.

For de som er interessert har folkehelsesinstituttet laget litt informasjon om mandler og fjerning

En ny vår

I dag er det mildt og fint ute. Det drypper fra taket. Solen har varmet , i ca fem minutter. Fuglene kvitret. Vi vet at vinteren kommer tilbake. Lure-vår!

Varmemenneske
Jeg er et utpreget varmemenneske. Jeg foretrekker sol, varme og svette fremfor kulde, ski og sne. Egentlig burde jeg flyttet til syd-Spania eller tilsvarende. Det er klimatiske forhold som passer meg bedre. Både utfra preferanser, men også utfra fysikk.

Jeg har slitt med fibromyalgi i mange år. På barneskolen allerede begynte jeg å merke smerter i hendene. Jeg var gjentatte ganger hos legen fordi vi trodde jeg hadde senebetennelse. De fant aldri noe, men jeg hadde ikke noe mindre vondt. En periode brukte jeg lærmansjetter som mine foreldre hadde brukt til behandling av senebetennelse. Det hjalp. Sannsynligvis var det med på å gi litt press, litt varme og litt avlastning. Mange år gikk før jeg fikk diagnosen. Deretter gikk det enda noen år før jeg fikk hjelp. Heldigvis fungerer legestanden bedre i forhold til den diagnosen i dag enn dengang da. Jeg har vel et lite problem med respekt for skolemedisin og skolemedisinere etter de rundene.

FIbromyalgi liker ikke kulde. I hvertfall ikke min. Enda verre er det om det er fuktig. Tørt og varmt klima er bra. Sånn at jeg blir gjennomvarm helt inn i kjernen av musklene. Det er best. Det er ikke så lett å få til. Ikke i Norge. Noen ganger tvinger jeg kroppen og hodet til å virke. Ren skjær vilje. Symptomer som følger med diagnosen er konsentrasjonsvansker og problemer med hukommelsen. Det stemmer bra det....

Lure-vår
Ettersom kroppen min liker å være gjennomvarm, liker sommer, så ble jeg sånn virkelig glad inni meg da det var antydning til vår ute i går. Selv om jeg vet at det skal fryse på igjen over helgen. Man må nyte det så lenge det varer tenker jeg. Nå er det sånn at jeg kan begynne å trille med Lille også. Uavhengig av om det fryser på igjen. Satser på en trilletur ila neste uke senest. Denne uken går...

Rart hvordan tiden bare rusler avgårde. Du merker det ikke egentlig. Øyeblikk på øyeblikk.  Ene avløser det andre. Sømløst. I en evig strøm. Derfor er det så viktig å være tilstede her og nå. For øyeblikket er for evig borte i det det dukket opp .

Men snart er det vår. Snart er det sommer. Det er allerede lysere ute. I mellomtiden skal jeg nyte at det spirer og gror inne.

Potteplanter
Før jul var det varme og kalde perioder. I en av de varme periodene tok gubben inn en kvist fra en busk som vi kaller gullregn, men som ikke heter det. Julaften hadde vi masse små gule blomster, og nå har vi en gren med grønne blader - i hvertfall om vi husker å gi den vann... SÅ inntil videre får våren min bestå av innevår.

Det er litt synd på denne akkurat nå ettersom vi hadde glemt å gi den vann. Noen som kan fortelle hva den heter?

                            

Orkide mot sne :-)                Julens svibel (den ene) blomstrer nå.              Avokadoplante av en sten.

Heller sent enn aldri kanskje

                             

            

Et forsøk på å plante en chilli-plante. De skal jo        Her skal vi så frø når våren er nærmere.
være ganske enkle, ikke sant? Foreløpig har jeg        Jeg koser meg masse med å se hva jeg får til av
bare fått en laaaaaang plante :-/                                  frø osv fra maten vi spiser. Fikk noen supre tomater i fjor

Flott utsikt her... om sommeren

Ha en god siste januar-uke i 2016!

Lykken er...

Lykken er så mye. Lykken er et øyeblikk. Livet er en serie øyeblikk. Grip øyeblikkene som utgjør helheten så opplever du kanskje den kontinuerlige tilfredsheten. Men ikke kjemp, for lykken og øyeblikkene er like forgjengelige som vanndamp. Griper du for hardt så forsvinner den mellom fingrene dine. 

Akkurat nå
Jeg har vært så seriøs i de siste innleggene mine. Derfor må jeg være litt mindre alvorlig nå. Tittelen på innlegget "Lykken er..." er bare fordi jeg egentlig har det helt suverent om dagen. Jeg har to store, vakre og flotte barn og et lite gnurf som jeg koser meg med hele dagen. Jeg har virkelig ikke noe å klage over. Det er godt å kjenne på.

Hva gjør meg lykkelig?
Det er mye som skaper lykke. Ofte er det bare øyeblikks blaff. Jeg klarer å glimte en hverdag hvor lykken er en vedvarende og varmende ild i magen. En opplevelse av at verden jobber med deg og ikke mot. Har jeg det sånn? Ja, ofte og det meste av tiden. Noen jeg kjenner opplever dette helt naturlig. Jeg fikk den naturlige opplevelsen ødelagt i barndommen. Etterhvert og over mange år har jeg bestemt meg for at det er sånn jeg vil ha det. Derfor øver jeg på å gi slipp, akseptere og betrakte. Livet blir mye bedre når ikke føler et behov for å forme alt i et utopisk perfekt bilde som bare eksisterer i hodet mitt.

Jeg har flotte og perfekte barn. Jeg har et hjem som er helt suverent. Er det rotete? Jepp. Møkkete? Ja, det er det også innimellom. Alltid nyvasket der det skal være? Nope. Har barna en trygg og god oppvekst med foreldre som prioriterer dem? Jepp. Fasaden min er vel heller fadese :-) Og det er godt.

Going down
Ett av ønskene mine for 2016 har sammenheng med at en epoke er over. Jeg skal ikke ha flere barn. Det er helt slutt. Jeg har tre og to bonuser, og en ekstrabonus. Det holder. Derfor skal nå gravideklær ryddes vekk og gis bort. Etterhvert blir ammeBHr ryddet bort, sammen med babyklær og utstyr som jeg ikke lenger har behov for. Samtidig som jeg nyter tiden hjemme med gnurf, så forbereder jeg meg på en ny epoke i livet. Og det er godt.

Men, det viktigste i denne prosessen er at jeg har tatt tak i noen mentale utfordringer. Jeg innstiller bevisst hodet mitt på en ny trivselsvekt. Det er der kroppen min vil være, og nå skal den overbevises om det. Jeg har lagt om kosten igjen. I og med at jeg fullammer, så slanker jeg meg ikke. Jeg har gått ned 800 gram siden 4 januar. Men totalt har jeg mistet 27 cm fordelt litt her og der. DET er jeg fornøyd med. Jeg ser at de grepene jeg har tatt faktisk fungerer. SÅ får det bare ta litt tid. Det er ikke noe problem. Da blir det varig fordi jeg ikke slanker meg, men legger om kost og livsstil. Dette blir nye vaner.

Aldri mer gravid. Ned i størrelse. Da trenger jeg ikke denne lenger:

LCHF - light
Det jeg gjør er rett og slett en lett-versjon at LCHF. Jeg spiser ikke hvetemel og sukker ila uken. Lørdag har jeg fullt frislipp og spiser både pizza og sjokolade og det jeg måtte ønske meg. Jeg spiser også både ris og potet til middag foreløpig. Men jeg begrenser mengden. Det skal kuttes ut etterhvert det også, men alt over tid. Jeg har også oppdaget Chia-grøt. Starter dagen med det og den holder lenge. Spiser knekkebrød, frukt, avokado ol. ila dagen. Syns selv jeg er flink.

Nå er det ikke så kaldt ute, så nå kan jeg straks begynne å gå tur med lille gnurf. Det er ikke så dumt. Jeg må trene opp kroppen igjen. Bekkenløsningen har sittet godt i, så jeg må begynne sakte og rolig. Da kommer nok energien også håper jeg.  Sånn etterhvert.

Jeg HAR rett!!

Jeg har rett. Du tar feil. Jeg er villig til å slå deg i hodet for å (over)bevise deg om at jeg har rett og du tar feil. Hvorfor er det så viktig for oss å ha rett?

Sannheten
Jeg har vært opptatt av at jeg skal ha rett. Jeg skal anerkjennes for at jeg har rett, for at jeg kan og for at jeg vet best. Jeg har etterhvert lært at jeg ikke alltid har rett. Jeg vet ikke nødvendigvis best, og jeg kan ikke alltid. Det viktigste jeg har lært etterhvert er at det ikke er så farlig om jeg anerkjennes for at jeg har rett.

Mange opplever nok at det å få anerkjennelse for at man har rett er med på å bekrefte hvem man er. Egenverdet. Egoet får en boost. Jeg vil påstå at dette er en illusjon, noe som hindrer deg i utvikling og definitivt ikke er med på å gjøre deg lykkeligere

Min mor var opptatt av å lære meg at jeg ikke eier sannheten. Og det er helt riktig. I min verden, virkeligheten slik jeg opplever og oppfatter den, så sitter jeg på sannheten. Min sannhet i min verden. I din verden sitter du på din sannhet. Problemet oppstår når din og min sannhet ikke er den samme, selv om vi snakker om samme ting eller hendelse

Respekt
Det å eie egen sannhet og respektere at den sannheten ikke er universell hjelper virkelig ingenting i forhold til utvikling dersom det også resulterer i at du ikke respekterer at andre eier sin sannhet. Jeg ser til stadighet at folk skal forsøke å overbevise verden rundt dem om at deres sannhet er den rette. Den som skal følges og etterleves. At det er den objektive sannheten.

Jeg tror ikke objektiv sannhet eksisterer. Til det er mennesket for subjektivt. Kan vi ikke la være å presse egen sannhet og egne preferanser på andre? Hvorfor skal vi på død og liv "misjonere" enten det er religiøst eller ikke.

Snåsamannen
Nå er det laget en film om Joralf Gjerstad, også kjent som Snåsamannen. Han hevdes å ha overnaturlige evner, såkalte varme hender, slik at han kan heale sykdommer og skavanker. Det jeg ikke skjønner er at mange blir så provosert av dette. Noen hevder at de har blitt friske og har fått et bedre liv av å møte Snåsamannen. Flott tenker jeg. Supert! Det er mer mellom himmel og jord enn noe annet sted. Ikke alt kan forklares, eller behøver å forklares. Vi kan alle være lykkelige tilhengere av det vi selv velger å være tilhengere av.

Men neida. Vi kan ikke det. Noen blir så innmari provosert av at enkelte individer har en evne de selv hverken har eller kan forklare. Da ropes det placebo og sjarlatan umiddelbart. For all del, det er mange som er sjarlataner, og det er ikke greit. Vi skal ikke akseptere de som driver med lureri, enten det er alternativ medisin eller skolemedisin. Men er det viktigste at noen blir friske og får det bedre? Eller er det viktigste at forskning og skolemedisinen kan forklare det?

Placebo
Jeg har forsøkt å lese Placebodefekten av Tjomlid. Den er sikkert riktig, viktig osv. Men jeg klarte ikke å lese den. Det var så åpenbart at han var negativ til alt alternativt fra starten av. Han var ute etter å finne feil og mangler, og for all del, det er lurt å være skeptisk. Men du ser det du har bestemt deg for å se. Jeg må nok forsøke å lese ham igjen en annen gang.

Men det hadde vært fint om ikke alle var så opptatt av å ha rett. Hvis du skal diskutere bare for å diskutere eller overbevise den du diskuterer med, så kan du kanskje la være? Det er supert om man utvider horisonter og lærer noe nytt, men kan ikke det være opp til den enkelte? Om jeg spør deg om noe, så er det fordi jeg er nysgjerrig på ditt perspektiv, ikke fordi jeg skal overbevises til å konvertere til hva-det-enn-gjelder. Jeg ønsker en gjensidig respekt for hverandres tro og at nysgjerrighet er kun det. IS og midtøsten er et dagsaktuelt eksempel på hvor galt det kan gå om man på død og liv skal overbevise andre om at man sitter på sannheten.

Kvinner og idrettspolitikk

De siste dagenes nyhetsoppslag viser en sørgelig  underrepresentasjon av kvinner i idrettspolitikken. Den ene siden mener det er et tap og at man må kvotere inn kvinner. Den andre hevder  det er fordi kvinner mangler ambisjoner. 

Kjønnskvotering
VG har i tre artikler de siste dagene satt lys på idrettspolitikken, her, her og her. Det er klassisk kjønnsargumentasjon, egentlig fra begge sider. Personlig er jeg i beste fall skeptisk til kjønnskvotering. Samtidig har jeg blitt mindre skeptisk og kategorisk med årene. Jeg ser at alle miljø rett og slett blir bedre av at man er et mangfold. Da lærer man også respekt og man finner andre løsninger. 

Mange posisjoner i verden tildeles - gjerne uten forutgående åpen eller offentlig søknadsprosess. Også i det offentlige har man funnet smutthull som gjør dette mulig. Den som sitter med makten i tilsettingsprosesser, gir posisjonen til en som vedkommende ønsker inn. Helt i Harald Eias ånd, så tilsetter nok derfor menn andre menn. Se hans kronikk om Menn som elsker menn. Dessverre mister de helheten i prosessen. De ser ikke at ulikhet og forskjeller kan drive livet, idretten, arbeidsplassen osv videre.

Bare kvinner er bedre enn bare menn
Hadde kvinner styrt verden så ville den vært et bedre sted. Hørt den før? Skikkelig sprøyt og pølsevev! Det ville ikke vært mindre krig, sult og nød. Det ville bare vært andre grunner. Det er snakk om menneskelige egenskaper og mekanismer. Ikke kjønnslige.

Min arbeidsplass består i stor grad av kvinner. Noen få menn. Oppover i systemet er det litt både og. Men lokalt er vi stort sett kvinner. Har vi det bedre enn anleggsarbeiderne som ofte har overvekt av menn? Neppe! Vi burde kvotert inn menn. Dessverre er stort sett kvinnene bedre kvalifisert, slik at det ikke er noen menn å kvotere. 

Makt er en menneskelig mekanisme. Vi blir alle påvirket av å ha makt, og vi ønsker alle makt i en eller annen grad. Det er ikke slik at dette er begrenset til menn, eller noen få individer. Likevel er det slik at det er flest menn med "makt" i styrerom, i lederposisjoner. Det er sikkert mange grunner til dette og forskjellige varianter ulike steder. Jeg har noen tanker om årsaker, men det er ikke hovedpoenget mitt her. Poenget er ikke hvorfor, men at bedriften, idretten, hvadetennmåttevære ville blitt driftet bedre med kvinner og menn.Vi er like. Vi er ulike. Vi utfyller hverandre. Vi hjelper hverandre å få frem det beste - og det verste.

Jeg ser i idretten jeg selv driver med. Der er det mange menn. Det er mye makt. Det er mye politikk. Det er mye rot. De hadde hatt svært godt av å få inn noen kvinner. Men det må være tøffe damer med sine meningers mot. Gode strateger. Flinke manipulatorer. Ja, faktisk må de kunne manipulere. De må kunne overbevise.

Hvordan skal vi kunne oppnå en likere fordeling? Jeg vet ikke. Kanskje jeg selv skal stille til et verv?

Lever du i fremtiden? Eller fortiden? Alle snakker om å gripe nået, bruke mulighetene, men er det så lett? 

Lev i nået - grip dagen
Den vel voksne generasjonen, de som har skjønt at hver dag er en gave de skal ivareta, at hvert øyeblikk forsvinner like raskt som det dukket opp, de anbefaler at vi skal gripe dagen. Til stadighet hører vi at det beste rådet som gis er å nyte øyeblikket, gripe dagen, ikke ta alt så seriøst. Det ordner seg.

Hva betyr egentlig dette? Livet er en lang rekke med øyeblikk. Egentlig er det et eneste langt øyeblikk. Tiden er en illusjon og det eneste vi egentlig kan gjøre er å eksistere i det som er akkurat nå. Fortiden er over. Det er historie. Det kan man ikke gjøre noe med. Fremtiden er også en illusjon. Det er våre håp, ønsker og drømmer for hva som skal kunne skje senere. Det ER ingenting. Det kan bli noe. Det eneste vi har er nå.

Det jeg har og eneste jeg kan være i akkurat i skrivende stund er en iskald dag, fyr på peisen og med en baby sovende på magen. Jeg kan ikke være i noe annet, for det er det eneste som er akkurat nå. Det skal innrømmes at det er et ganske deilig sted å være akkurat nå også.

Det ordner seg
En annen side ved å akseptere din nåværende situasjon, er å akseptere at alt ordner seg. Det er ingen grunn til å være bekymret. Bekymringer endrer ingen situasjon, hverken fortidig eller fremtidig. Hvordan skal en tanke (bekymring) kunne endre det som enda er en fantasi, en illusjon (fremtiden)? Bare for å poengtere, så mener jeg ikke at alt flyter, man ikke har noe ansvar for seg selv osv. Du må gripe din egen livssituasjon, tilrettelegge der og ta nødvendige hensyn til at du må få dekket primærbehovene. Men hjelper det å være bekymret for alt mulig? Nei, det gjør ikke det.

Alt ordner seg. Alt går over. Det blir som det blir. Mange floskler. Mange klisjeer. Men som vanlig så er det faktisk et poeng bak flosklene og klisjeene. Alt ordner seg. Har du noensinne opplevd at ting ikke ordnet seg? Det ble kanskje ikke helt sånn som du planla, eller på den måten du planla, men alt ordner seg. Vi må akseptere situasjonen og at mye rett og slett er utenfor vår kontroll, slik at resultatet blir som alle elementene gjør at de blir. Aksepter at det som er, er, og at det som kommer det kommer.

Nyt verden som den er. Akkurat her. Akkurat nå.

Nyttårsball

Det er mange problemer her i verden. Mennesker sulter. Kvinner og barn voldtas. Menn voldtas. Man torturerer hverandre. Det mobbes og plages. Her i Norge blir det store oppslag når en skole avvikler skoleball arrangert av skolen. WTF??

Stolt norsk tradisjon
En skole i Bærum har arrangert sitt siste skoleball. I følge rektor ved skolen så er avgjørelsen tatt etter at det er forsøkt å ta tak i problemer med press på utseende og penger i forbindelse med arrangementet. Spesielt jentene lager en stor greie av at de skal kjøpe seg prinsessekjole og vandre rundt som en diger marengs i pastellfarge en kveld. Det er liksom deres store kveld. På samme måte som konfirmasjonen, ball på videregående, er du heldig får du være med på Gardeballet eller tilsvarende, og så kommer den O Største av alle kvelder - Bryllupet - hvor man skal vandre rundt i en hvit kjole så det blir vanskelig å skille mellom bruden og kaken.

Nå har altså rektoren ved denne skolen tatt tak i problemet og det blir ikke arrangert flere ball i skolens regi. Men så kommer elevorganisasjonen... Dette er jo grusomt. Grusefusomt faktisk så grusomt er det. Dette er en stolt norsk tradisjon som er viktig for ungdom i dag. Man får kanskje sitt første kyss, og vi ser det på film. På film må vite!! DA må vi gjøre det samme. Ja, akkurat som vi alle må kunne kjøre bil som i Fast and the Furious, for det ser vi på film. Flere filmer faktisk. Den åttende er i produksjon. Om ikke det er et godt argument så vet ikke jeg!

Ærlig talt! Hva med å lære ungdommen litt vett? Vi har et land som oversvømmes av flyktninger. Vi har barn og unge som sulter og fryser. I Norge. Vi har arbeidsledighet og utfordringer på vei. Og så er skoleball det de fokuserer på?

Artikkelen med elevorganisasjonen finner dere her.

Mitt ball
Vi hadde nyttårsball da jeg gikk i 9 - tilsvarende dagens 10. Mamma sydde en kjole til meg. Den var sort, og rød med sorte prikker. Og med digre puffermer. Jeg syns den var kjempefin! Noen kom på ballen i limo. Det var helt sikkert en flott opplevelse. Jeg var ikke invitert med på spleiselaget. Ikke hadde vi hatt penger til det heller. Det er fint.

Jeg er vokst opp i tjukkeste Bærum. Det var helt klart et press på klær, merker osv. Jeg var ut. Skikkelig og virkelig ut. Jeg hadde feil klær. Uten tvil. Og jeg skjemtes aldri over det. Jeg konkluderte tidlig med at mennesker som vurderer andre utfra klær, pengebruk osv, er mennesker med et empatisk nivå, og intelligensnivå som jeg ikke ønsker å synke til. Nå har mange av disse skikket seg vel i senere år, men jeg er ikke lei meg for å  ha avvist presset dengang da. Jeg håper mine barn gjør det samme.

Forbruk og pay-it-forward
Utviklingen av presset har tatt helt overhånd. På mange måter er jeg glad jeg ikke har råd til å kjøpe alt mulig. Fristelsen kunne fort blitt stor for å gi barna, og meg selv, alt jeg fant som jeg ønsket meg. Allerede har barna altfor mye, og det skulle vært holdt igjen mye mer. Hvis jeg noensinne får en sånn økonomi at jeg har råd til å kjøpe en veske til 5 000 kr så skal jeg likevel la være. Om mine jenter skal ha en, så får de jobbe for den, og spare. Kanskje jeg også skal sette som vilkår at de skal jobbe som frivillig med de som ikke har så mye. Kanskje vesken ikke smaker så godt da? Og om de likevel kjøper den, og tenker på de som sover ute på en benk i Oslo i 15 minus, så kanskje de frivillig gjør en innsats for dem også.

Empatisk vaakuum
For min del har jeg et vaakuum i forhold til de store problemene elevorganisasjonen tegner i forhold til avvikling av skoleball. Jeg ser ikke problemet. Selvsagt ser jeg at det er trist for jåle-jenter at de ikke får kle seg ut som marengs en kveld, men de kan arrangere det selv. Dette behøver ikke gjøre si skolens regi. Da kan de finne lokaler som også kanskje passer "status" bedre, og de kan legge mer til rette for ballet de drømmer om og ser på tv. Og om dette er stedet for å få sitt første kyss, så kan de jo lage egen kysse-krok også.

Endelig mandag... på tirsdag

En helg med mange kalde grader oppå hverandre, mye innetid og lagring av energi. Hvilken bombe sprengtes? A-bome eller H-bombe?

Post-apocalypse
Eller også kalt mandag. Vi overlevde. Om enn litt frynsete og slitne, men vi overlevde. Ikke kan vi egentlig si at det var barna som var mest energikrevende. Vi sliter med litt sykdom og har vært syke begge voksne. Heldigvis ikke sånn at vi er sengeliggende. Sannheten er at vi er ikke sengeliggende fordi vi ikke har anledning til det. Hadde vi hatt barnefri så hadde det nok blitt mye hvile og tv for å hente oss inn. Men vi har hatt barna hjemme for kos.

Helgen forløp egentlig ganske fint. Fredag ga Vesla uttrykk for at hun savnet besteforeldrene, og da jeg fortalte mormor det så var mommo raskt ute med å ønske en liten leketurbesøk hit. Det fikk de selvsagt, så lørdag kom de og fikk lekt litt med barna. Vi voksne hadde sånne morsomme ryddeplaner, så vi skulle være hjemme uansett.

Kylling etter øl
Søndag kom en kompis av Høvdingen på besøk. Det var knallstas. I tillegg kom eldste jenta til Mannen, så da var det fullt hus og stormende jubel.

Gubben hadde fått tips på jobb om å steke hel kylling med bena i øl, så det fikk vi testet på søndag.

Her står den med "bena" i øl:

Artig vri. Vi brukte juleøl, så ølsmaken ble litt for kraftig. Kyllingen stekte også litt for lenge, så den ble litt tørr. Men vi gjør et nytt forsøk plutselig så ser vi om vi får det bedre til da.

Det ferdige resultatet ser unektelig godt ut

 Nå er vi på ny uke og nye muligheter. Jeg kommer til å bruke litt av de mulighetene til å sove kjenner jeg. Jeg rakk faktisk ikke å legge ut innlegget i går... jeg var rett og slett for trøtt og sliten til å få gjort det.

Oppdatering SK2016
Jeg jobber jo med eksteriøret og har et ønske om en litt annen sommerkropp 2016, helt uten å slanke meg. Jeg ser at det nytter. Vekten er mer eller mindre den samme, men centimetrene forsvinner jevnt og trutt. Godt er det, for jeg har en utfordring med klær og jeg har bestemt meg for å ikke kjøpenye klær før jeg enten MÅ eller har nådd matchvekt.

Hva skal vi finne på?

Det er fortsatt så kaldt ute at du rett og slett ikke orker tanken på å gå ut. I tillegg har du unnskyldningen, også kalt grunnen, til ikke å gå ut i treåringen og den nyfødte. Etter noen timer med tv og tv-spill begynner de likevel å marke. Hva kan man finne på for å underholde dem da?

Energi under trykk
Du vet hvordan det er? Når barna må holdes inne selv om de er friske. Energien som ikke kommer ut. Det bobler og syder i kroppen deres og årene og man venter å på en vulkan av energi til slutt. Som da spøkelset Laban fikk lillesøster Laboline til å holde alle lydene inne et døgn, helt til hun sprakk og alle lydene måtte ut i en samlet kaskade av bråk.

Barna begynner å bli urolige. De sutrer. De krangler. De terger hverandre. Selv jobber du med ett eller annet du har utsatt lenge rett og slett fordi det har vært bedre ting å gjøre - være ute for eksempel. Etterhvert begynner du også å bli irritert uten at du helt vet klarer å hente deg inn og til slutt smeller det. Du er sint. Ungene gråter og alt er bare kjipt. Hvordan kunne katastrofen vært unngått?

Ta med barna
En ide som er like enkel som den er genial, er å ta barna med på det du driver med. Rydder du, så aktiviser dem i å rydde sammen med deg. De minste trenger mye veiledning og de de går ganske fort lei. Men da har du fortsatt TV og TV-spill til gode fordi du startet med en helt annen aktivitet.

Barn lærer av å være med og herme. Mye av leken foregår nettopp ved å plagiere de andres oppførsel og handlinger. Godi Keller har en fin historie om hvordan han oppdaget dette ved å betrakte to små barn som satt i en sandkasse. Det ene barnet lekte og ordnet en hel masse. Det yngre barnet fremsto passivt og iakttakende. Det minste barne jobbet intenst mentalt. Hun lærte, pugget og kopierte det som det større barnet gjorde. Sånn jobber alle barn hver dag.

Barn har også godt av litt ansvar og de kan godt få gjøre sin del av alt det som skal gjøres i et hus og hjem. De kan vaske gulv, ordne med klær, ordne oppvasken, og er de litt større så kan de fint være med å lage mat også. De større kan gjøre det under litt veiledning, mens de minste må bare være med en voksen.

Flott, da har vi fått unna husarbeidet. Vi skal jo ikke drive med det hele helgen. Hva nå?


Tid sammen
Det er nå det blir utfordrende. Ikke sant? Eller er dette en gudegave i form at anledning til å være tett sammen som foreldre og barn? Bli godt kjent og kose dere sammen? Det er jo egentlig det. Hva med å legge puslespill? Lese litt ekstra i boken dere holder på med?

En fin måte å bli kjent med barna og finne ut hva som rører seg i deres univers, er å leke sånn som de vil. Leke med dukker, kjøre med biler eller leke med dukker.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig flink til dette selv. Rett og slett fordi jeg syns det er kjedelig å drive med rollespill med lego, dukker osv. Jeg lekte ikke på den måten som barn heller. Men det er likevel en fin måte å få et blikk inn i barnas verden.

Personlig vil jeg heller være kreativ med barna. Tegne, male, eller lage noe. Vi har handlet inn DIY pakker med viskelær og sprettballer. Det er kanskje en passende aktivitet med eldstemann på en iskald dag.

For inspirasjon har vi bøkene

og

Det finnes sikkert et hav av slike bøker, og ikke minst sider på nettet. Men det er disse to vi har. 

Forøvrig er ikke den kalde tiden bare negativ. Her er bilde fra jeg var på vei hjem etter å ha levert i barnehagen i morges:

Ganske flott!! God helg der ute.

Iskaldt ute...

Det er virkelig iskaldt ute. Ikke spesielt fristende å bevege seg mange metrene utendørs, selv om du har varme klær. De minste skal man være forsiktig med å ta ut. Hva finner man da på inne?

For kaldt for snømann
Nå som det er vinter, så kommer kulda. Den kommer stort sett i begynnelsen av januar og varer fra 1-3 uker. Eller kanskje jeg husker feil i forhold til varigheten. Men det er vinter, vi er i Norge - det blir kaldt.

Meteorologene spår som vanlig frem og tilbake og i hytt og pine. De påstår at de melder utfra sikre værdata, men de må være ganske humørsyke de værdataene, systemene osv, for meteorlogene endrer stadig mening, og været blir gjerne ikke som spådd. Moderne spådomskunst?

Uansett er det nå så kaldt at Vesla på 3 år ikke skal være ute særlig lenge. Lille på en måned skal helst ikke ut annet enn rett til en varm bil. Det betyr ar det blir lite lek i snøen på oss akkurat nå.

Kuldekrem eller ikke?
Spørsmålet om man skal smøre med kuldekrem eller ikke kommer alltid med nettopp kulda. Den har ikke vært fremtredende i media i år så vidt jeg har fått med meg, men den har dukket opp på facebook. Noen sverger til kuldekrem, andre til enhver krem uten vann, noen til kokosolje og atter andre mener det er helt unødvendig. Tenk selv tenker jeg. Det er vel også forskjell på antall kuldegrader, luftfuktighet og eventuell vind. Et beskyttende fettlag ekstra på huden, spesielt i ansiktet, er kanskje viktigst og nyttigst når det blåser?

Jeg googlet og fant noen artikler om temaet:

1. Norsk Helseinformatikk

Mange barn får tørr hud når de er ute i kald luft. Bruk da gjerne en fet krem uten vann (kuldekrem) i ansiktet. Denne må smøres på minst en halvtime før barnet skal ut.

Her menes det også  noe om at man ikke skal ta barna med ut om det er lenge siden det har spist. Dette har jeg aldri tenkt på har noen betydning utover at det er masete å kle på barnet, gå ut, for så å gå inn og kle av barnet etter en halvtime fordi det er spisetid.

2. Hold barna inne om det er kaldere enn 10 minus
Det er mange steder i Norge barna ikke får gå ut om vinteren om man skal følge dette.

3. Nok en med grense på 10 minus

4. Ikke farlig for barn å fryse litt

De er riktig nok gamle, men det er kanskje ikke så mye nytt. Her finner dere litt informasjon i hvertfall og har muligheten til å tenke litt selv

Inneaktiviteter
Noen som har gode tips til hva man kan finne å inne en hel helg med ivrige barn med for mye energi. Jeg har selvsagt noen ideer, men kanskje dere som leser har noen andre tips til ting jeg ikke har tenkt på? Legg gjerne inn en kommentar, så kanskje jeg klarer å samle sammen noen inneaktivitets-tips i morgen?

Ammetåke

Mange har snakket om ammetåke. Gubben påstår jeg har vært preget av det siden en god stund før fødselen. Jeg har venninner som har låst ytterdøren på huset og gått fra nøkkelen i låsen. Selv har jeg tenkt at jeg ikke er så preget. Men er nå det helt sant?

Hvor er skjorta mi? Hvor er buksa mi? 
Røverne i Kardemommeby var vel kanskje ikke plaget av ammetåke, selv om de aldri fant noen ting. De var i grunnen bare godt gammeldags rotete. Det kan gi mer enn nok utfordringer det også. Selv er jeg jo veldig systematisk og pertentelig, egentlig - syns jeg selv i hvertfall. Jeg vet alltid (Nesten) hvor mobil, nøkler og lommebok er. De tre viktigste tingene.

Selv om jeg ikke har glemt mobilen i kjøleskapet, puttet melken i peisen eller tilsvarende tåkete ting, så er jeg redd for å gjøre nettopp noen virkelig dumme ammetåketing. Jeg frykter aller mest at jeg skal gjøre noe som går utover barna. Glemme dem igjen ett eller annet sted for eksempel.

Hva glemte jeg?
Jeg leverer de to store hver dag. Hver eneste dag på vei hjem ser jeg for meg at jeg har satt fra meg bilstolen med Lille i og at hun står igjen i barnehagen eller i veikanten. Altså, jeg setter henne jo ikke fra meg annet enn inne i barnehagen mens jeg hjelper Vesla. Men likevel....

I dag klarte jeg likevel å rote. Jeg har ikke glemt noen av barna og ingen skade skjedd. Da jeg kom hjem og skulle gripe håndvesken (som egentlig er mer som en liten bag å regne), så var den ikke der! Bilstolen med Lille hadde jeg kjent etter flere ganger på vei, i tillegg til at hun knirket litt så jeg hørte at hun var med. Men vesken min, der hvor bleieskift, lommebok osv lå, den var ikke med. Den sto igjen i barnehagen!! Heldigvis har vi kodelås så jeg kom meg inn uten å måtte reise tilbake for å hente vesken.Det hadde nok blitt kaos ettersom Vesla gjerne ville være hjemme (og kjede seg) i dag. Nå gjenstår det å se om Mannen husker å ta den med hjem for meg.

Hormonmonstre
Apropos hormonmonstre så har jeg flere av dem. Jeg har ganske mange faktisk. Den svake nakken og det digre hodet til disse små er noe av det som skremmer meg mest. Her snakker vi om frykt for at det skal falle av. Enten ved at jeg dunker hodet deres i en dørkarm, en hun kommer og river av dem hodet eller tilsvarende. Noe særlig mer endelig finner man ikke. Heldigvis er ikke dette noe jeg sliter med i samme grad nå som da Høvdingen var helt ny. Jeg har blitt roligere for hvert barn som har kommet. Nå er jeg som sagt mest redd for å glemme igjen barna i veikanten...

Kaosidyll

Kos med kaos  er det en som har kalt bloggen sin. En annen skriver casakaos. En bekjent har fokus på kaos og kontroll. Kontrollert kaos. Er det da kaos?

Barn = kaos
Hvis du, som jeg, er av den ganske ryddige og systematiske typen, så vil du oppleve at barn = kaos. Du mister kontrollen rett og slett. Kontrollen på tid, ting og i grunnen ditt eget liv. Barn krever planlegging, og du er jammen meg ikke alltid sjef over planene. Gjennomføringen er også en helt annen side av historien. Utfordringen økes med fra 1 til 2 barn. Deretter tror jeg ikke det spiller allverdens rolle lenger.

Her hjemme har vi fått ganske gode rutiner om morgenen, selv om vi er mange. Nå som jeg er hjemme i permisjon drar mannen avgårde tidlig (da kommer han også hjem tilsvarende tidlig). Jeg skal da få opp og klar en (straks) 9 åring og en 3 åring, samtidig som jeg balanserer Lille på en måned. Jeg er en profesjonell blansekunstner!

Morgenidyll eller morgengalle
Stort sett har vi ganske hyggelige og velfungerende morgener. Men så har vi de morgenene som ikke er så vellykket. Når barna ikke våkner i henhold til rutinen (hahahah...), hun på tre bestemmer seg for at ALT er feil, hun skal gjøre selv, "BROR SÅ PÅ MEG" *hyyyyl*, han på 9 ABSOLUTT skal terge lillesøster. Ja, du vet hvordan det er.

I dag hadde vi en sånn morgen. Det varte heldigvis ikke hele morgenen. Men når Lille har bestemt seg for å være våken, ville ha pupp og hyler utålmodig, mens Vesla ligger på gulvet rasende og fortvilet fordi hun ikke fikk servert frokostblandingen helt som hun ønsket seg...

Resten av dagen har fortsatt litt med rutinesvikt. Jeg har ikke fått gjort alt det jeg ønsket meg. Ikke i dag heller. Men jeg har fått dusjet. Det er fint. Jeg liker å få dusjet. Alene var jeg også. Ingen som maste, ingen småtasser som skulle være med inn, og ingen Lille som hylte. Hun sov nemlig.

Lekser
Når Høvdingen kommer hjem fra skolen så starter det jeg liker aller aller best. Lekser <3 Jeg simpelthen elsker lekser. Og jeg lyver rett og slett aldri. Hmmm...

Jeg gjorde alltid leksene samvittighetsfullt og nøye, men jeg kan ikke huske at jeg likte det i særlig grad. Det gjør ikke Høvdingen heller. Det vil si, han liker mattelekser, men skrivelekser er skikkelig herk. Der morgener kan være utfordrende er lekser helvete på jord. Arkaisk og lite pedagogisk måte å forvirre barna på.

Først middag og roe ned, så alle virkelig kjenner på sigenheten, før man igjen skal være våken og jobbe. Speaking of which....

Engasjert eller ikke....

Virker den offentlige debatten forlokkende? Lyst til å hive deg hodestups uti og bidra til å overbevise verden om at du har rett? Føler du at du ikke orker, du har ikke energien til det, for det er uansett nyttesløst? Du er ikke alene.

Engasjement
Mange har ment mye i den offentlige debatten. Til alle tider har man vel også fått svi for å mene noe. Spesielt hvis man mener noe som ikke helt stemmer med det som er den gjengse oppfatningen av hva som er "riktig" å mene. Vi har ytringsfrihet innenfor det som er akseptert. Det som er akseptert blir mer og mer snevert.

Jeg har mange ganger ønsket å hive meg ut i debatten. Ikke bare i statusoppdateringer på facebook, som jeg uansett har strenge personverninnstillinger på, men offentlig. Jeg er engasjert i mye. Jeg mener noe om mye. Enten det er straffevoldtekter i India, skolekretser, mobbing, innvandring eller miljøpolitikk. Noe av det jeg mener noe om, er jeg forsiktig med å diskutere for heftig. Hvilken kunnskap har jeg for å virkelig kunne diskutere landbrukspolitikk eller klimapolitikk? Der er det mange som vet langt mer enn meg. Men jeg kan stille spørsmål. Noen dumme for å opplyse meg selv. Andre for at motparten kanskje tenker nytt.


Prisen for å mene noe
Hvorfor hiver jeg meg ikke bare ut i debatten? Prisen oppleves som for høy. Jeg mener ofte noe som strider mot den gjengse oppfatning av hva som er greit å mene. Jeg er en ekstrem forsvarer av ytringsfriheten. Også for de som ytrer det jeg ikke vil høre.

I løpet av livet har jeg flere ganger gitt uttrykk for meninger, eller bare kommet med påstander, som strider mot det resten av flokken er enige om at er "korrekt". Det er ikke populært. Jeg har vært uglesett og ikke akkurat hyllet for min frittalenhet.

Det er ikke helt sant. Det hender faktisk at noen har rost meg for frittalenheten. For at jeg sier det mange tenker og mener, men ikke tør å si. Likevel kjenner jeg på upopulariteten ved å ytre meg på tvers av alle andre. Vi har alle et behov for tilhørighet i flokken. Det er kanskje det viktigste våpenet vi har i kampen mot reell rasisme og mobbing.

Rasisme og innvandring
I min ideelle verden, en utopi, så finnes ikke landegrenser. Alle respekterer hverandre. Ingen lider nød for vi har tross alt nok til alle om vi bare vil dele. Vi har i overflod til alle om vi bare vil dele. I min utopi så er det sånn. Der er det også sånn at det ikke finnes landegrenser. Vi kan alle bevege oss fritt. Det hadde vært fint.

Vi lever ikke i min utopi. Vi lever ikke i noen utopi. Vi lever i en brutal verden. En verden der spedbarn voldtas av voksne menn fordi de fikk lyst. Menn selger sine koner for å få penger mens de er på flukt. En verden der sult, nød og desperasjon rår. Nå har den delen av verden også nådd vår verden av overflod. Vi begynner å ane konturene av noe vi har lest om i mange år. Noe vi har grøsset over, disse grusomhetene i andre land. Kvinneundertrykkingen knyttet til enkelte kulturelle og religiøse fraksjoner. Det er å vei hit, og vi må ha en beredskapsplan for å håndtere dette. Kan det være en del av krigføringen man har ytret vil komme mot vesten? Er det starten på en krig i eget nabolag vi ser?

Det eneste jeg vet er at jeg ikke ønsker at mine to jenter skal vokse opp et sted hvor overgrep er hverdagslig. Hvor de ikke kan bestemme over egen kropp. Hvor menn skal kunne ta seg til rette fordi ingen makter å hindre dem. Hvordan skal vi hindre det?

Kampsport og selvforsvar
Ettersom jeg selv driver med kampkunst så ser jeg venner rope fort og høyt om selvforsvar og kampkunstrening når vi leser om overgrep. Men om vi tar masseovergrepene i Köln som eksempel, et angrep mot nyttårsfeirende kvinner som er mistenkt planlagt, så bør de fleste se at selvforsvar og kampkunst ikke ville fungert. Jeg ser for meg en kamptrent kvinne omringet av 20-40 menn, gjerne beruset som disse (ironisk nok) var. Menn av utenlandsk opphav, oppdratt i en kultur hvor kvinner er eiendeler og mindreverdige. Kvinnen, eller kvinnene om de skulle være to, slår fra seg. Hva skjer med en mann, beruset, oppdratt i et patriarkalsk samfunn som blir nedverdiget ved at en kvinne slår eller sparker? Jeg kan ta feil, men jeg tror det ville eskalert konflikten med et potensielt fatalt utfall.

Regler for opptreden
I etterkant av disse hendelsene på nyttårsaften har det dukket opp liknende historier både fra samme tid, men også tidligere. Disse hendelsene skal ha forekommet flere steder i Europa.

I ettertid har man i Tyskland kommet med regler, eller tips og råd for hvordan kvinner skal opptre for å unngå overgrep!! Og da begikk man et nytt overgrep mot kvinnene!! Hva med å ta tak i problemet? Disse mennene. Deres holdninger.

Personlig tenker jeg: Kast dem ut. Send dem tilbake dit de kom fra. At de kan skades ved å returneres, vel det skulle de tenkt på før de forgrep seg på vårt frie samfunn! For det er ikke bare kvinnene de angriper. Det er hele vårt samfunn.

Er jeg rasist? Nei. Mener jeg at alle muslimer, alle fra Syria, alle mørkemenn er som de som begikk overgrepene? Mener jeg at de er mindreverdige i et humanistisk helhetsperspektiv? Eller dummere enn meg og oss? Nei.

Hva mener jeg da? Jeg mener at disse mennene er oppegående. De er sikkert både kunnskapsrike og intelligente. Det de i hvertfall er, er myndige og ansvarlige for egne handlinger. Når de gjør noe av dette kaliber, så må de ansvarliggjøres for det også.

Øye for øye
Det som kan startes ved denne typen hendelser er noe jeg frykter og noe som kanskje var intensjonen deres dersom dette er planlagte angrep - nemlig hevn. Hvis myndighetene ikke håndterer denne typen angrep på en tilfredsstillende måte, i følge landets borgere, hva vil da skje? Landets borgere vil håndtere det selv! De tar igjen. De angriper tilbake.

Akkurat dette har Tyskland nå opplevd. Men er det overgriperne som blir angrepet? Neppe. Her plukker man tilfeldig utvalgte, fordi de har samme eller liknende opprinnelse som overgriperne. De som angripes kan være født og oppvokst i ditt nabolag. Sekularisert og like i harnisk over masseovergrepene. Da blir dette dobbelt feil.

Ta tak i de som har forgrepet seg og send dem ut. Gi et klart signal om at dette finner vi oss ikke i. Vi må stå sammen mot de få som begår denne typen overgrep. Enten vi er hvite, brune, svarte, kristne, jøder eller muslimer. Denne typen opptreden vil vi ikke ha - hverken fra den ene eller den andre.

Forøvrig begås overgrep også av individer med statsborgerskap. Jeg er for at de som er innvilget statsborgerskap kan fratas dette. De som er født til et statsborgerskap må håndteres på annen måte, kanskje automatisk 20 års forvaring?

Snømann
Jeg klarte visst ikke å la være å bli engasjert likevel. Dette skal være en oransjeblogg. Ikke helt seriøs. Ikke helt rosa. I dag ble den seriøs. Jeg forsøker igjen i morgen å være mindre seriøs.

Winter Wonder bevegelseshemmet

En måned etter fødsel. Sneen laver idyllisk ned. Det har kommet en halvmeter-ish på ganske kort tid. Høvdingen skulle til en kompis. Hva er vel da bedre enn å kle på Vesla også, ta frem kjelken og traske avgårde. 

Allerede på vei dit bakken snur retning kjente jeg at jeg er i tidenes dårlige form. Sliten! Herregud er det mulig. 

Vi kavet oss opp bakken i hva som føltes som motvind i storm styrke, snøstorm og snødybde på en meter. Og våt snø. 

Sannheten var nærmere ti-femten cm snenpå bakken, motvind av typen bris og snøfokk. Og helt tørr puddersnø som et resultat av rundt ni kuldegrader. 

Rett før vi var halvveis til kompisen, fikk jeg merke at bekkenløsningen ikke er festet enda. Jeg haltet meg resten av veien. På returen fikk jeg merke at andre hoften også slarker. Hurra! Da haltet jeg på begge bena. Men det gikk. Etterpå var det deilig å ha beveget seg også. Snaart kan jeg satse på trilleturer og trening igjen. 

Mine fødsler

Det har gått litt tid siden lille ble født. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan fødselen foregikk, både hennes og de to andres.

En fødsel er vel det mest intime, intense og forvirrende man kan oppleve. I hvertfall første gangen. Har du gjort det før så vet du jo hva du kan forvente og hva som foregår, både rundt deg og med deg.

En fin opplevelse er avhengig av mange ting. Trygghet ift sykehus og jordmor selvsagt. Men forholdene rundt deg, som økonomi, forholdet til pappaen, jobb osv har også utrolig stor betydning både for svangerskapet, fødselen og tiden etterpå. Jeg har merket meg enorme forskjeller i mine egne opplevelser som svanger, fødende og i barsel, alt avhengig av situasjonen i livet mitt.

Høvdingen

Da jeg gikk ned førstemann så leste jeg alt jeg kom over. Veldig akademisk riktig. Teoretisk var jeg godt forberedt. Jeg var ikke forberedt på svangerskapsforgiftning. Jeg følte jeg tipp topp og i knallform. Det er ikke noe særlig å da få beskjed om å sitte rolig og ikke gjøre noe siste del av svangerskapet. Kroppen var råtten, jeg la på meg over 30 kg, formen var på bånn. Humøret var forsåvidt godt. Økonomisk hadde jeg det trangt, og selv om barnets far stilte opp en god del, så var jeg alene. Jeg bodde på denne tiden i Finnmark, og visste at jeg ville flytte sørover etterhvert og at faren da ikke ville være med. Jeg var med andre ord mentalt forberedt på å være alenemamma.

Under fødselen var pappan superflink! Han skal bare ha ros at han stilte opp og han gjorde så godt han kunne for at jeg skulle ha det så bra som mulig.

På grunn av forgiftningen, som ikke utviklet seg til akutt preeklampsi, så ble jeg satt igang. På sykehuset spurte jeg om jeg kunne få kattunger i stedetfor. Jeg skjønte jo at nå skulle jeg gjennom ganske enorme smerter. Men snodig nok sa de nei...

Jeg sa nei til epidural. Dumme meg. Jeg ønsket meg mest mulig naturlig fødsel og ville klare meg med lystgass. Dumme meg. Fordi jeg fikk stikkpiller som satte igang fødselen, så fikk jeg "doble" rier. Vanligvis varer de ikke så lenge, og du har greit med pause mellom. Mine varte i 45 sekunder, og jeg hadde 15 sekunder pause. Det var vondt det.

Heldigvis har ikke jeg spesielt langdryge fødsler. Riene startet rundt 2130, og Høvdingen kom i en rasende fart 0241. Noen sting ble det fordi han kom så fort.

Det jeg har merket meg mest i forhold til denne fødselen, er at jeg ikke klarte å slappe av og puste tilstrekkelig. Jeg klarte ikke å la kroppen jobbe, og jobbe med den. Smertene gjorde at jeg var anspent. I tillegg var jeg ikke trygg i situasjonen, hverken fødselssituasjonen eller situasjonen min.

Min manglende trygghet gjorde nok også at tilknytningen ikke var der momentant. Beskytterinstinktet og stoltheten over det fantastisk fine barnet jeg hadde produsert var der. Men den enorme lykkerusen man har snakket om, den var ikke der. Jeg er tigermamma, ikke forsøk å tull med barnet, men noen rosa boble fordi jeg var blitt mamma, den var ikke der. På den annen side så kom den etterhvert, og den kjærligheten jeg føler for Høvdingen er enorm og altoppslukende.

Vesla
Da jeg skulle ha vesla var livet veldig annerledes. Vi var to som skulle gjøre dette sammen. Jeg hadde gjort det før og visste at jeg ville få det til. Jeg visste også at jeg klarer meg, om så alene, dersom det skulle være nødvendig. Jeg var derfor mye roligere i forhold til denne fødselen. Jeg hadde Mannen, jeg hadde bistand fra foreldrene mine. Ting var mer på stell. Det at forholdet til Mannen var ganske ferskt, vi hadde et kaotisk hus vi holdt på å gjøre i stand og flytte inn i, gjorde nok at jeg var litt for stressa til å kunne nyte tiden fullt ut. At jeg fikk bekkenløsning rundt tre måneder ut i svangerskapet, og endte med å bli sofaliggende hjalp ikke. Men likevel var det en tryggere og mer stabil situasjon enn første gangen.

En uke før termin, midt i romjulen, dro Mannen og Høvdingen ut for å mate fuglene ved havet. Jeg orket ikke å være med fordi jeg var litt småkvalm og generelt uvel. De var tilbake ca 1430, og det passet bra. Jeg lå på sofaen og sov. Slamringen i bildørene da de kom hjem vekket meg, og jeg reiste meg for et toalettbesøk. Rakk dit og tisset før vannet gikk. Da var det bare å si fra til opphavet som skulle passe Høvdingen, pakke oss klar, finne beskyttelse til bilsete og komme oss avgårde. Mannen er rolig som havet, så han vasket opp, satte klær som var tilgriset med fostervann til vask og ordnet en hel masse. Opphavet rakk å vente en halvtimes tid på oss før vi kom frem til sykehuset. De begynte å bli stresset.

Riene mine var ikke skikkelig startet, men fordi Vesla lå i seteleie, så ble vi bedt om å komme med en gang uansett. Det tok ikke så lang tid før riene var i gang og vi fikk en fødestue. Denne gangen ba jeg også om epidural. Åpningsfasen er vond! Fokuset mitt var på å puste og at hver eneste rie betød en mindre før jeg var ferdig.

Jeg klart å forholde meg rolig gjennom fødselen. Jeg hverken ropte eller skrek og Mannen var superflink. Jeg sovnet mellom riene, slappet godt av og hadde ganske god kontroll. Når utdrivningsfasen var i gang, så var det så fullt av folk der inne at det nok var litt trangt. Helt ærlig så husker jeg veldig lite. Jeg luller meg - mentalt - inn i en kokong hvor bare jeg, nået og smerten eksisterer. Jeg hører ikke, jeg ser ikke og jeg bare er. Jeg har blitt fortalt at det var jordmor, barnepleier og i hvertfall en fødselslege til stede. De sto klar med saks og tang og det hele. Setefødsel er regnet som risikofødsel og de var klare til å hjelpe til. Fødselslegen var på vei bort med saksen, men ble rett og slett føyset bort av jordmor som mente at dette ville jeg få til helt utmerket alene. Og det gjorde jeg. En perfekt liten jente fikk jeg. Helt uten problemer, og jeg fikk ikke en liten rift en gang. Rett og slett fordi jeg klare å slappe av og jobbe med kroppen.

Lille
Nå i desember 2012 ventet vi på Lille. Siste tilskudd, og nå kommer det ikke flere heller. Denne gangen startet fødselen også en uke før termin. Jeg var diiiiiiiiger. For første gang poppet navelen min, jeg opplevde at magen ble "liggende igjen" om jeg forsøkte å snu meg, og jeg hadde selvsagt bekkenløsning fra ganske tidlig av. På slutten var jeg diger, tung og hadde vondt. Det er en enorm underdrivelse å påstå at jeg var lei.

Men som sagt, en uke før termin så bestemte Lille seg for å komme. Jeg hadde hatt god tid til å grue meg til fødselen. Etterhvert som det nærmet seg, så kom jeg nemlig på at dette gjør jo vondt. Veldig, skikkelig, innmari vondt. Men jeg måtte jo gjennom det.

Gubben sto opp til vanlig tid, og skulle gjøre seg klar til å levere barn. Jeg tuslet opp på toalettet, og så gikk vannet. Varslet opphavet som skulle passe barna og ringte sykehuset. Jeg forventet å få beskjed om å komme inn direkte når vannet hadde gått, men der tok jeg skammelig feil. Så lenge riene ikke var begynt, så skulle jeg bare vente til riene startet, eller kontrolltime kl 1430. Whichever came first. Og det ble riene. Jeg ringte sykehuset ca kl 07. Bildene under viser loggingen min av riene....Med andre ord tok det ikke så lang tid før vi bare måtte pakke oss helt klare å komme avgårde.

Opphavet satt her og tvinnet tommeltotter mens Mannen puslet rundt og ordnet med frokost til dem og det hele. Ingen fortalte ham at riene virkelig begynte å komme, så han hadde god tid.... helt til opphavet ikke klarte å tie lenger, og sa fra at nå måtte vi da vel pakke sammen og dra. Så da gjorde vi det.

Kom oss til sykehuset, ble undersøkt, fikk fødestue og jordmor. Verdens søteste jordmor! Etterpå fortalte hun at hun i flere år nå hadde jobbet med papirarbeid og ikke hadde vært med på fødsler. Dette var den første på lenge. Men hun var så trygg, selvsikker og rolig at det ikke var noe problem.

Jeg hade ca 3 cm da jeg kom inn på sykehuset. Ba om epidural, og heldigvis hørte jordmor på meg så jeg fikk ganske med en gang. Ellers kunne det blitt for sent.

Mye av åpningsfasen satt jeg i skredderstilling og holdt Mannen i hånden. Pustet, fokus på at en rie gjennomført er en mindre til jeg er ferdig. Phew. Jeg kom med en skikkelig kraftsalve to ganger... da sa jeg med vanlig innestemme: "Å dæven." Ellers pustet jeg meg gjennom riene. Fokuset mitt var på ned. Kroppen jobber babyen nedover. Derfor er det vondt. Det er det som skal skje. Derfor var det også ganske fint å sitte oppreist.

En periode fikk jeg ikke lov til det. Like etter at jeg fikk epidural måtte jeg legge meg ned. Og det var lurt for da ble jeg brått svimmel. Jeg mistet kontrollen over det ene benet, som falt ut av sengen gjentatte ganger. Mannen og jordmor måtte lempe benet mitt tilbake i sengen. Litt morsomt egentlig.

Når åpningsfasen var over, så satte jeg meg opp igjen i skredderstilling. Egentlig litt fascinerende at det var fysisk mulig mtp at jeg hadde slitt med bekkenløsning så lenge. Men det var godt å sitte sånn.

I de to foregående fødslene, så startet pressriene ganske raskt etter at åpningsfasen var over. Denne gangen gjorde de ikke det. Jeg satt lenge og slappet av og skravlet med Mannen og jordmor før jeg virkelig opplevde at jeg måtte presse. Når den tid kom, så holdt jeg litt igjen, tok det med ro. Babyen var estimert til å være stor. Også denne gangen var det ekstra personer på plass. En dansk jordmor var invitert til å lære hvordan man gjennomfører fødsler på Ullevål fordi det er så lav grad av ruptur. Jeg er veldig glad for den kompetansen! Lille var nemlig 37 cm i hodeomkrets og 4.4 kg da hun kom. Hadde ikke jordmor gjort de rette tingene da, så kunne jeg behøvd både to og ti sting. Ettersom jordmor var superdyktig, så fikk jeg ikke bare en fantastisk fødsel, men jeg slapp sting også!

EN super jordmor. EN fantastisk Mann som gjorde alt rett og totalt sett en drømmefødsel. Vemodig å tenke på at jeg ikke skal oppleve dette igjen.

Helvete er ikke i Karasjok

Det er Kaldt i det ganske land. Noen steder kaldere enn andre. Enkelte steder er det så sinnsykt kaldt at du må ha frostvæske i årene for i det hele tatt å tenke på stedet. Eller kaffe som de kaller det der. I dag morges viste termometeret 13 kalde her i Oslo. Det er kaldt det. Det er så kaldt at treåringen sutret og ville ikke gå en meter fordi det er så kaldt. Men i Karasjok ble det målt ytterligere 30 grader nedover i dag. Der ble det målt 43 minus. Det er så kaldt at helvete ville fryst tror jeg. Derfor konkluderer jeg med at helvete ikke er i Karasjok. I tillegg kjenner jeg på at jeg er glad jeg ikke dro på intervju på jobb i Karasjok for ti år siden. Da hadde jeg nok fryst fast....

Avrusning....

....eller "avhveting". Det føles nesten som å slutte å røyke. Det er ganske intenst. Spesielt på kvelden. På dagtid er jeg mer våken og det er lettere å kontrollere tankene og ha fokus på rett vei. Men om kvelden er jeg fryktelig nærme å spise kake, sjokolade osv. Egentlig er det ikke sukker jeg avvennes fra nå. Jeg skal tillate meg sukker og sjokoloade og det hele på lørdager. Men spesielt hvetemel skal jeg holde meg unna. Helst også på lørdager, men i hvertfall på hverdager.

Sukker er ikke min verste fiende og heller ikke det første jeg fjerner fra kostholdet. Hvetemel derimot... spiser jeg hvetemel så kjenner jeg at hver eneste celle i kroppen går i shut-down. Jeg blir sløv, treg og lat. Hodet fungerer som å svømme i sirup, armene er blytunge og jeg blir rett og slett sløv. Ulovlig dop er rett og slett unødvendig. Jeg klarer meg med hvetemel.

Reduksjon av hvetemel gir samme opplevelsen som da jeg sluttet å røyke. Jeg blir rastløs og utålmodig i kroppen, om ikke i humøret. Det kjennes som om hver celle i kroppen skriker etter å få tilbake dopet som sløver dem ned, mens det som egentlig skjer er at de åpner seg som blomster i sommersol og jubler over endelig å få puste. Se for deg Nikel i Russland. Det er mørkt, dystert og grått (ok, så har jeg bare kjørt forbi på vinteren). Men så kommer solen og våren og lyset. Blomstene titter forsiktig frem og drukner seg i herlig sollys. Litt sånn føles det. Dette er en god begynnelse, og så skal jeg regulere kosten ytterligere etterhvert. Foreløpig har jeg fjernet hvetemel som sagt, og så har jeg gjeninnført fettkaffe, dog som et supplement til frokost og lunsj og ikke istedetfor.

Badevekt og målebånd skal til pers i slutten av uken. Jeg er spent på om det har gitt resultater utover mine opplevde positive sider. Jeg har litt abstinenser for å sjekke, men har bestemt at det gjør jeg bare en gang i uken. Jeg kan bli litt paranoid på den vekten. Greit å la den ligge.

Ellers er det svinkaldt og peisen vil ikke leke med meg i dag.... Glad vi har varmepumpe også.

Vi ble venner etterhvert.... Om enn bare for en kort periode. 

i dag møttes vi nesten for første gang...

I dag møttes vi nesten for første gang. Møtet ville ikke blitt hyggelig. Jeg satt nemlig inne i bilen min. I fart. Du jogget over veien. I fart. Du ville fått fysisk vondt. Jeg ville vært ødelagt psykisk. Hvorfor kan du ikke ta litt hensyn?

Det som skjedde er enkelt: Jeg kjørte på vei hjem etter å ha levert barn på skole og i barnehagen. Ett kort stykke er det fryktelig mørkt. Jeg vet ikke hva som gjør det. Kanskje det er et kort stykke uten gatebelysning eller med redusert belysning. Uansett er det ekstra mørkt der, i den retningen. Du kom joggende. Over veien. På fotgjengerfeltet. Det er flott. Men du hadde på deg mørketidskamuflasje. Du var kledd i grå og svarte nyanser. Jeg er sikker på at bekledningen din ikke hadde en hvit søm. Refleks tror jeg ikke du vet hva er. Jeg hadde ikke sjans i have til å se deg når jeg samtidig fulgte med på øvrig trafikk. 

Hva i alle dager gjør at enkelte ikke skjønner at de også har et ansvar for sikkerheten til seg selv og andre trafikanter? Greit at du er myk trafikant og jeg som bilist skal være ekstra oppmerksom. Det har jeg ingen problemer med. Men du skal også vise hensyn. Hadde du stått stille i veikanten så hadde jeg aldri oppdaget deg! Er det så vanskelig å bruke en pitteliten refleks? Nå har man jo sånne kule blinkende led-reflekser også. Et par sånne og trafikken er tryggere for oss alle. 

De aller fleste joggere bruker refleks. Jeg møtte flere på kjøreturen og du var den eneste som ikke hadde noen form for refleks. Jeg er glad Høyesterett endelig har begynt å legge litt ansvar for ulykker også på den myke trafikanten. Vær så snill BRUK REFLEKS!

Det nye året er ikke lenger nytt

Det nye året har allerede rukket å bli noen dager gammelt. I dag er den fjerde faktisk. I tillegg er dette den første hverdagen. Mange har dagen i dag som start for et nytt og bedre liv. Andre har allerede gitt opp nyttårsforsettene sine. 

Selv starter mitt gamle bedre liv igjen i dag. Selv om jeg skal tilbake til endel gamle vaner, så er det mange endringer og jeg skal forsøke å bygge grunnmuren enda stødigere enn før. 

Når det gjelder kosthold og trening, så har jeg et mentalt bilde av målet. Et bilde både av meg selv på "seierspallen", men også av hva målet er - altså et tall. Et tall jeg har bestemt at er trivselsvekten for min kropp. Hjernen må forstå at det er der vi hil være. 

For å oppnå dette eller disse målene, så gjør jeg ikke enorme endringer. Jeg kutter ut godter osv på hverdager. Heretter er det sjokkis KUN på lørdag. Hvetemel er ut igjen. Etterhvert ønsker jeg å fjerne det meste av korn. Må forsøke å finne en god oppskrift på lk granola forresten. Er så greit som frokost i en hektisk hverdag. Noen som har tips?

Med tanke på trening gjør endel seg selv ved at jeg gjør mye av det som har ligget og venteti huset. I tillegg kommer etterhvert trilleturer. Men for ikke å gape for høyt, så har jeg tenkt enkel hjemmetrening med ca 20 min varighet hver dag. Ikke mer enn hva jeg bør få til også når jeg er tilbake i jobb. Snart kan jeg ta opp treningen igjen også!

Godt nytt år